Endelig mandag. sofie lekve

Student­fattig­dommens høye pris

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å øke studielånet. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

Kombinasjonen med jobb og studier innebærer for mange studenter en 130 prosent stilling og går på bekostning av faglig og sosial deltakelse, skriver doktorgradsstipendiat Sofie Lekve.
Kombinasjonen med jobb og studier innebærer for mange studenter en 130 prosent stilling og går på bekostning av faglig og sosial deltakelse, skriver doktorgradsstipendiat Sofie Lekve.
Sofie Lekve, Endelig mandag

Doktorgradsstipendiat i filosofi

ved Universitetet i Oslo

Nylig kom Nicolai Tangen, leder av Norges Bank, med en oppfordring til dagens studenter:

— Bruk studielånet til å reise og oppleve verden.

Samtidig må studenter i dag jobbe stadig mer i deltidsstillinger ved siden av studiene for å dekke faste utgifter. Det sies at drømmen om heltidsstudenten er død.

Tangen sin oppfordring har vekket oppsikt. Tilsynelatende forstår han ikke at studielånet på langt nær strekker til å dekke studenter sine basisutgifter. Jeg tror imidlertid at Tangen sin oppfordring representerer en mer omfattende og gjennomgående misforståelse av dagens studenter sin livssituasjon.

Derfor ønsker jeg først som sist å utfordre den nye utdanningsministeren, Ola Borten Moe, til å forstå helheten og konsekvensene av hvordan det er å være student i dagens Norge.

Det er en evig kamp å få økt studiestøtten, og det er godt kjent og statistisk dokumentert at studielånet rekker kortere enn det gjorde før, mye kortere. Faktisk har det aldri dekket så lite som det gjør nå. Statistikken bak dette faktum baserer seg på sammenligninger av hvor mye studielånet dekker av gjennomsnittlig husleie og mat kontra før.

Eldre generasjoner må snart forstå at studenter ikke har deltidsjobb for å ‘spe på med lommepenger’ eller har mulighet til å spare - de jobber for å dekke grunnleggende kostnader. Når studielånet kommer til kort, må det mer arbeidstimer til enn tidligere for å dekke faste utgifter.

Mange av de nevnte eldre har nok fortsatt et romantisert bilde av hvordan studietiden er. Kanskje assosierer de studietiden med frihet til å utforske og finne seg selv, at man har litt dårlig råd, men gode tider, tross alt. En slik forestilling er nok treffende for noen studenter, men majoriteten kjenner seg ikke igjen i det. Det å ta kaffe med på termos for en lang dag på lesesalen er sjarmerende, å få inkassokrav for skyhøye strømregninger er ikke fullt så idyllisk.

Gjennomsnittsstudenten jobber i snitt nærmere 14 timer i uken, i tillegg til et fulltidsstudium. Studenter opplyser at de i snitt bruker 34,5 timer i uken til studiearbeid. Dette tilsvarer omtrent en 130 prosent stilling i antall timer. Eventuelle frivillige verv og intense eksamensperioder kommer i tillegg til dette. Dermed står studentene overfor et viktig og vanskelig valg i ung alder: arbeide mer enn en 100 prosent stilling, eller redusere arbeidsmengden man vier til studiet. Ingen av disse valgene er særlige attraktive for noen, hverken for studenter eller samfunnet for øvrig.

Forventningene til deltidsarbeideren har dessuten endret seg en god del over årene. Det er få jobber studenter kan ta på seg der de møter noen timer på jobb, for så å legge fra seg når arbeidsdagen er slutt. Mange studenter opplever at det forventes mer enn bare god innsats på jobb. Engasjement for arbeidsplassen, bidrag til nye løsninger og beredskap for ekstravakter er normalen i arbeidslivet nå, også for studenter. Jeg har selv jobbet i flere ulike stillinger i løpet av hele studietiden, hvor alle krevde mer arbeid av meg enn de faktiske timene jeg fikk betalt.

Det å forplikte seg til en deltidsjobb i studieårene gjør at studenter får innskrenkede muligheter til å engasjere seg ellers på universitetet, både faglig og sosialt. Svært mange av arbeidende studenter har opplevd å måtte takke nei til arrangement som hadde vært bra for nettverksbygging, eller som ellers hadde inspirert til faglig interesse. Å være med i en studentorganisasjon er nok for mange studenter i dag en helt utenkelig luksus å få tid til.

En annen sak som veier ned på studenter, er kravet til egenkapital for boligkjøp. Det er nå allment kjent at boligkjøp er en av de viktigste faktorene for å sikre seg økonomisk for fremtiden, dette vet også studentene godt. For å klare å komme seg inn på boligmarkedet uten økonomisk hjelp fra foreldre, vil man derfor måtte jobbe betraktelig mange timer ekstra for å kunne spare nok. Anslagsvis 200 timer bare for å spare max beløpet for BSU på 25 000 kroner årlig.

Eldre generasjoner må snart forstå at studenter ikke har deltidsjobb for å ‘spe på med lommepenger’ eller har mulighet til å spare - de jobber for å dekke grunnleggende kostnader.

Sofie Lekve, doktorgradsstipendiat i filosofi ved UiO

For at en student skal kunne dekke månedlige kostnader, og samtidig spare litt av det som behøves for å sikre egen fremtid, er det rimelig å anta at de må jobbe omtrent i underkant av 1000 timer i en deltidsstilling i året.

Kravet til boliglån er 15 prosent egenkapital. Dermed vil 25 000 kroner i oppsparte midler hvert år gjennom en femårig mastergrad samlet utgjøre egenkapital nok til et lån på omtrent 1 million kroner. Studenter har altså fortsatt en lang vei å gå til boligkjøp etter endt studier.

I utgangspunktet er det ikke farlig at studentene må spare i noen år etter fullført grad. Men dette må sees i sammenheng med at studenter uteksamineres senere enn før. Det er flere årsaker til dette, først og fremst har vi utdanningsinflasjon i Norge - de fleste studenter opplever mastergrad som en nødvendig inngangsbillett til arbeidsmarkedet.

Det er fint at vi har mange høyt utdannede i samfunnet vårt, men det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig. Manglende motivasjon er et problem for mange som tar mastergrad, og det er mange eksempler på arbeidsplasser som krever mastergrad uten at det er nødvendig for den aktuelle stillingen.

Til tross for at det er veldokumentert at studietiden krever mye arbeid, er ikke studiehverdagen tilrettelagt for dette. Studenttilværelsen har blitt mer strukturert og rigid enn tidligere. Dette har nok i stor grad vært til studentene sin fordel. Mer obligatoriske oppgaver og krav til oppmøte sikrer mindre frafall og bedre oppfølging. Likevel kan det i praksis bli vanskelig å få puslespillet til å gå opp.

Det jeg har forsøkt å demonstrere her er at dagens studenter blir bedt om å løse et regnestykke som rett og slett ikke går opp. Da er det ekstra sårt at forsøk på å løse problemet blir møtt med anklager om grådighet og svakhet fra eldre generasjoner.

Selv om studietiden alltid har vært preget av fattigdom, er det flere årsaker til at den fattigdommen er vanskeligere å håndtere nå enn før. Forstår man studietiden som en midlertidig periode med fattigdom i ens liv, er den lettere å akseptere. Likevel mangler nok en del av dagens studenter en tiltro til at dere økonomiske situasjoner er nettopp det, midlertidig.

Derfor er det nærmest komisk når politikere blir så overrasket over studenter sin dalende psykiske helse, som har vært svært dårlig, også før pandemien. Det å ha dårlig råd, være totalt overarbeidet og ha lite optimisme hva gjelder egen økonomisk fremtid, har aldri vært en vinneroppskrift for god psykisk helse. Mange studenter ser nok på studietiden som en tid å komme seg gjennom, heller enn de beste årene i livet sitt. Det er ganske trist.

Gjennom pandemien opplevde mange studenter særdeles dårlige økonomiske kår. Det blir interessant å se langtidseffekten av en hel generasjon som har opplevd at staten har sviktet dem på sitt mest sårbare.

Jeg har nå begynt i en stipendiatstilling, og opplever at jeg nå kan vie meg til eget fagfelt uten andre arbeidsforpliktelser. Men det kunne vært annerledes. Periodevis i studietiden forsvant både motivasjon og interesse for eget fagfelt. Den opplevelsen jeg har som doktorgradsstipendiat ligner nok mer på realiteten til en reell heltidsstudent i forhold til den studietilværelsen jeg selv hadde med deltidsstilling.

Tapet av heltidsstudenten medfører en svekkelse av studentenes engasjement. Dette er et tap for både studentene selv, og for samfunnet ellers. Arbeidsmengden er heller ikke holdbar. I verste fall risikerer vi å få en hel generasjon som er utbrent før de har gjort sin inntreden i arbeidslivet. Det vil koste samfunnet dyrt.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å øke studielånet. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS