Debatt ● Kristin Vinje
Var alt så mye bedre før, Hagtvet?
Hagtvet har rett i at det er mye som kan bli bedre i norsk høyere utdanning. Men, hans helsvarte beskrivelsen av situasjonen treffer ikke like godt, skriver Nokuts direktør, Kristin Vinje.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hagtvet mener det går inflasjon i universitetsbegrepet og beskriver dette som en form for nasjonalt selvskudd. Selv fyrer han løs med hagle i nær sagt alle retninger. I innlegget i Khrono er han sterkt kritisk til de nye kravene som skal stilles for å kunne bli universitet i Norge og hva konsekvensene vil bli. Han tar også for seg Bolognaprosessen, examen philosophicum (ex.phil.), kvalitetsreformen, Nokuts rolle, unge menneskers latskap og medievaner, kunstig intelligens og synkende fødselstall. Hagtvet ser ikke så mye annet enn problemer, men tilbyr også en løsning: Å sette ned en kommisjon.
Hagtvet har rett i at det er mye som kan bli bedre i norsk høyere utdanning. Men, hans helsvarte beskrivelsen av situasjonen treffer ikke like godt.
For det første er det liten grunn til å tro at endringen av de særnorske kravene til å få status som universitet i seg selv vil bidra til å redusere kvaliteten i høyere utdanning. Den største endringen vil ligge i at universitetsbegrepet vil kunne favne flere institusjoner. Poenget er ikke hva institusjonene heter, men hva de faktisk gjør.
Det vesentlige for Nokut er at kravene som skal oppnås for å bli universitet, må sikre og bidra til å utvikle høy kvalitet i utdanning, forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling.
Nokut har i høringen stilt spørsmål ved enkelte av kravene og hva konsekvensene kan bli, blant annet har vi påpekt at det vil være uheldig med en utvikling mot brede doktorgradsutdanninger med en uklar avgrensing av fagområde uten indre faglig sammenheng.
Flere land har såkalt enhetlig høyere utdanningssystemer der alle UH-institusjonene har status som universitet, eksempelvis Storbritannia og Australia. Det er likevel en tydelig differensiering mellom institusjonene i forhold til arbeidsdeling og spesialisering, der noen er typiske forskningsuniversiteter, mens andre legger større vekt på for eksempel profesjonsutdanning innen helse eller teknologi.
Hagtvet er også kritisk til Kvalitetsreformen fra 2003. Da er det verdt å minne om at den var et resultat at Bolognaprosessen fra 1999, en reform innen høyere utdanning i hele Europa med mål om å skape et felles europeisk område for høyere utdanning. Med reformen gikk vi i Norge bort fra et system med stor grad av statlig detaljstyring av de høyere utdanningsinstitusjonene til mer overordnet og dialogbasert styring. Institusjonene fikk økt selvstyre og mer ansvar.
Den bidro til at Nokut ble opprettet som et uavhengig kvalitetssikringsorgan for å påse at utdanningskvaliteten ble ivaretatt. Vi fikk et system for tilsyn, akkreditering og evaluering som er internasjonalt forankret. Det ble innført resultatbasert finansiering, ny og enklere gradsstruktur (bachelor, master og ph.d.) og forbedrede systemer for studentveiledning og oppfølging. Økt internasjonalisering av norsk høyere utdanning var også en vesentlig del av reformen.
Det kan se ut som at Hagtvet synes alt var så mye bedre før. Men, da er det verdt å se seg litt tilbake. Da Universitetet i Oslo ble etablert som Norges første universitet for over 200 år siden var det et universitet for de få, med kun et knippe utdanningsprogrammer. Frem til 1946 var det vårt eneste universitetet. Siden den gang har vi fått flere universiteter, og utdanningslandskapet har vært gjennom flere endringer.
Det å ta en høyere utdanning i dag er noe annet enn det var for før. Det er mange flere som ønsker å studere, og det må institusjonene ta høyde for. Med over 300.000 studenter i høyere utdanning i dag er det også åpenbart at det er større forskjeller i nivået på studentene enn hva det var da antallet var rundt 30.000 i 1970. En utfordring er at mange som starter i høyere utdanning ikke er godt nok forberedt til hva som kreves, noe jeg har uttrykt bekymring for flere ganger. Dette er en viktig problemstilling som fortjener mer oppmerksomhet fremover.
Jeg mener det er et gode for samfunnet at flere kan ta høyere utdanning. Dagens arbeidsliv krever høyere og mer spesialisert kompetanse. At flere får høyere utdanning gjør at vi står sterkere rustet til å møte fremtidens utfordringer. Men, det er ikke sikkert at studier ved en høyskole eller et universitet er det riktige valget for alle de som starter på en bachelorutdanning. I Norge har vi også en stadig voksende fagskolesektor, som tilbyr gode yrkesrettede utdanninger. Det er et alternativ flere unge burde kjenne til og søke seg inn på.
Hagtvet mener jeg er ukritisk og savner en definisjon av kvalitet. Utdanningskvalitet er et begrep som kan være krevende å definere. I Nokut ser vi på dette på studieprogramnivå og har definert kvalitetsområder som vi mener er sentrale for kvalitet i utdanning. Et godt studieprogram er satt sammen og blir gjennomført slik at studentene oppnår læringsutbyttet innen avtalt tid, samtidig som utdanningen dekker samfunnets og arbeidslivets kompetansebehov. Studieprogrammet skal også bidra til generell dannelse, og skape kunnskapsrike, kritisk tenkende demokratiske medborgere, for å bruke Hagtvets ord. Kvalitetsområdene i modellen vår er: overganger i og til høyere utdanning, fagmiljø, programdesign og utdanningsledelse, læringsmiljø, samfunns- og arbeidslivsrelevans, og læringsutbytte, noe man kan lese mer om på Nokuts nettsider.
Økt oppmerksomhet rundt både evne til refleksjon, nysgjerrighet og presis og åpen faktainnsamling fra ulike kilder samt forskningsetikk og vitenskapelig metode er temaer som med fordel kan og bør løftes frem i større grad. Svaret er ikke nødvendigvis gjeninnføring av examen philosophicum.
Kristin Vinje
Hagtvet har likevel flere gode poenger. Fremveksten av kunstig intelligens vil utfordre både hvordan kunnskap testes, vurderes og verifiseres. Studentenes tidsbruk synker, noe Nokut registrerer i de årlige studentundersøkelsene, Studiebarometeret. Hagtvet etterlyser en evaluering av doktorgradsordningen, og det er noe Nokut selv har tatt til orde for. I tillegg er jeg enig i at dannelsesaspektet ved høyere utdanning bør styrkes. Økt oppmerksomhet rundt både evne til refleksjon, nysgjerrighet og presis og åpen faktainnsamling fra ulike kilder samt forskningsetikk og vitenskapelig metode er temaer som med fordel kan og bør løftes frem i større grad. Svaret er ikke nødvendigvis gjeninnføring av examen philosophicum.
Jeg tror ikke Hagtvets forslag om å nedlegge Nokut vil løse problemene med utdanningskvalitet, snarere tvert imot. Riksrevisjonen la i fjor frem en rapport om universitetenes og høyskolenes arbeid med å videreutvikle kvaliteten i utdanningene. Rapporten viser at det er mye god kvalitet i norsk høyere utdanning. Videre kommer det frem at Nokuts tilsyn og evalueringer oppleves som nyttige og bidrar til å skape oppmerksomhet om kvalitetsarbeid, selv om mye kan bli bedre. Arbeidet med kvalitetsforbedring i våre høyere utdanningsinstitusjoner er et nitid arbeid og krever kontinuerlig utvikling. Nokut vil fortsette sitt arbeid med å bidra til å styrke kvaliteten i høyere i utdanning, slik at samfunnet kan ha tillit at utdanningskvaliteten er ivaretatt ved landets høyskoler og universiteter.
