Debatt ● Maren Grøthe og Geir Arild Espnes
Sammenslåingen av høgskoler og universiteter i Norge må evalueres
Institusjonene ble større — men ble de bedre? Har Strukturreformen vært en fiasko eller suksess? Det er på tide med en skikkelig debatt.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En mor og en far, og en student, forventer å få den beste undervisningen og å havne i det beste kunnskapssamfunnet, med de beste forskerne og lærerne, når deres forhåpningsfulle eller de selv skal studere.
Samtidig lever vi i en verden der kunnskapsetterspørselen helt uendelig. Kunnskap skal bidra til alt fra å løse klimautfordringene, til næringsutvikling og møte de samfunnsutfordringene vi står ovenfor. Derfor er det viktig at er vi har gode forskning og undervisningsinstitusjoner.
For å kunne levere dette trengs det god organisering og en infrastruktur som gir mulighet for å få dette til. For å vite hvordan vi skal satse, trenger en å kontinuerlig evaluere de grep som tas.
I Norge har vi hatt tradisjoner for å ha gode universiteter og vi har hatt gode høgskoler, med spesielt gode profesjonsutdanninger. I 2015 fikk en universitets- og høgskolereform som fikk navnet strukturreformen. Strukturreformen var Solbergregjeringens reform for strukturelle endringer og sammenslåing av flere universiteter og høyskoler i Norge.
Hensikten med reformen var å fremme kvalitet i utdanning og forskning, styrke fagmiljøer og gjøre ressursbruken ved høyere utdanningsinstitusjoner mer effektiv. Resultatet ble at åtte universiteter og høyskoler ble fusjonert.
De ble større, men ble de bedre?
Slik står mange viktige spørsmål ubesvart igjen. Var denne sammenslåingen en suksess eller en fiasko? Eller var det ingen av delene? Ble kvaliteten bedre? Eller fikk vi mer kvantitet og dårligere kvalitet? Har reformen bidratt til regional utvikling og kompetanse i hele landet? Fikk vi styrkede fagmiljøer og bedre profesjonsutdanninger, eller gikk vi i feil retning? Og også viktig,- fikk vi mer effektiv bruk av ressursene?
Det er gjort flere sporadiske prosjekter på reformevaluering (eller snarere forskning knyttet til reformen) som kandidatreformundersøkelsen fra NIFU eller «Mergers, distance, and leadership» — som handler om lederskap og distanse, og også andre ulike prosjekter. Dette har likevel ikke vært nok for å skape en tilstrekkelig debatt om reformen var til det gode for norsk utdanning og forskning. Vi trenger flere svar.
Senterpartiet i regjering har vært opptatt av å sikre en bærekraftig og stabil finansiering av universitetene, høgskolene og forskningen. Det legges til rette for gode utdanninger og mer desentralisert utdanning.
Nå arbeider vi i Senterpartiet med nytt partiprogram for neste stortingsperiode. Der vil vi to arbeide for en grundig evaluering av sammenslåingen av høgskoler og universiteter i Norge. Universitetene og høgskolene er for viktige for samfunnet vårt til at vi bør gå videre uten.
