LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Bakgrunn
Slik gikk det med Humaniorameldingen
«Skal vi ta humaniora på alvor, er det et minst like viktig å spørre hva humaniora — på sine egne premisser — kan gjøre for samfunnet», var daværende Kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksens beskjed i 2017. Khrono har sjekket hvordan det har gått etter Humaniorameldingen fem år etter.
Publisert
Sist oppdatert
«Et samfunn som bare interesserer seg for øyeblikket og akutt problemløsning, er ikke levedyktig. Å kjenne historien og ha et kritisk forhold til den er vesentlig for en god videre utvikling»
Sitatet er hentet fra «Humaniorameldingen» som kom i mars 2017. Denne stortingsmeldingen var daværende kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen (H) sitt hjertebarn, og var det første politiske dokumentet som kom med en helhetlig gjennomgang av humaniorafeltet i Norge.
Meldingen skulle løfte humaniorafagene, og Røe Isaksen håpte at 2017 skulle bli det året hvor hele befolkningen visste hva humaniora er.
Det var politisk konsensus om meldingen. Nå har det gått fem år siden meldingen kom. Har den hatt noen effekt?
For å bli litt klokere på det har vi blant annet snakket med humanioradekanene, med noen som jobber fulltid som humanister og sjekket med Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet hvordan ulike punkter fra meldingen har blitt fulgt opp.
Noen hovedfunn er at det har kommet mer penger og oppmerksomhet rundt humanistisk forskning, men tilstanden for de små humanistiske fagene, særlig språkfagene, har ikke blitt bedre.
Ville gjøre humaniora mer relevant
Humaniorameldingen hadde flere klare ambisjoner om å blant annet:
- Styrke samarbeidet mellom humaniora og norsk skole
- Styrke disse fagenes forhold til arbeidslivet
- Øke rekrutteringen til små språkfag og koordinere arbeidsdeling her
- Vurdere endringer i opptakskrav
- Styrke finansiering av humanistisk forskning
En av tingene Solberg-regjeringen var positive til i Humaniorameldingen var for eksempel utvikling av tilbud rettet mot de mest talentfulle og motiverte studentene, «herunder en bredere bruk av talentprogrammer, forskerlinjer, e.l. hvor institusjonene selv finner det hensiktsmessig». I ettertid har Universitetet i Oslo opprettet flere honours-programmer
Meldingen skulle danne et utgangspunkt for videre dialog med utdanningsinstitusjonene om hvordan studiene og forskningen kunne gjøres mest mulig relevante, hvordan kvaliteten kunne heves og hvordan humanioras fulle samfunnspotensial kunne utløses.
Oppsummert er svaret fra Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet at noen av tiltakene er fulgt opp sentralt, noe er ikke fulgt opp eller er fortsatt i prosess, noe er fulgt opp på institusjonene, og ofte er svaret at dette blir tatt opp i dialogmøter hvert år, eller at dette ble tatt opp på et møte rett etter meldingen kom.
Les hele svaret fra Kunnskapsdepartementet i faktaboks nederst i saken.
Ble gjort et ærlig forsøk
De humanistiske dekanene ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og UiT Norges arktiske universitet er alle enige om at Humaniorameldingen var en positiv kraft.
Det ble gjort et ærlig forsøk på forsøke å åpne dørene mer for forskere innen humaniora, mener dekan ved UiO, Frode Helland.
— Humaniorameldingen betydde masse når den kom. Den skapte debatt, og debatt er bra. Men ansvaret ble i veldig stor grad overlatt til institusjonene selv, og da er det noen institusjoner som har fulgt dette opp tettere enn andre, sier dekan ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Bergen, Camilla Brautaset.
NTNU-dekan, Anne Kristine Børresen, mener prosessen som ledet fram til stortingsmeldingen la grunnlaget for en viktig dialog mellom de humanistiske fakultetene. Ved UiT Norges arktiske universitet skal meldingen satt i gang viktige debatter og prosesser ved universitetet.
Utfordring fra Brautaset
Dekan ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Bergen, Camilla Brautaset, savner det hun kaller et nasjonalt initiativ og satsing:
— En forpliktende satsing, der det fulgte med ressurser. En satsing som også kunne gått på det med å videreutvikle en studieportefølje, styrke forskningen, og synliggjøre betydningen av humaniora.
Brautaset synes analysene i meldingen var gode, men at det bare delvis har fått konsekvenser og blitt fulgt opp. Hennes oppfatning er at det først og fremst de humanistiske fagmiljøene selv som har fulgt opp meldingen med konkrete tiltak.
— Vi er flere universiteter som nå har egne humaniorastrategier. Meldingen trakk jo også fram flere tiltak for å styrke og videreutvikle humanistiske utdanninger, tiltak for arbeidslivsrelevans, tiltak for å styrke rekrutteringen i små språkfag, nasjonal arbeidsdeling, få til bedre samarbeid mellom humaniora og lektorutdanningene. Jeg kan ikke se at det har vært noe nasjonalt initiativ for å følge dette opp, sier hun.
Kjell Lars Berge: En skuffelse
Et hovedbudskap i Humaniorameldingen var at humanistene sitter med kunnskap og ferdigheter som brukes for lite i arbeidet med å håndtere store samfunnsutfordringer.
Et av de viktigste målene med meldingen var å koble humanistiske fag tettere på eksisterende satsinger for å øke humanistenes samfunnsbidrag. Det ble utpekt noen klare områder der humanistisk kunnskap og kompetanse kunne være nyttig:
- Integrering, migrasjon og konflikter
- De store teknologiskiftene
- Klima, miljø og bærekraft
Professor i retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo (UiO), Kjell Lars Berge var kritisk til dette i 2017, og er like kritisk i dag.
— Dette er områder som ikke er spesielt typiske for humaniora. Det er klart det finnes en del humanister som kan noe om disse feltene, men teknologi bærekraft og migrasjon er temaer som heller pleier å prege samfunnsvitenskapen, enn humaniora. Hvorfor valgte den daværende politiske ledelsen så sterkt å tvinge humaniora ut av humaniora? Hvorfor skulle de ikke få bestemme de relevante temaene selv?
Han mener meldingen var en stor skuffelse.
— Den forsøkte egentlig å presse humanistisk forskning til å tilpasse seg det som gir uttelling internasjonalt. Det er klart problematisk, i og med at veldig mye av humaniora handler om det lokale, og ikke nødvendigvis er interessant for folk i Slovenia, for å si det sånn.
Mer penger til humanioraforskning
Om man er enig i prioriteringene eller ei, er forskning likevel et område der noe har skjedd i humaniora siden 2017.
I meldingen stilte man spørsmål ved om de store forskningsprogrammene var åpne nok for humanistiske bidrag. Regjeringen skrev i meldingen at de ville be universiteter og høgskoler og Norges forskningsråd om å legge til rette for mer utfordringsdrevet humanistisk forskning og utdanning med vekt på de områdene de hadde prioritert.
Forskningsrådet vedtok i 2018 en opptrappingsplan for satsing på humanistisk forskning, spesielt rettet mot disse tematiske utfordringsområdene. Det ble også satt av midler her fra Kunnskapsdepartementets side. I 2019 kunne Forskningsrådet bevilge støtte til 50 prosent flere forskerprosjekter innenfor humaniora med disse midlene, og 30 prosent flere i 2020.
Men, ifølge departementet er ikke Forskningsrådet i mål med denne oppfølgingen, «særlig fordi humaniora-miljøene fremdeles ikke inngår i samarbeidsprosjekter i tilstrekkelig grad».
Forskningsrådet opplyser at de årlige bevilgningene til humaniora har økt fra 258 millioner kroner i 2017 til 330 millioner kroner i 2021. Opptrappingsplanen har en ambisjon om å øke humanioras andel av Forskningsrådets samlede finansiering fra 3 til 5 prosent.
Flere av de humanistiske dekanene forteller også at de har jobbet aktivt for å skape bedre muligheter for humaniora i tematiske utlysninger.
— Vi har jobbet mye med dette både i Oslo, Bergen og Trondheim. Vi var ikke helt i mål, men nå er jo alt satt ut av spill, på grunn av nedskjæringene i Forskningsrådet som Ola Borten Moe har tvunget gjennom. Nå er dette igjen et åpent spørsmål, sier dekan ved Det humanistiske fakultet, UiO, Frode Helland.
Usikker på om humanioras egenart er styrket
Helge Jordheim er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo og var sammen med Tore Rem redaktør for antologien Hva skal vi med humaniora, som ble utgitt av Fritt Ord i 2014.
Jordheim er glad for at humaniorameldingen kom «som svar på utfordringen blant annet fra Fritt Ord-rapporten som jeg var med å lage, om å skape en tydeligere offentlig og politisk oppmerksomhet om humanioras bidrag til det norske samfunnet – for i neste instans å styrke akkurat dette bidraget».
Han svarer på e-post fra sabbats-opphold i USA at det selvfølgelig var detaljer i meldingen han var uenig i, men at han i det store synes den greide å balansere forholdet mellom humanioras egenart og sammenhengene med andre fag og fagfelt ganske godt, skriver han.
Jordheim peker på flere framskritt siden meldingen kom.
— Vi har fått flere satsinger i skjæringspunktene mellom humaniora og andre fag og disipliner, det som ofte omtales som «integrativ humaniora» - altså miljøhumaniora, medisinsk humaniora og digital humaniora. Ikke minst vil jeg trekke fram Oslo Centre for Environmental Humanities på mitt eget institutt, som jeg synes har fått til mye på kort tid. I tillegg har vi fått to SSF-er knyttet til det man kanskje kunne omtale som tekno-humaniora. Så det kan virke som den delen av meldinga har båret frukter.
Når det gjelder den delen av meldingen som ønsker å styrke humanioras egenart, er han mer usikker.
— Jeg er ikke sikker på om kjernekompetanser som språk, historie og estetikk har blitt styrket, slik man kunne håpe på. Snarere synes jeg vi kan observere en dreining i forskningsfinansiering mot mer nåtidsfokus, presentisme, som det gjerne kalles, og en nedprioritering av tradisjonelle humanistiske metoder som tekstfortolkning og estetisk analyse.
Ønsket tydeligere kobling til skolen
Daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen trakk selv fram koblingen mellom skole og humaniora som noe av det viktigste å løse. Han mente da meldingen ble lagt fram at et av de viktigste samfunnsoppdragene til humaniora er å styrke norsk skole.
Statsråden forventet at miljøene prioriterer samarbeid med skolen og med lærerutdanningene for å få en mer strategisk rolle i utviklingen av skolen.
Her kan det virke som om det har skjedd noe de siste årene, for flere av de humanistiske dekanene vi har snakket med sier at de har jobbet med å styrke lektorutdanningene.
— Vi har styrket satsingen på lektorutdanningen, og opprettet et nytt lektorprogram i historie- og religionsvitenskap, omprioritert studieplasser, fått et nytt tverrfakultært masterprogram i bærekraft, og sammen med Det samfunnsvitenskapelige fakultet holder vi på å utvikle et nytt bachelorprogram i PPE — Philosophy, politics and economics, forteller Camilla Brautaset ved UiB.