Debatt ● Bjørn Smestad
Skolekunnskap i mange former
Er det slik at studenter tenker på det som praksiserfaring hvis en lærer forteller selv, men ser på det som tørr teori hvis fjorten lærere har fortalt om sine erfaringer til en forsker?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Lærerstudent og ungdomspolitiker Nils Forren snakker i Khrono 28/8 om viktigheten av at lærerutdannere har kunnskap om hverdagen man møter som lærer. En av Forrens konklusjoner er at lærerutdannere selv bør ha jobbet som lærere.
Han belyser det med et eksempel: «da vi skulle ha om klassisk litteratur her på studiet rakk jeg opp hånden, og spurte foreleseren hvordan en kan undervise om klassisk litteratur i ungdomsskolen på en måte som er interessant for elevene. Svaret jeg fikk var «det vet jeg ikke, for det har jeg aldri gjort.»
Det var ikke verdens mest elegante svar. En annen lærerutdanner ville kanskje ha svart noe sånt som «Jeg leste nylig en artikkel hvor 14 erfarne norsklærere ble spurt om hvilke grep de bruker for å engasjere elever i litteratur. Jeg kan legge ut artikkelen, men husker at et par av de vanligste grepene var …» (Jeg skriver «…» her fordi jeg selv ikke er norskdidaktiker og min erfaring som norsklærer begrenser seg til en dobbelttime om et av Welhavens dikt. Den inneholdt ingen slike engasjerende grep, om jeg skal dømme fra elevenes reaksjoner.) Så kunne diskusjonen fortsette ved å trekke inn studentenes egne erfaringer og teori som støttet (eller ikke støttet) at dette nok var gode grep.
Jeg er derfor bekymret for tendensen til å se egne erfaringer som den helt sentrale kunnskapskilden i lærerutdanning.
Bjørn Smestad
Ville et slikt svar vært mindre verdt enn om en lærerutdanner med egen undervisningserfaring hadde svart basert på hva hen pleier å gjøre i sin undervisning? Er det slik at studenter tenker på det som praksiserfaring hvis en lærer forteller selv, men ser på det som tørr teori hvis fjorten lærere har fortalt om sine erfaringer til en forsker?
Erfaringsbasert kunnskap skal og må ha høy status i profesjonsutdanninger, men alle erfaringer trenger ikke være egenopplevde.
Et annet eksempel: jeg har aldri undervist en matematikklasse med Peter Liljedahls metode «tenkende klasserom». Men i dialog med studenter om metoden legger jeg heller vekt på at jeg har blitt «undervist» av Liljedahl selv og dermed opplevd metoden som «elev», har lest hva han skrevet, vært en del skoletimer i klasserom hvor metoden har vært brukt, og har snakket med mange lærere om deres erfaringer med metoden. Og ikke minst kjenner jeg fagfeltet matematikkdidaktikk godt nok til at jeg kan diskutere metoden opp mot hva vi ellers vet om hvordan elevene lærer matematikk.
Jeg er altså enig i at lærerutdannere må ha kunnskap om hverdagen som lærer. Lærerutdannere bør til og med ha kunnskap om et mangfold av skoler, langt flere enn de har arbeidet i selv. I tillegg må lærerutdannere ha solid kompetanse om et stort forskningsfelt, og evne å koble sammen den kunnskapen vi har om skolen og læring generelt med de ulike praksisvirkelighetene som elever og lærere er del av.
Jeg er derfor bekymret for tendensen til å se egne erfaringer som den helt sentrale kunnskapskilden i lærerutdanning. Lærerutdannere trenger heller ikke å være helt like — min egenopplevde erfaring (som man altså ikke bør kimse av!) er at så lenge lærerutdannere har solid kunnskap om fag, fagdidaktikk og pedagogikk og klarer å undervise på en måte som viser solid kunnskap om og interesse for skolehverdagen, så kan studentene være fornøyd, selv om lærerutdannerne for øvrig er ulike og har ulik bakgrunn.
