ny bok

Forskjellene mellom folk er større enn vi tror. Også i høyere utdanning

Forskjellene er små i Norge. Tror vi. Men det er en myte, mener Steinar Stjernø og Knut Halvorsen som har skrevet bok om saken.

Økonomisk og sosial ulikhet i Norge heter boken Knut Halvorsen og Steinar Stjernø nå har skrevet.
Økonomisk og sosial ulikhet i Norge heter boken Knut Halvorsen og Steinar Stjernø nå har skrevet.
Publisert Oppdatert

To professores emeriti møtes i en have på Oslo vest. På bordet under epletreet ligger eksemplarer av den siste boken de har begått sammen: Økonomisk og sosial ulikhet i Norge. Med nøye planlagt utgivelsesdato i akkurat passe tid før stortingsvalgkampen setter inn for fullt.

Steinar Stjernø (76) og Knut Halvorsen (80) har brukt et helt yrkesliv i akademia på å forske på og være opptatt av sosiale forskjeller, sosial- og velferdspolitikk, fattigdom - og utjevning. Blant annet.

De to kollegene traff hverandre første gang i 1984, og har siden jobbet sammen.

— Vi er resultat av en svært vellykket fusjon i høyere utdanning, humrer Stjernø.

Fusjonen mellom Norske kvinners nasjonalråds skole og Norges kommunal- og sosialhøgskole. Steinar Stjernø jobbet og ble også rektor på sistnevnte.

Fakta

Knuser myter

Knuser myter

Knut Halvorsen og Steinar Stjernø :

Økonomisk og sosial ulikhet i Norge

Universitetsforlaget 2021

Ifølge Wikipedia landets første organiserte sosialarbeiderutdanning, med kjente borgerlige feminister som Betzy Kjeldsberg, Fredrikke Marie Qvam og Katti Anker Møller i spissen. De fusjonerte i 1984. 10 år senere ble det flere fusjoner og Høgskolen i Oslo ble en realitet, i 2011 ble det Høgskolen i Oslo og Akershus, før OsloMet så dagens lys i 2018.

Overrasket over forskjellene

Nå er de likevel overrasket over funnene i sin siste bok: Norge er ikke så likt som vi liker å tro. Små forskjeller i oljerike Norge er en myte.

— Vi ble overrasket, sier Steinar Stjernø, og viser til at 0,1 prosent av befolkningen - det vil si 3.500 personer - som er Norges aller rikeste, mottar 12 prosent av den totale inntekten i befolkningen.

— Særlig ytterpunktene overrasket oss, fyller Knut Halvorsen inn og peker på de økte forskjellene mellom de aller rikeste og de aller fattigste i landet.

Det handler ikke om lønnsforskjellene, de har også økt, men er fortsatt moderate sammenliknet med andre land, mener de to.

Det er kapitalinntekten og ulikheten i størrelsene på formuene som har eskalert.

— Vi må flytte skatt fra inntekt til formue og eiendom, slår Stjernø fast, i tillegg til at et solid bunnfradrag for de som tjener og eier minst, er nødvendig.

Blant de privilegerte

Og et blikk rundt oss der vi sitter antyder at formuene sannsynligvis er ganske pene i nabolaget til det tidligere kvinnekollektivet som Steinar Stjernø flyttet inn i for over 30 år siden. I boken viser de til at boligprisene på Oslo vest ligger 30-40 prosent over sammenlignbare boliger andre steder.

Tenker vi oss enda litt lenger ut geografisk, kommer vi til Bærum og Asker, ganske så midt i indrefileten av de formuende og aller rikeste i Norge. Veldig store formuer er i hovedsak et Oslo vest- og tidligere Akershus-fenomen.

Og professor Halvorsen sier det som det er:

— Vi er to utrolig privilegerte pensjonerte professorer. Født på akkurat rett tidspunkt, vi kjøpte bolig for en relativt billig penge den gang gjelda ble spist opp av inflasjonen.

— Og vi trengte ikke å bekymre oss for om vi fikk jobb eller ikke, for det fikk vi. Flere av oss før vi var ferdig med utdanningen, sier Stjernø.

— Vår generasjon er den som traff planken, kan du si. Vi hadde utrolig flaks. Det er lett å glemme at mye handler om flaks og uflaks, sier Halvorsen.

Men mye handler også om politikk skal vi tro boken deres. Ihvert fall når det gjelder økonomisk ulikhet.

Optimistisk tid

De er begge født på 1940-tallet, vokst opp i en optimistisk etterkrigstid der sosialdemokratiet og en rekke Arbeiderparti-regjeringer prediket sosial utjevning og mer likhet. Og ikke minst vokste de inn i en ungdomstid solid plantet i det som kaltes 68-generasjonen som utover 1970-tallet inntok landets universiteter og høgskoler med den største selvfølge under slagord som «Lik rett til utdanning».

Alt dette i en tid da studielån, stipend og gratis høyere utdanning ble, om ikke allemannseie, så nesten. Og Norge fant olje og tidenes velstands- og forbuksøkning tok av.

Det var tiden da den politiske ambisjonen og visjonen var at barna skulle få et bedre liv enn det foreldregenerasjonen hadde hatt.

Slik var det i noen tiår. Ifølge den nylanserte boken varte det omtrent til begynnelsen på 1980-tallet. Da kom høyrebølgen, Kåre Willoch (H) ble statsminister og jappetiden begynte.

— Da stoppet den sosiale utjevningen opp. Forskjellene økte ikke til å begynne med på 80-tallet, men de ble heller ikke mindre. Men på 1990-tallet økte forskjellene igjen og har fortsatt med det, mener Stjernø, den gang forsterket av borgerlige regjeringer mot slutten av tiåret.

— Under etterkrigsårene med utjevning oppnådde flere unge av foreldre med middels og lav utdanning studiekompetanse, og flere tok kortvarige høyere utdanninger på bachelornivå, forklarer han.

Vår generasjon er den som traff planken, kan du si. Vi hadde utrolig flaks. Det er lett å glemme at mye handler om flaks og uflaks

Knut Halvorsen, professor em

Høyere utdanning hadde vært for de få, nå skulle massene inn. Den store «klassereisen» (sosial mobilitet) var i gang.

I boken konkluderer de to med at det fortsatt er en sterk sosial skjevhet i utdanningssystemet.

— Barn av foreldre med høy utdanning og inntekt tar oftest selv høyere utdanning, sier Halvorsen.

Han peker også på at skolen er en av de faktorene som påvirker sosial mobilitet mest. Utdanning gir gjerne innpass til bedre jobber, høyere inntekt, bedre helse og et lengre liv. Og faktisk - et lykkeligere liv.

— Men etter skolereformen Kunnskapsløftet i 2006, økte forskjellen mellom dem som sliter og dem som lykkes, sier han og viser til at også betaling på skolefritidsordning skapte ny ulikhet mellom barn av foreldre med lav inntekt og andre.

Vedlikehold av sosial og økonomisk ulikhet

— Utdanningssystemet fortsetter å vedlikeholde sosial og økonomisk ulikhet fordi barn av foreldre med høy utdanning selv tar høyere utdanning langt oftere enn barn av foreldre med lav utdanning, sier Stjernø.

For foreldre med høy utdanning stimulerer barna mer enn foreldre med lav utdanning, mener professoren.

Og altfor mange faller fra allerede i grunnskolen, viser de til.

Etter- og videreutdanning for de utdannede

Etter- og videreutdanning er tidens store mantra i 2021. Regjeringen Solberg ønsker at flere skal øke kompetansen sin for å bedre lykkes på arbeidsmarkedet. Både universiteter, høgskoler - og nå også fagskoler - er bedt om å legge til rette for dette.

Men også her er funnene til de to professorene klare: Så langt er det i hovedsak personer som allerede har høyere utdanning, som også tar etter- og videreutdanning.

Og enda nye klasseskiller har utviklet seg de siste årene: De som velger å utdanne seg ved prestisjeuniversiteter utenlands, for eksempel.

— De som studerer i andre land har høyere sosioøkonomisk bakgrunn enn de som studerer i Norge. Foreldre med god økonomi kan støtte unge til høyere utdanning, bidra til egen bolig eller betale høye skolepenger på utenlandsstudier, sier Halvorsen.

— Slik legger foreldre til rette for at ungene deres kommer inn på prestisjefylte studier i utlandet; for å bli lege, tannlege, psykolog, arkitekt, veterinær eller lignende, legger Stjernø til.

Arveavgift og høyere skatt

Men alt annet til side - hva skal til for å endre på dette og utjevne skillene og ulikhetene? Og er det så farlig med disse forskjellene?

— Hvis vi ser på eksempler fra andre land, USA for eksempel, der forskjellene er mye større enn her, kan det føre til mindre stabilitet og uro i samfunnet. De gule vestene i forskjells-Frankrike er er annet eksempel, sier Halvorsen.

— Vår generasjon akademikere må støtte opp om gode formål, mener Steinar Stjernø og hans kollega Knut Halvorsen.
— Vår generasjon akademikere må støtte opp om gode formål, mener Steinar Stjernø og hans kollega Knut Halvorsen.

Og de to peker på at dersom man ser på ulikhetene i størrelse på formue i Norge, så er forskjellene like store som i de langt mer klassedelte landene som Frankrike og Storbritannia, som Norge tradisjonelt ikke sammenligner seg med.

— Men forholdene for ustabilitet og opprør er langt ifra så påtrengende i Norge. Vi har en sterk velferdsstat og sosiale ordninger som gjør at det tross alt er mindre krevende å være blant de fattigste i Norge enn de fleste andre land i verden, sier Stjernø.

«Minimumsarv» til 18-åringene

Steinar Stjernø har en lekse til seg selv og sin egen generasjons akademikere:

— Det må ilegges en betydelig høyere skatt på eiendom og bolig, arveavgiften må gjeninnføres og ikke minst: Vi må støtte opp om gode formål, sier han.

Stjernø ser også gjerne høyere avgifter på forurensende forbruk og karbonskatt.

— Men forutsetningen er at vi fordeler den ut igjen. Det finnes seriøse folk (Thomas Piketty f.eks. red.mrk) som har foreslått å fordele pengene fra disse økte skattene og avgiftene ut igjen og fordele dem likt til 18-åringer som trenger det, slik at de kan få en god start på voksenlivet, minner han om.

Piketty kaller det blant annet for en «minimumsarv».

I boken sin peker de to på uttalelser fra oljefondsjef Nicolai Tangen i Aftenposten i fjor der han uttalte at arveavgiften burde vært 100 prosent, fordi det er «...ekstremt urettferdig at at noen blir født med en stor pengesekk. Alle bør starte på null (...)».

Tre dager senere trakk oljefondsjefen uttalelsene tilbake og beklaget dem. Han presiserte at uttalelsene kun gjaldt hans egne barn.

— Men det var det mest radikale utjevningsforslaget som var lansert på flere tiår, peker Stjernø på.

— Vi er to utrolig privilegerte pensjonerte professorer, mener Knut Halvorsen (t.v.). Her sammen med medforfatter og mangeårig kollega Steinar Stjernø og økte forskjeller i Norge overrasket dem.
— Vi er to utrolig privilegerte pensjonerte professorer, mener Knut Halvorsen (t.v.). Her sammen med medforfatter og mangeårig kollega Steinar Stjernø og økte forskjeller i Norge overrasket dem.

Og hva nå? De gir seg ikke

Sosiologen Halvorsen og statsviter Stjernø ved OsloMet er seniorene som har publisert og jobbet mye, selv etter at de «gikk av» ved fylte 70. Ikke ulikt mange andre vitenskapelig ansatte.

De to seniorene har brukt pensjonisttilværelsen godt og stått for en betydelig formidling og publisering, gjennom flere bøker, vitenskapelige artikler og blitt nominert til ulike priser.

— Det er også et privilegium, sier Halvorsen.

Seniorsenteret ved universitetet, hvor de før pandeminedstengingen hadde kontor to dager i uka, åpner forhåpentligvis igjen ved studiestart. Og da er de på plass igjen.

De skal sammen med en tredje kollega revidere pensumboken Innføring i helse- og sosialpolitikk. Det gjøres klart til den 8.utgaven.

— Så får vi se hva som skjer etter det, sier Steinar Stjernø.

Powered by Labrador CMS