Debatt ●Arve Hjelseth
Scenarioer og politikk
Selv om nesten alt kan tolkes politisk, er det sjelden den mest konstruktive måten å forstå forskning og utredning på, skriver Arve Hjelseth.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har i noen år forsøkt å fungere som en kritisk røst mot en del problematiske utviklingstrekk i FoU-sektoren. Av og til hender det at jeg får brev og e-poster fra folk som er enige med meg i sak, men som går mye lengre i å demonisere både ministre, direktører og rektorer. En del av disse henvendelsene er basert på noe som er nokså nær rene konspirasjonsteorier.
Vår sektor er såpass fredelig at slike påstander sjelden fremmes offentlig, i hvert fall ikke så langt jeg er kjent med. Spørsmål om styring og ledelse ved universiteter og høgskoler er vel uansett ikke øverst på agendaen hos aktører som vil destabilisere det norske samfunnet. Men om en såkalt trollfabrikk skulle forsøke på noe sånt, ville jeg for det første tenkt at det er viktig å avsløre det, og for det andre ville jeg ikke tenkt at min egen kritiske røst mistet troverdighet fordi noen andre forsøkte å plante falske nyheter eller konspirasjonsteorier på feltet. Men i relasjonen mellom Kommunal- og distriktsministeren og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er det nettopp noe slikt som er skjedd.
Vi lever som kjent i usikre tider. Det er vanlig å mene at den politisk-ideologiske debatten er blitt mer polarisert, og mange gir sosiale medier skylden for i hvert fall noe av dette. For det første er det en kjent sak at terskelen for å velge konfronterende og usaklige argumenter er lavere når vi ikke står ansikt til ansikt med den vi kommuniserer eller krangler med. For det andre er sosiale medier godt egnet til å skape usikkerhet om sannhetsgehalten selv til de mest uomtvistelige kjensgjerninger. Da har vi ofte å gjøre med konspirasjonsteorier. Det er i dette landskapet det vi har begynt å kalle trollfabrikker opererer.
Noen «medier» har denne type konspirasjoner nærmest som forretningsidé. Tilsynelatende kan man skape tvil om alt, enten det er for eksempel bakgrunnen for krigen i Ukraina, covid-vaksiner eller menneskeskapte klimaendringer. Det er derfor ikke til å undre seg over at ethvert samfunn må prøve å utvikle måter å håndtere slike fenomener på. Den økende politiske mistilliten i vår del av verden er ikke nødvendigvis alltid ubegrunnet, men for et velfungerende samfunn er det avgjørende viktig at de fleste har tillit til at folk i mektige posisjoner stort sett handler med fellesskapets beste for øyet.
Det var blant annet mot en slik bakgrunn at Kommunal- og distriktsdepartementet ga FFI i oppdrag å utarbeide en rapport som presenterte ulike scenarioer i forbindelse med valg kan foregå. I rapporten utarbeides totalt fem scenarioer i tre ulike scenarioklasser. De sistnevnte klassene er gruppert i politiske omveltninger, politiske endringer og svekket tillit i samfunnet.
Bråket oppsto da Kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik først ikke ville publisere rapporten på departementets hjemmesider. Han henviste særlig til at det første scenariet kunne gi næring til konspirasjonsteorier og at det koblet motstand mot EØS-avtalen til politisk ekstremisme. Departementet har siden ombestemt seg, men debatten har fortsatt, med harde og i og for seg velkjente fronter.
Det som kjennetegner mange debatter av denne typen, og det er jo ikke første gang det oppstår politiske konflikter rundt forsknings- og utredningsrapporter, er at de berører et lite avklart grenseland mellom faglighet og politisk debatt. Her oppstår ofte en lang rekke misforståelser, fordi det er litt for vanlig å tolke faglige bidrag som politiske partsinnlegg.
Gjelsvik og en del av hans støttespillere har mistolket scenarioer som politiske analyser.
Arve Hjelseth, NTNU
Den etterfølgende debatten om rapporten har for eksempel i stor grad handlet om EU og EØS. Det til tross for at bare ett av fem scenarioer tar utgangspunkt i denne konflikten, og viktigere, til tross for at rapporten selvsagt ikke har til hensikt å tilkjennegi noe syn bestemt syn på EU-saken eller EØS-avtalen.
Den ellers utmerkede avisa Klassekampen gikk seg for eksempel vill i dette landskapet, da redaktør Mari Skurdal i en nokså oppsiktsvekkende leder skrev at rapporten tegnet et bilde «hvor nordmenn med legitime politiske ståsteder knyttes til undergraving av det norske demokratiet». Men det er altså ikke poenget, det er skivebom. Det vi derimot vet, er at svært mange interessegrupper kan bli gjenstand for infiltrasjon fra trollfabrikker. Konspirasjonsteoriene florerer for eksempel i «antiglobalistiske» grupper på Facebook hvor Gjelsvik selv har vært aktiv.
Jeg synes ikke nødvendigvis det bør hefte ved Gjelsvik, men det er illustrasjoner på den type undergraving av den opplyste samtalen som rapporten er opptatt av å beskrive forløpet av. En opplyst offentlighet trenger beredskap mot slike trollfabrikker. At slik undergraving kan forekomme, delegitimerer naturligvis ikke EØS-motstand. Tvert imot, å utvikle måter å håndtere slik undergraving på, vil om noe styrke interessegruppene som arbeider for sine helt legitime saker.
At mange av kritikerne helt synes å ha misforstått både hva et scenario er og hva som har vært formålet med rapporten, betyr naturligvis ikke at rapporten ikke kan kritiseres. Det finnes utvilsomt relevante innvendinger mot scenario-metodologien generelt. Mer interessant i denne sammenheng er imidlertid en artikkel som Per Anders Todal skrev i Dag og Tid, hvor han peker på at rapporten i større eller mindre grad bygger på scenarioer hvor klokskapen befinner seg nær det politiske sentrum, men den utfordres av folkelige strømninger i periferien. Dette er et interessant poeng – det kan nok virke som FFI-forskerne uforvarende illustrerer Stein Rokkans velkjente sentrum/periferi-dimensjon: For «elitene» er det nær beslutningsmaktens sentrum fornuften finnes, mens periferien representerer trusler mot denne stabiliteten.
Denne interessante refleksjonen vedrører likevel i liten grad hovedsaken. Gjelsvik og en del av hans støttespillere har mistolket scenarioer som politiske analyser. Samtidig forstår de ikke, eller de later som de ikke forstår, at trollfabrikkenes forsøk på å røre i betente gryter ikke i seg selv delegitimerer noen av partene i en polarisert debatt.
Debatten i etterkant av Gjelsviks famøse beslutning om først å unnlate å publisere rapporten, har vist at det heldigvis er mange som evner å resonnere prinsipielt rundt spørsmål som dette. I sum virker det likevel som mange, for eksempel Klassekampen, tror dette er ledd i en EU-debatt, og hvor støtten til Gjelsvik forankres i felles syn på EU og EØS.
Slike skyttergravskriger er ikke konstruktive. Det må gå an å gi betinget støtte til Gjelsviks opprinnelige beslutning selv om man er EU-tilhenger. Rapporten ville jo uansett vært tilgjengelig. Det går også an å kritisere ham selv om man er EU-motstander. Selv om nesten alt kan tolkes politisk, er det sjelden den mest konstruktive måten å forstå forskning og utredning på.
