Debatt ● Magnus stray vyrje
Skatvik, Hessen og opphavsrett
Det er opphavsrettslig uproblematisk at Dag O. Hessen gjenbruker formuleringer fra sitt eget essay.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Bokanmelder Frida Skatvik beskylder Dag O. Hessen for brudd på regler om god henvisningsskikk.
Hessen forer leseren med selvplagiat fra sitt essay i 2004-utgaven av Zapffes avhandling Om det tragiske, skriver Skatvik. Foranledningen er hennes anmeldelse i Forskerforum 7. oktober av Hessens nye bok Å tenke med Zapffe (Kagge, 2024).
Skatviks kritikk bygger ikke bare på en diskutabel forståelse av gjeldende normer for kildebruk i sakprosa og forskning. Kritikken bygger også på normer som er rettslige når hun skiver at Hessens unnlatelse av å henvise til sitt eget tidligere essay, også er problematisk i henhold til åndsverkloven.
Det som er problematisk, er at Skatvik blander sammen originalitetskravet i ulike normsystemer. Om et åndsverk skal beskyttes av åndsverkloven må det ha verkshøyde, altså fremstå som et selvstendig og originalt verk, skriver Skatvik, og fortsetter: «Kravet er ikke strengt, og nøkkelen ligger i å kunne omformulere seg.»
Hessen har i likhet med alle andre forfattere ingen opphavsrettslig plikt til å omformulere egne verk.
Advokat Magnus Stray Vyrje
Nei, slik er det ikke. Så lenge Hessen bare gjenbruker egne verk, har han ingen plikt til å omformulere seg. Det er opphavsrettslig uproblematisk at Hessen gjenbruker formuleringer fra sitt eget essay.
Det er jo det som er poenget med hans lovbestemte opphavsrett; at han skal kan råde over sine egne verk, også ved å foreta gjenbruk.
Hessens gjenbruk medfører ikke at originaliteten i hans 2004-essay blir «degenerert». Gjenbruken medfører heller ikke noen form for redusert vern av den nye bok som Hessen har innlemmet sine gjenbrukte formuleringer i. Hessen har i likhet med alle andre forfattere ingen opphavsrettslig plikt til å omformulere egne verk.
Andre som ønsker å gjenbruke Hessens essay må selvsagt omformulere, dersom det ikke foreligger en opphavsrettslig låneregel (f.eks. sitatrett). Men ikke Hessen.
Forutsetningen må i så fall være at han har fraskrevet seg retten til å gjenbruke eget essay, men det et det intet som tilsier at han har gjort. Det er umiddelbart ikke lett å se at Hessens eventuelle forlagsavtale i forbindelse med 2004-utgivelsen hindrer den gjenbruk som Skatvik påtaler.
Vurderingen er den samme når vi kommer til den navngivelsesretten. Andre som gjenbruker Hessens essay, må — med mindre Hessen gir samtykke — navngi ham slik god skikk tilsier. Men når gjenbruken skjer av Hessen selv, er det etter loven opp til Hessen om han ønsker å navngi seg selv om kildeforfatter.
Skatvik har rett når hun skriver at Hessen i utgangspunktet plikter å navngi sine medforfattere dersom han gjenbruker et opphavsrettslig fellesverk fra boken Kristine Bonnevie — et forskerliv, utgitt i 2012 av Inger Nordahl, Dag O. Hessen og Thore Lie. Men forutsetningen er i så fall, som også Skatvik er inne på, at angjeldende tekst ble skapt ved felles skapende innsats fra Hessen og medforfatterne, uten at den enkeltes bidrag kan skilles ut som selvstendige verk.
Om så er tilfelle ved det avsnitt som Hessen har trukket veksler på fra boken om Kristine Bonnevie, vites ikke. Det er heller ikke kjent om Hessens medforfattere har protestert mot hans gjenbruk. Før så eventuelt skjer, har Skatvik intet grunnlag for å anføre at medforfatterne kan anse seg som fornærmet og saksøke Hessen for inngrep.
