Starthjelp for forsknings­formidleren­

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Les også svaret fra Universitetet i Oslo på Charlotte Hidles debattinnlegg.

I en kronikk publisert i Khrono hevder Charlotte Hidle at det å lære om forskningsformidling i seminarrom er om lag like nyttig som boka «Veien til førerkortet» er for evnen til å kjøre bil.

Det at faktisk mengdetrening i forskningsformidling er viktig, er vi enige i. Som vinner av NFRs formidlingspris, Inga Strümke, forbilledlig forklarte i et intervju her i avisen: Det å si «Et kvarter på lokalradioen gir meg ingenting» er 100 prosent ekvivalent til å si «Den treningsøkta i går ga meg ingenting».

Men boka «Veien til førerkortet» og teoriprøver overlever i kjøreopplæringen av en grunn: Boka gir en helt nødvendig innføring til feltet som et utgangspunkt for å forstå faktiske situasjoner i trafikken.

Debatt ● Kjerstin Aukrust og Hanne Hagtvedt Vik

Opplæring i forskningsformidling: Ikke så teoretisk som det kan virke

For at vitenskapelige ansatte skal bli modigere, tryggere og mer aktive formidlere må vi snakke Ole Brummsk: Ja, takk, begge deler.

Så: hvordan starte motoren og komme seg ut på veien? 

Naturlig nok er det forskning og publiseringer, i tillegg til undervisning, som står øverst på gjørelista når en forskers arbeidsdag starter. Det kan skyldes tellekantsystemet, men det er også oppgaver forskerne bryr seg mye om. Det er også først og fremst det de har fått opplæring i. Og når forskningsformidling de siste tiårene i stadig større grad har blitt knyttet opp til markedsføringstiltak for universiteter- og høyskoler, kan det også være vanskelig for mange forskere å se egennytten. I tillegg blir formidlingsarbeidet fortsatt for lite verdsatt i sektoren, som Hidle også hevder, til tross for iherdige oppfordringer fra myndigheter og ledere til at forskerne må delta mer.

Resultatet er at kun et fåtall forskere har en iboende refleks om å heve stemmen i offentligheten når fagfeltet diskuteres. Noen må derfor fungere som starthjelp for at forskerne i det hele tatt skal våge seg ut på veien. 

Det er akkurat det kurs og formelle møteplasser om temaet kan bidra til: både til å skape et fellesskap som skaper trygget blant forskerne rundt formidling, og en mulighet for rådgivere og andre eksperter til å si at det finnes noen som kan mer om dette, som er klare til å bistå. Og i samme slengen gi konkrete tips til å få motoren i gang.

Forskere og rådgivere må møtes for å skape tillit. Tilliten kan langt enklere etableres med møteplasser som skaper felles diskusjoner og forståelse, slik som seminarer, kurs og konferanser. 

Men hvordan skapes trygghet? 

Ifølge Hidle kan alle lære å skrive kronikk av YouTube eller ChatGPT. Samtidig mener hun at «alle kan trenge å bli holdt i hånda av noen med litt mer erfaring».

Debatt ● Charlotte Hidle

«Realistisk trening» i forsknings­formidling?

Det er akkurat den stødige, støttende hånda teknologien ikke kan gi. «The medium is the message», er et kjent sitat fra filosofen Marshall McLuhan. Det er ikke likegyldig hvor informasjonen kommer fra. I dette tilfellet trenger mange konkrete tips og praktiske øvinger for å komme i gang. Samtidig føler mange behov for samspill med andre, mer erfarne — om det er andre forskere eller kommunikasjonsrådgivere. Kursene gir denne kombinasjonen. 

Uten motivasjon og forkunnskaper er det vanskelig å komme seg ut på veien, og de aller fleste gjør det ikke. Det møteplasser for forskningskommunikasjon kan bidra til, er å sette temaet på agendaen og skape et grunnlag for et første steg ut i det som for mange framstår som en rimelig skummel trafikksituasjon. 

Først da kan mengdetreningen starte.

Men forutsetningen må være at kursholderne som står for den formelle opplæringen også bør kunne bistå når forskerne begynner å rulle — altså tar rollen som kjørelærere ute på veien. Og de må følges opp over tid — veldig ofte over flere år. Til slutt kan vi få langt flere forskere med selvstendige stemmer i det offentlige ordskiftet, og som har trafikkreglene innunder huden.

forskningsformidling

Slik kan forskere nå ut til flere med forskningen sin

Og for å være motivert for å formidle, må forskerne også forstå nytten.

Organisasjoner må da sette temaet på agendaen og understreke at formidling er noe forskerne kan få noe ut av, i tillegg til at det tjener samfunnet. Men i tillegg til bevisstgjøring, og ofte et spark i baken, trenger mange også veiledning inn i gleden og nytten som er iboende i forskningsformidlingens vesen. 

For å motivere må man kjenne sitt publikum. Det er langt enklere i et klasserom hvor man ser hverandre i øynene, enn at noen skal komme på å spørre ChatGTP. Dessuten er chatbotens svar på spørsmålet «Hvorfor skal jeg drive med forskningsformidling?» rimelig generisk og vekker vanskelig folks følelser og indre motivasjon. Hvis noen i det hele tatt kommer på å stille roboten det spørsmålet.

Så for ordens skyld, her er tre av svært mange grunner til å drive forskningsformidling:

 1. Det er en investering i egen fagkompetanse og egne kommunikasjons- og refleksjonsevner: Blant annet kan dialogen med samfunnsaktører gi relevant formell og uformell innsikt til forskningen. Gjennom synlighet vil også potensielle samarbeidspartnere lettere kunne finne fram til din kompetanse, noe som kan skape nye forskningsprosjekter og/eller innovasjon i samarbeid med arbeidslivet. Gjennom å formidle forskningsresultater blir ofte også de vitenskapelige artiklene mer lest. Dessuten øker sjansene for å få mer penger tilbake til videre forskning. 

2. Resultatene fra forskningen din kan bli tatt i bruk av andre aktører for å skape positive endringer i samfunnet. Endringer skal ofte skje utenfor akademia, men da må folk få kjennskap til kunnskapen som utvikles for å kunne ta den i bruk. 

3. Med din stemme bidrar du til en opplyst samfunnsdebatt, og dermed til et godt fungerende demokrati. 

Red.anm. 8. januar kl 14:10:  Formuleringen «Et obligatorisk kurs tilsvarende 50—60 timers arbeid uten faktisk å øve seg i mediene, slik opplegget beskrives på UiO, framstår kanskje ikke som veien å gå.» er tatt ut fra teksten av redaksjonen ettersom Grande ikke ble gitt mulighet til å lese Hanne Hagtvedt Vik og Kjersti Aukrusts svar til det opprinnelige innlegget fra Charlotte Hidle.