«Selvplagiering» – hva er problemet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En student har blitt kjent skyldig i fusk på en kontinueringseksamen ved Høyskolen i Innlandet (HINN) etter å ha strøket på hjemmeeksamen semesteret før. HINN finner ved hjelp av teknisk plagiatkontroll at hun har gjenbrukt tekst fra den besvarelsen hun fikk underkjent ved den opprinnelige eksamenen. Derfor får hun underkjent også denne besvarelse, denne gangen for juks, og får to semesters utestengelse. Nå går saken i retten, der HINN har fått medhold i første instans. Mer om det til slutt. Det interessante i første omgang er spørsmålet om hva som er galt ved «selvplagiering» og i hvilke omstendigheter en student legitimt kan gjenbruke eget arbeid.

rettssak

Ble anklaget for å skrive av sin egen eksamen — tapte i retten

La oss tenke oss at sensor på denne eksamenen er en professor som samtidig som vedkommende underkjenner den opprinnelige eksamenen, skriver en artikkel og sender den inn til et relevant tidsskrift. Artikkelen går til fagfellevurdering, som finner at den er for dårlig i nåværende format og bedømmer den til kategorien «Rewrite and resubmit». Etter et semester er bearbeidelsen klar, og artikkelen sendes inn på nytt. Professoren mener noen deler av den opprinnelige artikkelen, la oss si 10 %, står seg bra, men endrer det øvrige. Samtidig som studentens eksamen underkjennes for selvplagiering med påfølgende utestengelse, antas professorens artikkel. Tidsskriftets fagfeller gjenkjenner formuleringene fra den underkjente versjonen, men tenker selvsagt ikke at det er et jukseproblem. De er da ikke dumme. Men det er tydeligvis vi i høyere utdanning når vi skal bedømme våre studenter.

Begrepet selvplagiering er misvisende. Det gir handlingen assosiasjoner til plagiering, det å stjele andres arbeid. Men dette er ikke en handling som er umoralsk i seg selv, slik tyveri er. Det dreier seg om gjenbruk av egen tekst. Dersom en student har levert en oppgave og den har gitt uttelling i form av et bestått emne, vil gjenbruk av oppgaven i en ny eksamen være fusk. Det vil ikke være fusk å gjenbruke mindre deler av teksten, men da vil det ofte være nødvendig å henvise. Men her bør det være rom for skjønn. Hvor stort sammenfall er det? Har studenten hatt vesentlig fordel av det, tidsmessig eller tankemessig? Det er ikke selvsagt at det kvalifiserer til illegitim gjenbruk, selv uten henvisning. Det som er vesentlig for at det skal regnes som fusk er ikke gjenbruken i seg selv, men fordelen det gir. Hvor grensene går for gjenbruk av eget arbeid, er noe som bør diskuteres i hvert enkelt tilfelle.

Fusk

Professor ut mot selv­plagieringsdom: — Saken virker helt vill

Men i det aktuelle tilfellet har ikke studenten hentet noen fordel ved å gjenbruke noe som allerede har gitt positiv uttelling. Hun forsøker ikke å få betalt to ganger for samme ytelse. Hun har kanskje spart noe tid, men det kan ikke være vesentlig forskjellig fra å benytte egne notater fra forelesninger eller pensumlesning. Og slik gjenbruk er i alle fall ikke «selvplagiering».

Dersom det ikke foreligger grunner utover det som framkommer i Khronos reportasjer, bør praktisk-pedagogisk utdanning ved HINN be studenten om unnskyldning, og gi henne bestått på eksamen dersom besvarelsen ellers holder mål. De bør videre gå gjennom rutinene sine og skrive en klar sensurveiledning for å unngå denne type urettferdigheter i framtiden. Hva rettsapparatet bør gjøre, vet jeg ikke. Men at HINN får rettslig medhold, viser ikke noe annet enn at dette ikke er den rette arena for å avgjøre slike spørsmål.