Store klasseforskjeller også internt på høgskole

Professor og pandemiforsker Svenn-Erik Mamelund har fortalt om sin klassereise i Khrono — og om hvordan han fortsatt av og til føler at han ikke passer helt inn i akademia.

Khrono har vært i kontakt med flere i universitets- og høgskolesektoren, og de mener alle vi må snakke mer om klasse. Dette har vært et underkommunisert tema lenge, og kommet i skyggen av fokuset på mangfold med tanke på kjønn og etnisitet, mener flere.

Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Jonas R. Kunst, som startet debatten mener det er viktig at folk som Svenn-Erik Mamelund velger å stå fram med historiene sine, til tross for mulig stigma det kan medføre.

— Det er jo et statistisk unntak at han har klart å komme seg så langt. Det er imponerende i seg selv, sier Kunst til Khrono.

les også:

Gjorde klassereise, men føler fortsatt han snubler

Kjempestore forskjeller mellom høgskoleutdanningene

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at bare 50 prosent av de som har foreldre med utdanning på grunnskolenivå fullfører en grad innen åtte år etter de har startet en utdanning. For dem med foreldre med høy utdanning er det derimot 77 prosent som fullfører.

Bare et fåtall personer med arbeiderklassebakgrunn blir professorer.

Forsker ved Senter for profesjonsstudier, Jan Messel, har undersøkt sosial rekruttering til høgskoleutdanningene ved OsloMet, før dette ble et universitet. Tallene er dermed fra 2014/2015.

— Generelt sett har rekrutteringen til høgskoleutdanningene vært bredere og mer demokratisk enn til universitetsutdanningene, men det viser seg at det er kjempestore forskjeller mellom de ulike høgskoleutdanningene også, sier Messel til Khrono.

Han har brukt inntektsnivået til studentenes foreldre (fra de er 10-18 år) som faktor. Messel mener det gir et bedre bilde av mobilitet på systemnivå. Andelen studenter som hadde foreldre med høyere utdanning har økt, men samtidig har også utdanningsnivået i befolkningen økt.

— I 1995 kom nesten 70 prosent av studentene fra familier som hørte til den delen av befolkningen som hadde høyest inntekt. I 2015 hadde den prosenten sunket til 60 prosent, sier han.

De med rike foreldre studerer journalistikk

For utdanningene ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus fant Messel noen klare tendenser.

— De som har de rikeste foreldrene er de som går på journalistutdanningen. 55 prosent av de som går her har foreldre som er blant de 30 prosent rikeste, sier han.

Andre slike studier — der mange har foreldre som tjener mye — er fysioterapi, ingeniørstudier, allmennlærerstudiet og bibliotekarstudiet.

Til sammenligning var det en mer jevn rekruttering til vernepleie-, radiograf og reseptarstudiene.

Her finnes det en viss sammenheng med karakterkrav, men det handler ikke bare om det, ifølge Messel.

— Journalister kan nok forvente høyere lønn enn vanlige kvinneyrker inne helse- og sosial, men fysioterapi er ikke et høytlønnsyrke, sier han.

Bør snakke mer om det

Fungerende prorektor ved OsloMet, Silje Fekjær, mener vi bør snakke mer om klasse i akademia.

— Det har vært for lite bevissthet rundt dette i universitets- og høgskolesektoren. Det har vært et tema i forskningen, men det har blitt diskutert for lite ved institusjonene og i politikken, sier hun til Khrono.

— Hvorfor det, tror du?

— Det har nok kommet litt i skyggen av andre mangfoldssaker, men statistikken viser at dette absolutt er noe det er vits å bry seg mer om, sier hun.

Vært liten interesse for temaet

Også Messel mener OsloMet og andre utdanningsinstitusjoner har vist manglende interesse for klasse og sosial mobilitet.

— Det har vært veldig liten interesse for sosialt skjev rekruttering til utdanningene. Når man har snakket om mangfold har det vært å få større andel av det underrepresenterte kjønn eller å få opp andelen med innvandrerbakgrunn.

— Hvorfor tror du det er sånn?

— Jeg tror det ikke er så fremme i diskusjonene ellers i samfunnet. Men man kunne jo brukt akkurat de samme argumentene for å trekke fram denne gruppen, som man gjør når man snakker om kjønn og etnisitet. «Skoleelever trenger å møte lærere som ligner på dem». «Folk som treffer sosialarbeidere vil gjerne treffe noen de kan identifisere seg med», men det har jeg sett lite til. Kanskje vi tror at vi er så like i Norge.

Sjokkerende lite debatt

Psykologiprofessor Jonas R. Kunst tror mange kjenner på den manglende følelsen av å være hjemme i akademia, også etter de er ferdige med å studere.

— Slike ting forsvinner ikke bare. Mange har nok såkalt «imposter syndrome». At de føler at de ikke helt fortjener å være der de er, sier han.

Kunst trekker fram at en tredjedel av dagens studenter — rundt 70 000 studenter er førstegenerasjonsstudenter.

— Dette er en stor gruppe, som ofte har vansker med å gjennomføre studiet sitt. Dette har store samfunnskonsekvenser, sier han.

Han har selv studert og hatt akademiske opphold i USA, og sier at der er debatten om sosial mobilitet i høyere utdanning mye mer framtredende.

— Jeg har ikke hørt noe om dette i Norge. Det syns jeg er sjokkerende.

Kunst mener vi bør se til land som USA, der mange universiteter har et eget støtteapparat som skal hjelpe førstegenerasjonsstudenter med å mestre studiehverdagen.

Fekjær: — Mye å gå på

Fungerende prorektor for utdanning ved OsloMet, Silje Fekjær, har umiddelbart vanskelig for å se for seg effektive tiltak som er rettet spesielt mot førstegenerasjonsstudenter.

— Da peker man jo ut denne gruppen enda mer. Jeg er usikker på hvor effektivt det er, men jeg er åpen for gode ideer. I utgangspunktet må dette handle om integrering av studenter i et miljø. Vi vet fra forskning at dette er viktig for å unngå frafall og sikre trivsel. Jeg tror vi har mye å gå på her, sier Fekjær.

Fekjær mener akademikere må begynne å tenke over hvordan de ordlegger seg. «Å skrive så enkelt som mulig – men ikke enklere – burde være et mål i all akademisk kommunikasjon,» skriver hun i et innlegg i Khrono. Varierte vurderingsformer tror hun også kan virke inkluderende.

Mindre mobilitet enn Sverige og Danmark

Jonas R. Kunst mener gevinstene ved å adressere denne gruppen direkte er viktigere enn eventuelle ulemper.

— Jeg er ikke riktig person til å si hvilke tiltak som bør settes i gang, men jeg syns det er for lite forskning på dette temaet i Norge. I USA har man en lang tradisjon for det, sier Kunst.

— Hvorfor tror du dette fortsatt er så gjeldende nå i 2021?

— For sosial mobilitet når det gjelder inntekt står det ikke så dårlig til. Men en OECD-rapport fra 2018 viser at Norge ikke gjør det så bra med tanke på sosial mobilitet og høyere utdanning. Vi har bare «moderat» god sosial mobilitet her, mens Danmark, Sverige og Island har høy mobilitet. Vi trenger mer forskning og et tett samarbeid med førstegenerasjonsstudentene for å forstå årsakene til dette, sier han.

Synd hvis studentene føler seg fremmedgjort

Førstelektor og prosjektleder for REACH ved OsloMet, Mette Tollefsrud er glad for at dette temaet har kommet på banen.

— Målet er jo at utdanning skal gi folk like muligheter. De ferdigutdannede studentene skal ut og jobbe i et flerkulturelt og mangfoldig samfunn. Universitetene og høgskolene bør også speile samfunnet vi er en del av.

Debatt ● jonas R. kunst

Førstegenerasjons-studenter er en vanskeligstilt, men «usynlig» gruppe

Tollefsrud mener akademia også må forholde seg til dette, og legge til rette for at flere kan ta klassereiser og kulturelle reiser, men også lære om det flerkulturelle samfunnet gjennom studentenes historier og erfaringer.

Hun er positiv til målrettede tiltak for førstegenerasjonsstudenter.

— Mange som faller fra har nok ikke den sosiale kapitalen som akademia verdsetter. Jeg tror at hvis man målretter tiltak får man nok samlet ressursene bedre. Hvis ikke blir det lett til at man smører dem utover og ansvaret blir pulverisert. Vi må erkjenne at folk kommer hit med litt forskjellig bagasje. Det betyr ikke at den bagasjen er mindre verdifull

— Du tror ikke at målrettede tiltak kunne vært stigmatiserende?

— Hvis det er sånn at mange av våre studenter føler seg fremmedgjort, føler de seg på en måte allerede stigmatisert. Da må vi gjøre ett eller annet annerledes for at de skal føle seg velkommen, og invitere dem inn.

les også:

Førstegenerasjons­studenter: Fremmede i paradis?