Debatt kari mari jonsmoen og marit greek

Skriving er en nøkkel til akademias sosiale koder

Den nære sammenhengen mellom bakgrunn, fullføringsprosent og karakterer burde vies mer oppmerksomhet i høyere utdanning.

— Studentene sliter med å innfri utdanningenes krav til skriftlige arbeider og lærerne sliter med å veilede slik at studentene forstår hva som kreves av dem, skriver innleggsforfatterne.
— Studentene sliter med å innfri utdanningenes krav til skriftlige arbeider og lærerne sliter med å veilede slik at studentene forstår hva som kreves av dem, skriver innleggsforfatterne.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

At flere tar høyere utdanning i dag enn tidligere, er velkjent. At profesjonsutdanningene, som sykepleierutdanning, fysioterapiutdanning, barnehagelærerutdanning og vernepleierutdanning er blitt mer akademiske i sin tilnærming til faget og i de kravene de stiller til studentenes skriftlige arbeider, er også velkjent.

Denne utviklingen har ført til økende grad av ulikhet blant studentene, blant annet møter førstegenerasjonsstudenter flere utfordringer i utdanningsforløpet enn andre. Når vi vet at det er en nær sammenheng mellom bakgrunn, fullføringsprosent og karakterer, er det nærliggende å stille spørsmål ved hvorfor temaet ikke får mer oppmerksomhet i høyere utdanning.

Professor Jonas Kunst setter imidlertid søkelys på temaet, og poengterer at «Førstegenerasjonsstudenter er en vanskeligstilt, men «usynlig gruppe». Å mestre fagfeltets sosiale koder er en av utfordringene de møter.

Innføringen av bachelor- og mastergrader (Kvalitetsreformen 2003/2004), omgjøringen av høgskoler til universitet og internasjonalisering av høyere utdanning har i stor grad bidratt til den økte akademiseringen i høyere utdanning. Studenter skriver flere teoretiske oppgaver i studiet, ansatte møter økte krav til publisering, og engelsk brukes mer og mer som undervisnings- og formidlingsspråk i akademia. Dette er til dels en villet situasjon, men endringene byr på utfordringer.

Å beherske en akademisk sjanger i skriftlig form på engelsk eller norsk, vil si å beherske en sosial kode. Studentene sliter med å innfri utdanningenes krav til skriftlige arbeider og lærerne sliter med å veilede slik at studentene forstår hva som kreves av dem. Den økte bruken av engelsk i norsk høyere utdanning er heller ikke uproblematisk, for selv om både studenter og ansatte behersker engelsk, er det ikke ensbetydende med at de har et velfungerende engelsk fagspråk.

Kunnskap formidles gjennom språk. Både vitenskapelig ansatte og studenter bedømmes ut fra hvordan de klarer å presentere kunnskapen sin. Men som Svenn-Erik Mamelund sier: «De sosiale kodene i akademia står ikke nedskrevet noe sted». Ei heller handler skriving utelukkende om grammatikk og avsnittsoppbygging, og det er ikke slik at skrivingens koder er lært én gang for alle.

Nettopp derfor har forskningsfeltet litterasitet, skriving og lesing innenfor et fagfelt, sin berettigelse. Uten innsikt i kunnskapen som forskningsfeltet gir, vil spørsmålet om hva skriving i akademia er, bare kunne besvares med personlige erfaringer og generaliseringer.

Noen studenter og ansatte har et behov for eksplisitt forskningsbasert skriveveiledning for å forstå og mestre de sosiale kodene som ulike skriftlige sjangrene er uttrykk for. Andre tar tilsynelatende sjangrene intuitivt. Uten hjelp til å mestre nye sosiale koder kan resultatet bli som student Vårin Sinnes påpeker i en kronikk i Klassekampen, «sosiale forskjeller […] og nedbrutte selvbilder i tusentall».

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS