Debatt ● Mari S. Kannelønning og Anders Braarud Hanssen
Skal vi vinne i KI-kappløpet må vi gå motstrøms
Kan det å skynde seg for å være med i det globale KI-kappløpet virkelig gi Norge en ledende plass som KI-nasjon? Eller vil det å ta seg bedre tid og heller satse på det som er vår klare styrke, være det som fører oss til toppen?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
KI-kappløpet. Både regjeringen og representanter fra norske forskningsmiljøer, mener det må satses hardt på å gjøre Norge til et land i verdenstoppen når det kommer til å utvikle avansert KI-teknologi.
Egenutviklet KI skal ikke bare redde oss fra en økonomisk usikker fremtid, den skal også bidra til at vi blir mindre avhengige av utenlandske aktører og bevarer suvereniteten vår. Spørsmålet er om Norge overhodet kan holde tritt med land som satser enorme ressurser på KI og allerede er ledende på feltet? Et annet, og kanskje viktigere spørsmål, er om det er denne konkurransen vi egentlig ønsker å delta i?
Av erfaring vet vi at ukritisk IT-implementering i høy hastighet ikke nødvendigvis gir de økonomiske gevinstene som mange håper på. I stedet ser vi at det blant annet fører til økt arbeidsbelastning, ledelsesutfordringer og en rekke andre uintenderte konsekvenser. Helseplattformen er bare ett av flere eksempler her.
Noe det snakkes overraskende lite om i dagens KI-debatt, er at landene vi ønsker å konkurrere mot, som USA og Kina, har helt andre verdier enn oss. Å delta i samme teknologikonkurranse kan derfor være litt vrient, for hvilken teknologi er det vi vil bli raskest og best på: En som er forankret i våre behov og sosialdemokratiske verdier eller en som på overflaten ser forlokkende ut, men i praksis er forankret i mer markedsorienterte og liberalistiske eller autokratiske tankesett?
Annerledeslandet. I Norge er vi gode på å gå motstrøms. Vi er ‘annerledeslandet’ med fokus på ansvarlig ressursbruk (som med bruken av oljefondsmidler) og god forvaltning av langsiktige nasjonale interesser i offentlig og privat sektor. I tillegg har vi lenge hatt en restriktiv politikkutforming og regulativ praksis rundt nye og muliggjørende teknologier, i kontrast til andre europeiske land. Slik vi ser det, kan dette også være Norges helt særlige styrke når det kommer til KI-utvikling.
Med en tilnærming som tar utgangspunkt i den sterke tradisjonen vi har for kollektive beslutninger og samfunnsengasjement, men også aktsomhet, har vi en unik mulighet til å representere en alternativ måte å utvikle og ta i bruk KI på.
For at ny KI-teknologi skal bli brukt på en forsvarlig og god måte må den forstås av oss som skal bruke dem. Den bør også implementeres på en måte som gjør at felles interesser, som trygg sysselsetting og rett til medbestemmelse er tatt hensyn til. En KI som har tillit og troverdighet i befolkningen er dessuten avhengig av at vi får til ansvarlig utprøving av teknologiene i den virkelige verden. Uten slike erfaringer kan ingen av oss ta gode beslutninger for veien videre, fordi vi ikke vet hva det egentlig handler om.
For at ny KI-teknologi skal bli brukt på en forsvarlig og god måte må den forstås av oss som skal bruke dem.
Kannelønning og Hanssen
Selv om en slik verdibasert, kollektiv og aktsomt utprøvende tilnærming vil være tidkrevende og resultatet ikke nødvendigvis ender med å bli så radikalt, vil sjansene for å utvikle mer innovative og bærekraftige løsninger (for oss) være høyere enn om vi forsøker å holde tritt og gjøre som alle andre.
Behov for bedre forståelse. Kritiske røster til denne mindre heseblesende tilnærmingen vil si at det er næringslivets ønske om umiddelbare konkurransefordeler som må styre satsingen. Men trenger det egentlig å være det?
Hvis det er et bærekraftig samfunn med KI-teknologi som er målet, må mer kunnskap om vår dynamiske virkelighet og samfunnets reelle behov være en helt sentral del av teknologiutviklingen. Og ett av disse behovene er særlig grunnleggende; vi må forstå teknologiene vi utvikler og hvilke mulige implikasjoner bruken av dem vil ha, også fremover i tid. Denne forståelsen har vi ikke nå.
For å få mer kunnskap om det vi ikke vet og utvikle KI som bygger på våre verdier, må vi, utover å få til mer ansvarlig utprøving, ha nok incentiver til at forskere på tvers av disipliner samarbeider. Forskere fra en disiplin, kan ikke alene avgjøre hvilke verdier som skal kodes inn i teknologien. KI-utviklingen må rett og slett baseres på kollektiv læring og ikke bare på maskinlæring. For som i all forskning er det som fungerer på laboratoriet ikke en presis indikator på at det samme vil fungere i en dynamisk og kompleks virkelighet. Da er kjennskap til det siste, og hvordan teknologiene virker inn i det eksisterende, helt sentral for å få til en bærekraftig utvikling.
Trygt valg på lang sikt. Går vi motstrøms på denne måten kan vi ende opp med det mest innovative og bærekraftige resultatet av alle — også for fremtidige generasjoner.
Men for å få til dette må dagens strategi for hvordan vi skal konkurrere om pallplass i KI-kappløpet revurderes. Politikken må endres fra et fokus på hastighet til det verdibaserte, kollektive, utprøvende og samtidig aktsomme. Slik kan Norge også ha en sjanse for å bli globalt ledende innen KI.
