Debatt ● Oda Gravdal Ulriksen
Skjult mobbing i akademia
Mobbing, en atferd vi naivt kunne tenkt var forlatt i skolegården, blomstrer i korridorene og gruppearbeidene også i akademia — ikke minst i form av ekskludering.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hvor blir det av kunnskapens lys når skyggene av mobbing strekker seg gjennom universitetets korridorer? Mobbing, en atferd vi naivt kunne tenkt var forlatt i skolegården, blomstrer i korridorene og gruppearbeidene også her — ikke minst i form av ekskludering.
Mobbingen i høyere utdanning er ikke bare et individuelt problem, men en systemisk svikt som krever offentlig oppmerksomhet og handling. Ekskludering, å bli oversett og utestengt fra grupper er den mest fremtredende formen for trakassering blant studenter. Den skaper med andre ord en kultur av taushet og passivitet, som i sin tur påvirker studentenes mentale helse og trivsel, og dermed deres evne til å lære og vokse.
Hvordan kan vi tillate at et læringsmiljø, ment for å fostre utvikling og dyp forståelse, blir en arena for slike destruktive krefter?
Elevundersøkelser i grunnskolen avdekker en bekymringsfull økning i mobbetall. En tendens som dessverre ikke stopper ved skoleportene. Dette er bare toppen av isfjellet i et utdanningssystem hvor mobbing synes å være en fast innslagsvinkel — fra skolegården til universitetets forelesningssaler.
Studiebarometeret avdekker en tilsvarende nedgang i læringsmiljø blant studenter fra 3,9 (2013—2018) til 3,7 (2023). Det er bekymringsverdig at spesielt sosialfag scorer dårlig i kategorien læringsmiljø «3,3». Disse tallene er ikke bare statistikk, de er et klart rop om en systemrevisjon.
Et læringsmiljø som er preget av frykt for ekskludering skaper ikke bare en trussel mot studentenes velferd, men eroderer også fundamentet for akademisk motivasjon — en drivkraft som er avgjørende for både utdanning og personlig vekst. Når frykten for å bli oversett eller marginalisert blir en del av studentenes daglige virkelighet, fratar det også deres mulighet til å engasjere seg fullt ut i læringsprosessen. Dette er et alvorlig problem: et utdanningssystem som feiler i å tilby alle elever og studenter et trygt og støttende læringsmiljø risikerer altså å svekke selve kjernen i deres akademiske og personlige utvikling.
Byggesteiner som selvtillit, nysgjerrighet og tilhørighet er essensielle for å dyrke en kjærlighet til læring og en følelse av formål. Uten disse, er studentenes potensial for vekst sterkt begrenset.
Et utdanningssystem som feiler i å tilby alle elever og studenter et trygt og støttende læringsmiljø risikerer altså å svekke selve kjernen i deres akademiske og personlige utvikling.
Oda Gravdal Ulriksen
Fadderuken har tradisjonelt blitt sett på som en brobygger for nye vennskap og nettverk i studietiden. Men hva hjelper vel en uke med organiserte sosiale arrangementer om grunnlaget for varige relasjoner og ekte inkludering ikke er til stede?
Den virkelige testen på et læringsmiljøs styrke vises ikke gjennom de første dagene av fest og moro, men i hverdagens stille øyeblikk. I seminarrommet, i kantinene og på biblioteket. Det er der, i de daglige interaksjonene, at kimen til ekskludering kan spire, ofte ubemerket. Til tross for de beste intensjoner fra fadderukens fargeglade åpning.
Som barnevernsstudent har jeg erfart at ekskludering bidrar til en kultur av stillhet og inaktivitet. Dette er med på å skape en disharmoni i et læringsmiljø som burde kjennetegnes av etisk refleksjon og profesjonsdanning. I et felt hvor etisk praksis og nøytralitet er av ypperste viktighet, syntes jeg det er paradoksalt at noen studenter fremdeles velger å ekskludere basert på personlige fordommer eller sosiale kriterier.
Dette kaster et kritisk lys over et avgjørende spørsmål: Hvis vi som barnevernsstudenter ikke klarer å vise respekt og verdighet mot hverandre, er vi da virkelig egnede til å håndtere de sensitive oppgavene som venter oss i barnevernsfeltet? Ironien er ikke til å overse. Vi utdannes til å arbeide med sårbare individer, men står i fare for å undergrave vår troverdighet gjennom handlingene mot våre medstudenter og kanskje senere kollegaer.
Å bekjempe mobbing i høyere utdanning handler ikke bare om å beskytte enkeltindivider: det handler om å styrke selve fundamentet for våre utdanningsinstitusjoner og samfunn.
Oda Gravdal Ulriksen
Det å bruke seg selv som et verktøy for å forbedre læringsmiljøet er ikke bare viktig: det er en lærerik prosess som beriker vår egen akademiske og personlige vekst. Ved å spørre oss selv hvordan vi kan bidra til mer inkluderende og engasjerende akademiske diskusjoner, hvor vi kan støtte og trygge våre medstudenter, og hvordan vi kan sikre at alle føler seg sett og anerkjent, tar vi viktige skritt mot et varmere og mer velkomment læringsfellesskap.
Der er når vi engasjerer oss aktivt, at vi sammen kan erstatte ekskludering med inkludering og sikre at alle føler seg som en verdifull del av vårt akademiske fellesskap.
Vi må våge å konfrontere og diskutere mobbingens ubehagelige realiteter og erkjenne at det er en vedvarende utfordring som krever vår kollektive innsats. Å bekjempe mobbing i høyere utdanning handler ikke bare om å beskytte enkeltindivider: det handler om å styrke selve fundamentet for våre utdanningsinstitusjoner og samfunn.
Ved å arbeide sammen for inkludering sikrer vi at hvert medlem av vårt akademiske fellesskap ikke bare føler seg verdsatt, men også inspirert til å vokse og utvikle seg. Dette er ikke bare en akademisk øvelse: det er et dypt menneskelig ansvar, en oppgave vi alle deler og en mulighet for vekst vi ikke kan la gå fra oss.
