Endelig mandag. sofie lekve

Selvtvil og over­kompensering er et kollek­tivt problem i aka­demia

Det er ikke uproblematisk at bedragersyndromet er normalisert i akademia, skriver Sofie Lekve.

— Tanker som at man hadde blitt ansatt ved en feil, eller at man hadde gitt et misvisende inntrykk av eget potensiale, førte til en litt skummel oppstart, skriver Sofie Lekve om opplevelsen av «imposter syndrome» hun hadde da hun skulle gå i gang med doktorgradsarbeidet.

Publisert

Doktorgradsstipendiat i filosofi

ved Universitetet i Oslo

«Imposter Syndrome» er et kjent problem for mange både i og utenfor arbeidslivet. På norsk kan man gjerne kalle det for bedragersyndromet.

Bedragersyndromet oppstår når en opplever et stort sprik mellom ens egen oppfatning av kunnskap og evner, og den oppfatning andre har om dette. De som kjenner på bedragersyndromet tviler på hvordan andre vurder deres kompetanse. Et typisk kjennetegn er en ekkel følelse av at en på ethvert tidspunkt kan eller vil bli avslørt som en bedrager.

Enkelte forteller at de opplever bedragersyndromet som en essensiell og verdifull del av akademia – fordi de mener det bidrar til å hindre hovmod.

Sofie Lekve

Å kjenne på en slik tvil er nok noe alle kjenner på en gang i løpet av et langt arbeidsliv. Det er normalt at en slik tvil kan oppstå når en selv vet at en ikke har produsert sitt beste arbeid, eller om en skal begi seg ut på noe ukjent for første gang. Det som skiller bedragersyndromet fra en mer proporsjonal tvil, er at den er kronisk og vedvarende.

Det kan være sunt å tvile litt på egne evner i den grad det motiverer oss til bedring. Forskning viser at bedragersyndromet faktisk fører til motsatt effekt. Den kan ha en sterk negativ innvirkning på ens individuelle livskvalitet, og kan oppleves som demotiverende for mange.

Ironisk nok rammer bedragersyndromet i størst grad høyt presterende mennesker. Det ser også ut til å være et spesielt stort problem i akademia.

I løpet av de få månedene mine som stipendiat har jeg plukket opp at det eksisterer en holdning om at bedragersyndromet faktisk er en nødvendig og ufravikelig følgesvenn gjennom en akademisk karriere. Noen sier at den ikke forsvinner med tiden, men at man lærer seg å håndtere den på en bedre måte etter hvert som årene går.

Andre opplever likevel at desto mer kunnskap, erfaring og ekspertise man opparbeider seg, desto mer forsvinner bedragersyndromet. Enkelte forteller at de opplever bedragersyndromet som en essensiell og verdifull del av akademia – fordi de mener det bidrar til å hindre hovmod.

Jeg synes det er interessant at dette tilsynelatende er noe majoriteten av akademikere kjenner en del på. Det blir naivt å tro at det da ikke påvirker både vår individuelle og vårt kollektive forskningsarbeid, og kulturen oss imellom.

Én gruppe som er særlig utsatt for å tenke slik er oss stipendiater. Mange ser dette som naturlig. Stipendiater står jo i en spagat mellom studenttilværelsen og arbeidslivet. Vi har fått tillitt til å gjennomføre en avhandling. Samtidig har de fleste ferske stipendiater ikke bidratt stort til eget forskningsfelt i forkant av stipendiatperioden.

Da jeg endelig fikk tildelt en stipendiatstilling ved Universitetet i Oslo, merket jeg en stor endring i hvordan andre mennesker oppfattet meg. Det ble åpenbart at overgangen min til stipendiat medførte at mange syntes mine tanker og refleksjoner var mer interessante og verdifulle enn tidligere. Noe man kan tenke seg er et hyggelig aspekt ved det å bli stipendiat, ble for meg ganske ukomfortabelt.

Det at et institutt hadde valgt å gi meg tillit til å gjennomføre et prosjekt, gjorde at andre også vurderte mine evner mye høyere. Samtidig visste jeg at jeg ikke hadde utviklet evnene mine betraktelig mellom endt mastergrad og oppstart i stipendiatstilling. Tanker som at man hadde blitt ansatt ved en feil, eller at man hadde gitt et misvisende inntrykk av eget potensiale, førte til en litt skummel oppstart.

Å oppleve at man får høyere status og mer kredibilitet basert kun på tillit og ideer om potensial, gir en frodig grobunn for bedragersyndromet. For å oppløse bedragersyndromet må man prøve å minske gapet mellom den man selv tror man er og den andre tror man er. Dette kan gjøres enten ved å oppjustere ens egen vurdering og forståelse av egne evner, eller ved å nedjustere andres inntrykk.

Ideelt sett kan en tenke seg at en på sett og vis kan «jobbe seg ut av» bedragersyndromet. Bare en jobber hardt nok, vil en til slutt kunne riste det av seg.

Dette fører for mange til et behov for å overprodusere, og man kan utvikle en hemmende perfeksjonisme overfor eget arbeid. Dette kan så resultere i prokrastinering, eller hos andre overarbeid som leder til utbrenthet.

Unnvikelsesadferd er en annen side av «syndromet». En kan ende opp med å prøve å unngå presentasjoner eller deling av eget arbeid for å hindre at man blir avslørt. Dette blir enormt problematisk i pressede og tidsbegrensede stillinger, for eksempel stipendiatstillinger.

Bedragersyndromet utvikles ikke bare ved at en nedvurderer egne evner. Miljøet rundt har også et ansvar. En nyansatt stipendiat som ikke blir sett eller hørt, og heller ikke inkludert i forskningsmiljøet vil nok fort få en følelse av at de ikke bidrar. Selv om en har fått tillitt fra en institusjon til å gjennomføre et doktorgradsprosjekt, vil manglende oppfølging og det å ikke bli sett, gi grobunn for utvikling av bedragersyndromet.

Bedragersyndromet kan dermed ikke forenkles til å kun handle om dårlig selvtillit. Det stammer i hvertfall ikke ene alene fra det. Både interseksjonelle og sosioøkonomiske faktorer bidrar til å øke avstanden i dette gapet på begge sider. Historien og bakgrunnen vår påvirker hvordan vi internaliserer og forstår vår egen suksess. Samtidig vil disse faktorene påvirke hvordan vi blir møtt i arbeidslivet. Det er en kombinasjon av disse som samlet sett bidrar til en utvikling av bedragersyndromet.

Nyeste artikler

Mest lest

Derfor er det særlig interessant at kvinner lider i mye større grad av bedragersyndrom enn menn. I en artikkel for Harvard Buisness Review, forteller artikkelforfatterne Tulshyan og Burey at vi må slutte å omtale bedragersyndromet som et personlig problem som individet selv må ta ansvar for å løse. Det at en ansatt erfarer å bli tvilt på, at de føler seg utilpass, ukomfortabel og engstelig på arbeidsplassen, er ikke noe vi kan ansvarliggjøre individet alene for.

Jeg mener det ikke er uproblematisk at bedragersyndromet er så normalisert i akademia som det virker som om det er. I beste fall er bedragersyndromet et frustrerende psykologisk hinder som man hele tiden må ignorere i hverdagen. Dette tar unødvendig energi og mentale krefter som kunne være rettet mot forskningsarbeid. I verste fall vil bedragersyndromet hindre en i å delta, og til slutt føre til at en unngår å satse på en videre karriere i akademia.

Hvis bedragersyndromet er så utbredt i alle ledd av akademia, står det i seg selv i veien for å bryte med tankemåten

Sofie Lekve, doktorgradsstipendiat i filosofi (UiO)

Hvis bedragersyndromet er så utbredt i alle ledd av akademia, står det i seg selv i veien for å bryte med tankemåten. En ung stipendiat som spør om råd for håndtering av bedragersyndromet og får tilbakemelding om at bedragersyndromet er uoppløselig, vil heller ikke ta aktive grep for å få vekk disse følelsene.

Dermed er det ikke slik at bedragersyndromet kun er et personlig anliggende, slik mange gjerne tenker. Tvert imot er dette en delt erfaring som også samlet sett har en negativ effekt på akademia.

Universiteter og høgskoler bør sikre at de tar aktive grep for å få bukt med normaliseringen av bedragersyndrom, særlig hos unge forskere. Dette kan gjøres ved å sikre at unge forskere blir inkludert og applaudert for deres bidrag. Bevissthet og opplæring av både de unge forskerne og andre vitenskapelige ansatte for øvrig vil sikre at man jobbe fra begge sider for å oppløse bedragersyndromet.

Dette er viktig, både med tanke på den enkeltes psykiske helse, men det er også noe institutter og fakulteter burde bry seg om. Jeg tror vi får et dårligere fagmiljø hvis alle går rundt og tviler på seg selv. Hvis vi som vitenskapelige ansatte ikke lenger behøver å leve i kronisk tvil og frykt, vil vi ha mer energi og motivasjon til forskningsarbeidet vårt.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

studentdemokrati imposter syndrome kjønn ph.d sofie lekve stipendiat student akademia bedragersyndromet endelig mandag debatt
Powered by Labrador CMS