Endelig mandag. anna-sabina soggiu
Akademia trenger en sosialt mobiliserende revolusjon
— I møte med andre samfunnslag enn det jeg er vokst opp i dukker ofte tanker opp om at jeg er en enkel jente fra en kommunal blokk på Tøyen, skriver ph.d-student Anna-Sabina Soggiu.
Ph.d-student i personorientert helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge
«Du representerer mann!» roper Jamal etter Mo, der han var på vei til sin første dag på Universitetet. Beskjeden er klar, i alle fall om man kommer fra strøk som Tante Ulrikkes vei, der Zeshan Shakar har lagt historien om de to unge guttene i boka med samme navn.
«Vi er stolt av deg som får det til, men ikke glem hvor du kommer fra!» Men Mo glemmer ingenting, for det sitter i hvert fiber av kroppen når han tråkker inn på Universitetet i Oslo. Du kan ta gutten ut av Stovner, men ikke Stovner ut av gutten:
«I en kafe rett overfor toalettene sto et kjøleskap med cola og durte. Jeg tok med meg en og stilte meg i køen. Ingen kjøpte cola. De som sto foran skulle ha Macchiato. Latte. Sencha. Kald mocca. Flere slutta seg til køen bak meg. Da det bare var en igjen før meg, da gikk jeg ut av køen og satte colaen tilbake på plassen jeg tok den fra.»
Det er nydelig beskrevet av Shakar, gjenkjennbart om jeg får si det for egen del. I 2013 skrev Malin Lenita Vik om noe av det samme i Dagbladet. Om at det å gjennomgå en klassereise ikke bare handler om å kunne tilegne seg pensum, men også om å «sosialiseres inn i en helt ny og annerledes kultur – en middelklassekultur».
Jeg har ikke noe referanse på det, men har hørt veilederen min fortelle om sårheten til sosiologen Pierre Bourdieu, bakersønnen som aldri helt fikk ut lukta av bakeriet, på tross av sine mange eksellente akademiske prestasjoner. Som i grunnen handler akkurat om dette. Tekstene til Bourdieu var i begynnelsen lite tilgjengelige for meg, men har etter hvert gitt en slags forklaring og kanskje også en form for trøst i mitt møte med akademia, der jeg tidvis har følt meg lite hjemme.
Selv om den sosiale mobiliteten i Norge er høy, har foreldres utdannings- og inntektsnivå stor betydning for livene barn får som voksne. I møte med andre samfunnslag enn det jeg er vokst opp i dukker ofte tanker opp om at jeg er en enkel jente fra en kommunal blokk på Tøyen. At arenaene jeg beveger meg på hverken tilhører eller burde tilhøre sånne som meg. Mitt habitus, for å bruke Bourdieus eget begrep.
Der Mo stille setter tilbake Colaen i skapet, har jeg i lange tider forsøkt å legge vekk mitt eget språk, i håp om å ikke høres ut som Valborg i Olsenbanden. Det kan føles som et avansert skuespill alt sammen.
I første spalte av Endelig mandag skrev Tony Sandset om å skulle være med og utrede mangfold i akademia og etterlyste en klar visjon som kan følges opp med konkrete tiltak. Enig med ham. Men kanskje er frustrasjonen han melder om noe av det samme jeg kjenner på i møte med litt for enkle overfladiske løsninger på dyptgripende samfunnsutfordringer.
Selv om flere gjennomfører videregående opplæring har foreldres utdanning fortsatt stor betydning for hvordan barn gjør det både i skolen og som studenter. Det ser dessverre ikke ut til at utdanningssystemet vårt har den utjevnende og mobiliserende effekten vi ønsker. Kanskje gjør det også arbeidet til Sandset med flere, med å utarbeide UiOs handlingsplan og strategi for likestilling, vanskelig eller i beste fall til en skrivebordsøvelse. Mangfold handler om å være i posisjon til makt. Å være i posisjon skaper mulighet for å endre, gjøre rom større slik at de passer for flere. Kanskje som Jamal sier, om å representere?
Om mangfold for eksempel dreier seg om representasjon er uansett ikke en kvinne ganske enkelt en kvinne. Alle kvinner representerer i alle fall ikke meg. Men at det finnes noen på arenaer jeg trår inn på som likner på meg, det er av betydning for opplevelsen av å tilhøre, eller ha rett til å tilhøre.
Jeg har ikke telt selv, men en enkel gjetning sier meg at mangfoldet i akademiske institusjoner egentlig er ganske stort. Men det minsker dramatisk jo lenger opp man kommer på stigen som gir status. I kantiner, renhold, tekniske- og merkantile funksjoner har jeg dog observert at det er ganske stort mangfold, mens det i kunnskapsproduksjonen er mer fattig. Og det handler kanskje også om hvordan kunnskap skapes, og hvordan vi ser på kunnskap?
Selv på sosionomutdanninga opplevde jeg møtet med høyere utdanning som fremmedgjørende, da de kulturelle kodene for meg var ukjente. Det paradoksale i å ha et engasjement for å jobbe med folk, som vokste opp slik jeg sjøl hadde gjort, men samtidig føle meg fremmed da jeg skulle lære verktøy for å bruke det engasjementet, er for så vidt ganske kjent.
Vi kjenner det igjen i velferdstjenestene. Middelklassen er de som skal hjelpe arbeiderklassen til bedre liv. Da jeg trådte inn i forskning som stipendiat, utvida imidlertid rommet seg en god del. Jeg er i et forskningsmiljø der erfaringskunnskap gis høy status. Erfaring fra brukere av helse- og sosiale tjenester. Noe som tidlig gjorde at jeg kunne senke skuldra, og kjenne meg hjemme også som stipendiat. Her fantes folk som meg, og de hadde viktige funksjoner i kunnskapsutviklinga.
Selv på sosionomutdanninga opplevde jeg møtet med høyere utdanning som fremmedgjørende, da de kulturelle kodene for meg var ukjente.
Anna-Sabina Soggiu
Jeg brukte åtte måneder ved det prestisjetunge Yale University, School of Medicine, Department of Psychiatry. New Haven, der Yale ligger, er et eneste stort campus, og gutta fra jussen rula egentlig hele byen. Imidlertid delte jeg kontor med ei dame som omtalte seg som «ghetto represent». Hun var svart, sønnen satt mer i fengsel enn han var ute, hun hadde jobba hardt for å slutte å ruse seg og var fortvila da jeg hadde kjøpt meg collegegenser dyrt på merchandise-butikken og ikke spurt henne om billigversjonen hun kunne skaffet meg.
Ved programmet jeg besøkte på Yale var staben rekruttert fordi de hadde egenerfaringer med rus og psykiske helseutfordringer. 50 prosent var likemenn/kvinner, de resterende hadde akademiske stillinger, men også egenerfaring. Så mangfold handler kanskje også om hva som gis verdi i kunnskapsutviklinga og hvilken kunnskap som anses som viktig?
Valgkampen er ved veis ende, og selv om jeg tidvis har opplevd det hele som et langt gjesp om regioner og tog i nord, har jeg fått med meg noen mer eller mindre interessante diskusjoner om skole og utjevning av forskjeller.
Vi har hørt om brillestøtte til unger, nærskoler, om skolemat som skal øke prestasjoner, om økt status til praktiske fag og yrker, gratis AKS og om økt kvalitet gjennom flinkere lærere og mindre mobbing. I Oslo pågår i tillegg en diskusjon om inntakssystemet til videregående skole, der skolebyråd Inga Marte Thorkildsen mener vi har et delt skoletilbud og ønsker å se på modeller for å skape en mer mangfoldig skole for alle.
Selv har jeg politisk alltid vært på venstresida og mye kan gi gjenklang hos meg av det jeg hører fra «mine politikere». Også med tanke på egen oppvekst i et fattig område. Men jeg kan ikke annet enn å få en følelse av at det hele minner om å sette Donald-plaster på en avhogd arm.
Klart briller er viktig for å se, ikke minst på skolen, og utdanningssystemet vårt har et enormt potensial for å gi muligheter til å bryte med sosial arv. Men det handler også om å fordele makt, mer enn å sette små plaster på store sår. Og ved fordeling av makt må noen gis eller fratas den de har.
Jeg er ikke så sikker på effektene av å «spre» unger rundt på forskjellige skoler, slik de ulike modellene som vurderes i Oslo har til hensikt å gjøre. Sjøl gikk jeg på en videregående skole med 50/50 vestkant-østkant. Like fullt endte jeg med å føle meg mest komfortabel med dem som hadde samme møbler hjemme som meg.
Da jeg så SVs leder Audun Lysbakken i debatt med arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen for litt siden, kunne jeg i alle fall ikke fri meg fra at Røe Isaksen hadde noen poenger da han slo fast at det mest utjevnende vi kan bidra til er at unger lærer å lese, skrive og regne i løpet av skoletida. Brillestøtte til tross. Det er enkel retorikk, men umulig å si seg uenig i.
Mangfold handler om hvem som gis makt på hvilke arenaer. Om hvem som er representert hvor. Kunnskap er makt, men hverken utdanningssystemet vårt eller kunnskapsproduksjonen har lyktes med å være den mobiliserende krafta flere av oss kunne ønska. Både briller og leseferdigheter er viktige ingredienser på veien vi har å gå. Men den store revolusjonen på området ser jeg imidlertid ikke tegn til i horisonten, hverken fra høyre eller venstre.
