Skal alle være lektorer?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter at grunnskolelærerutdanningen ble en obligatorisk masterutdannelse i 2017 får de nyutdannede lærerne lønnskoden «lektor». I forbindelse med masteropprykket er det flere høyere utdanningsinstitusjoner som har begynt å kalle de nye lærerne for lektorer. «Med femårig master vil du få lektorstatus og lektorlønn» skriver for eksempel Universitetet i Stavanger om GLU 1—7. Lærerdekan Morten Ørbeck sier til Khrono når han forklarer nedgang i grunnskolelærerutdanningen sine søkertall: «Det er for eksempel veldig få som har fått med seg at en grunnskolelærer er lektor og får lektorlønn selv om hen jobber i grunnskolen.»

Det at grunnskolelærerne skal bli kalt lektorer representerer et helt nytt fenomen for lærerprofesjonen. Historisk sett har lektorbetegnelsen vært forankret i en identitet som skiller seg fra lærerbetegnelsen. Universitetsstudiene har vært en sentral identitetsmarkør for de norske lektorene. I forhold til lærerne har lektorenes utdanning vært lengre, elevene de underviser har vært eldre, og deres lønn, autonomi og status har vært høyere. Spørsmålet er hvordan lærerne og lektorene stiller seg til bruken av lektortittelen om de nye grunnskolelærerne?

Khronodebatt

— Potensielle søkere har vært tett på lærere i 13 år. Det kan slå begge veier

Lektorbetegnelsen er ikke en beskyttet tittel i dag, og i praksis er det en lønnskode for lærere med mastergrad. Dette ønsker Norsk Lektorlag å gjøre noe med. De ønsker å etablere en sertifiseringsordning knyttet til både lærertittelen og lektortittelen «for å synliggjøre forskjellene i akademisk profil og graden av faglig fordypning». Det er imidlertid uklart hvorvidt lektorlaget ønsker å hindre de nye grunnskolelærerne medlemskap i organisasjonen, samt hvordan de stiller seg til lønnsspørsmål i forbindelse med en slik sertifiseringsordning. 

Men det er tydelig at de ønsker å distansere seg fra kunnskapsgrunnlaget til den noe mer praksisorienterte grunnskolelærerutdanningen, som har blitt en masterutdannelse på lik linje med (integrerte) lektorutdanninger.

Utdanningsforbundet, som er den største lærerorganisasjonen i Norge, har lenge ønsket seg en masterbasert grunnskolelærerutdanning, og vært opptatt av å øke lærernes status, lønn, tillit og autonomi i arbeidet. På den ene siden gir det mening at utdanningsforbundet har ønsket at grunnskolelærerne skal likne lektorene gjennom et masteropprykk. Mastergraden viser til et status- og lønnsopprykk i lærerprofesjonen, og kan bli et positivt løft for tilliten og autonomien i lærernes arbeid. 

På en annen side bruker ikke Utdanningsforbundet lektorbetegnelsen om de nye lærerne med mastergrad. Forbundet stiller krav til pedagogisk utdanning ved medlemskap, og organiserer både grunnskolelærere og lektorer. De refererer til alle sine medlemmer som «lærere», uavhengig av utdanningsbakgrunn.

De nye lærerne får lektorlønn og opprykket viser til verdien av økt teoretisk kunnskap i yrket. For lærerne uten mastergrad kan opprykket symbolisere en nedvurdering av kunnskapen som er utviklet gjennom praktisk arbeidserfaring. Masteropprykket vil være med å skape lønnsforskjeller mellom lærerne i skolesystemet, og lektorbetegnelsen vil være med å symbolisere en slik ulikhet blant grunnskolelærerne. Utdanningsforbundet gjør kanskje et pragmatisk valg ved å unngå lektorbetegnelsen om de nye grunnskolelærerne.

Debatt ● Åsulv Frøysnes

Lærarutdanning i krise. Kven skal vere lærarar i framtida?

Selv om ulikhetene mellom lærerne og lektorene er blitt mindre og mindre tydelig, eksisterer det fortsatt en ide i samfunnet om at lektortittelen er mer attraktiv enn lærertittelen. Samtidig er det noen grunnleggende forskjeller i grunnskolelærerutdanningene og lektorutdanningene. 

Grunnskolelærerutdanningene kvalifiserer til undervisning i 1. — 10. trinn, mens lektorutdanningene kvalifiserer til 8. — 13. trinn. Når lektorbetegnelsen brukes kan det signalisere at lærerne blir noe annet enn en grunnskolelærer. Hvorvidt de nye lærerne kommer til å se seg selv som lektorer, eller om noen kommer til å aspirere mot undervisningsstillinger i den videregående skolen, er fortsatt åpent.

Mens Norsk Lektorlag er tydelige når det kommer til hvem som skal få lektortittelen, ser det ut til at dette er mindre tydelig i Utdanningsforbundet. Spørsmålet er hvordan Utdanningsforbundet stiller seg til at utdanningsinstitusjoner og lønnssystemet kaller de nye grunnskolelærerne for lektorer?

Melissa Geelmuyden Andersen har nylig publisert artikkelen «Skal grunnskolelærerne bli lektorer?» i Norsk Pedagogisk Tidsskrift.

Nytt om folk

Utdannings­forbundet valgte enstemmig ny leder