stillingsstruktur ● Valkenburg, Søraa, Moratti
Stillingsstruktur i tåkeheimen
Det nye utvalget om fleksible karriereløp for akademiske stillinger bringer oss ikke inn i en tåkelagt stillingsstruktur i akademia. Vi vandrer allerede i tåkeheimen med dagens struktur.
Innlegget fra Hagen, Lind, Whittaker, Stølen og Aasen, Utvalg tåkelegger stillingsstruktur i Akademia, har et for snevert utgangspunkt i ledelsens interesser, og gjenspeiler dermed lite interessene til de som faktisk jobber i forsknings- og undervisningsstillinger. I alle fall gjenspeiler det ikke interessene våre.
For det første bør en stille spørsmål om hvorfor medarbeidere er i en undervisnings- eller forskningsstilling. Selvsagt finnes det personer som har en stor lidenskap for enten forskning eller undervisning, men mange havner også i en forsknings- eller undervisningsstilling ganske tilfeldig, da stillinger har predeterminerte vektinger på henholdsvis forskning og/eller undervisning.
Én konsekvens er at forskere og undervisere ikke kan søke om professoropprykk, selv om de oppfyller opprykkskravene.
Valkenburg, Søraa, Moratti
Akademia florerer ikke av jobber, og det kreves en god del pragmatikk i dagens akademiske arbeidsmarked, hvor man ikke alltid har luksusen å søke stillinger som klaffer hundre prosent med hverken talent eller lidenskap, det er stillingene som må fylles.
For det andre bør det ses på konsekvensene til den nåværende stillingsstrukturen. Én konsekvens er at forskere og undervisere ikke kan søke om professoropprykk, selv om de oppfyller opprykkskravene. Det er mange svært talentfulle akademikere, spesielt utenlandske forsker, som har bygget opp robust undervisningserfaring. Når disse tiltrer i en forskerstilling, kan de fort oppdage at den tidligere undervisningserfaringen nærmest anses som verdiløs når det kun er forskning som skal stå i fokus.
En annen konsekvens er den velkjente Matteuseffekten: «suksess skaper suksess». Både i Norge og internasjonalt er det fortsatt slik at professortittelen troner høyest, selv ved lik kompetanse. Å ha professorkompetanse uten professortittel kan fremstå som tabu, og at akademikere med lik kompetanse og innsats ikke får samme mulighetsrom for finansieringssøknader og på arbeidsmarkedet.
Argumentet til Hagen og kollegaer om at sammenslåing av stillingskategoriene skaper en tåkeheim som mister kontur og konsistens, og fjerner muligheter for rekrutterings- og personalpolitikk, er ikke overbevisende. Stillingsbeskrivelser inkluderer alltid forventninger til arbeidstaker; dette er vanskelig å tro vil endres.
Det er viden kjent at inngangen til de ulike akademiske karriereveiene er for mye pregete av tilfeldigheter.
Valkenburg, Søraa, Moratti
Som et moteksempel er det jo ikke slik at alle professorer og førsteamanuensiser i dag bedriver både undervisning og forskning. Mange har en stor ubalanse i den ene eller andre retningen, noen mer frivillig enn andre. På samme måte legger forskere ofte ned en betydelig undervisningsinnsats, på samme måte som undervisere og lektorer ofte bedriver forskningsaktiviteter. Derfor mener vi at det er den nåværende situasjonen som rettmessig kan kalles en tåkeheim!
Det er viden kjent at inngangen til de ulike akademiske karriereveiene er for mye pregete av tilfeldigheter. Det impliserer ikke at professorer og førsteamanuensiser ikke har fortjent sine stillinger, men det bør likevel stilles spørsmål til om de mange gode forskere og undervisere som ikke nådde opp til tittelen, er best ivaretatt med dagens (tåkelagte) system.
Så lenge tilfeldigheter spiller en for stor rolle, er det ikke helt rettferdig å opprettholde den nåværende stillingsstrukturen som baserer seg på at man må være på rett plass til rett tid. Vi savner mer fleksibilitet, og mindre tåkelegging av akademiske karriereveier.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
(les videre under AnnonseN)
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
