Tilbake til skolen som humanioras grunnfjell

Humaniora er en samlebetegnelse for fagområder som historie, språk, filosofi og kulturstudier. Da jeg besluttet å lage en melding til Stortinget om humaniora, var én av hensiktene å diskutere hva samfunnet kan gjøre for å styrke disse fagene. Men skal vi ta humaniora på alvor, er det et minst like viktig å spørre hva humaniora - på sine egne premisser - kan gjøre for samfunnet.

I meldingen svarer vi at et av de viktigste samfunnsoppdragene til humaniora er å styrke norsk skole.

Humaniora har sine helter, som for eksempel Shakespeare-forskeren Stephen Greenblatt og moralfilosofen Onora O’Neill, de to siste vinnerne av Holbergprisen. Men i motsetning til mer teknisk orienterte fag er det ikke sånn at humaniorafagene kan overlates helt til spesialistene. Greenblatt analyserer ikke Shakespeare og hans tid for at vi andre skal slippe å bry oss, og O’Neill tar ikke på seg å løse etiske spørsmål på vegne av samfunnet. Et kjennetegn ved humanistiske fagene er at de reiser spørsmål som angår og engasjerer oss alle, som mennesker og samfunnsborgere, ikke bare de spesielt interesserte.

Denne innsikten er humanioras egen. Fra renessansen og opplysningstiden frem til det moderne gjennombruddet har fremstående humanister vist hvordan det gode liv og det gode samfunn forutsetter at kunnskap og dannelse spres til hele befolkningen.

Dette er et behov vi veldig tydelig også i vår tid, som er preget av en ganske kaotisk strøm av informasjon, og hvor spørsmål om identitet og verdier blir reist med større alvor enn på lenge. Jeg tror mange i dag ser at hvis samfunnsborgerne ikke behersker lese- og skrivekunsten, mangler kjennskap til historien eller tilgang til litteratur, billedkunst og musikk, vil det ikke være mulig over tid å opprettholde demokratiske, liberale samfunn av vår type. 

Med andre ord: Skolen har en formidabel oppgave i årene fremover, og den er avhengig av et tett og godt samarbeid med de humanistiske fagene ved universiteter og høyskoler.

Dette betyr ikke at alle elever nå skal settes på en tung diett av boklig lærdom. Men alle må ha noen grunnleggende humanistiske kunnskaper og ferdigheter, og mange må mestre disse fagområder på et relativt høyt nivå. Som i idretten trenger vi både spiss og bredde.

Flere yrkesgrupper og institusjoner deler på ansvaret for å sikre at humaniora når ut i samfunnet. Men det er særlig én bestemt yrkesgruppe som tradisjonelt har hatt nettopp denne oppgaven som sitt kall, nemlig de humanistisk utdannede lektorene i ungdomsskolen og videregående skole.

Lektorene er ikke en gruppe som roper om oppmerksomhet i utide. Både i akademia og i Skole-Norge kan det se ut til at lektorene er blitt tatt for gitt de siste tiårene. I akademia får man inntrykk av at det ikke er høyverdig nok å jobbe med undervisning av unge mennesker. I pedagogiske kretser har det vært regnet som litt sært at lektorene holder fast ved sin faglige identitet.

Dette tror jeg må forstås på bakgrunn av en historisk utvikling. Fra å ha vært en relativt høyt ansett yrkesgruppe helt siden 1800-tallet, ble lektorene alminneliggjort og lektortittelen mindre attraktiv fra 1970-tallet og fremover. I akademia ble det etter hvert forskningen som sto i sentrum. I noen tiår var det andre bransjer og karrieremuligheter som virket mer forlokkende på humaniorastudenter enn skolen – kanskje særlig media og forlagsbransjen, som da hadde gode tider.

Dag Solstad beskriver denne tendensen treffende når han forteller om de tidligere studiekameratene til gymnaslærer Pedersen på 1970-tallet: “De så ikke på seg selv som fremtidige lektorer, men som fremtidige forleggere. Nå og da kan jeg se dem igjen, på ett eller annet faglig seminar, og de fleste underviser nå i ungdomsskolen, jeg iakttar det med et lite smil, det må jeg innrømme. Kanskje Norge er det eneste landet i verden hvor forvorpen ungdom i slyngelalderen blir undervist av lærere som egentlig er forleggere.” 

I Solstads univers går det nedover med lektorskikkelsen, og på 1990-tallet går lektor Elias Rukla på et fryktelig nederlag i møtet med sine elever (og med sin paraply). Kjartan Fløgstad har ertende oppsummert denne temakretsen hos Solstad som “lektor i solnedgang”.

Men det som er vellykket litterært, er ikke alltid like treffende som samfunnsanalyse – eller prognose. I dag mener jeg faktisk at vi ser lektorens gjenkomst. Det er jeg glad for, for vi trenger lektorene mer enn noen gang.

Vi har allerede merket fremgangen en stund. Mange steder i skolen og i samfunnet for øvrig er det et stigende behov for solid fagkompetanse. De integrerte lektorprogrammene som ble startet i 2003, har vokst til en suksess, ikke minst på grunn av høy etterspørsel ute i skolen. Den offentlige debatten de siste årene har også vist at det nå er et ønske om å finne tilbake til skolen som humanioras grunnfjell.

I meldingen peker vi på særlig tre områder hvor samarbeidet mellom humanioramiljøene ved universitetene og høyskolene og skolen må styrkes. Lærerutdanningenene må ledes og organiseres slik at de humanistiske fagmiljøer innen norsk, engelsk, historie osv. kan bidra. Læreplanarbeidet i forbindelse med de forestående fagfornyelsen av Kunnskapsløftet må inkludere humanistisk forskningskompetanse. Og humanister må på egnet måte bidra til å lage læremidler for skolen og lærerutdanningene. Får vi til dette, vil mye være vunnet – for humaniora, for skolen og for samfunnet.

I tillegg til humaniorameldingen legger regjeringen om kort tid frem en nasjonal strategi for lærerutdanningene. Her varsler vi blant annet en evaluering av praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) som skal danne grunnlag for en reell styrking av fremtidige lektorers pedagogiske kompetanse.

Det er lektorene verdt. For ingen er viktigere for å fremme allmenn dannelse enn dem.

Innlegget er først publisert i en forkortet versjon på Dagsavisens Nye meninger.