Rødgrønn valgseier – hva nå for universiteter og høgskoler?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg tilhører helt klart dem som er glad for at valget vil gi oss en ny regjering. Som mange andre på min alder er jeg nok ikke fullt så venstreorientert som jeg var i mine yngre dager, men jeg er en slags liberal sosialdemokrat, som aldri har stemt på noe parti til høyre for Ap. Hovedgrunnen er at jeg anser det å – i den grad det er politisk og økonomisk mulig – motarbeide økt ulikhet som den sentrale politiske utfordringen.

Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er trygg på at venstresiden har den beste forsknings- og utdanningspolitikken. Min tillit til Ap, Sp og SV er ikke påfallende stor når det gjelder viljen til å skape politiske rammebetingelser som setter oss i stand til å gjøre jobben vår på en bedre måte. I hvert fall de to førstnevnte partiene har tradisjonelt hatt et anstrengt forhold til sektoren, uttrykk som den kanskje har vært for en slags «utdanningselite». Khronos gjennomgang av de seirende partienes kunnskapspolitikk er i så måte interessant, fordi den gir signaler om hvilke endringer vi kan forvente at aktualiseres.

les også

Legger press på Støre: Her er rektorkravene

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Det antakelig viktigste er at Ap har signalisert at de ønsker å avslutte ABE-kuttene. Disse nedskjæringene har etter noen år åpenbart begynt å ramme svært viktige oppgaver, både faglig og med hensyn til støttefunksjoner. Den nåværende regjeringens mål har vært å frigjøre midler til «strategiske» formål, noe som i seg selv er en trussel mot institusjonenes autonomi.

Å fjerne kuttene vil derfor være en potensielt viktig gevinst, hvis Ap holder det de lover. På den annen side er det ingen grunn til å bli naivt begeistret, for de signaliserer ifølge Khrono i stedet en «mer målrettet effektivisering og en gjennomgang av styringssystemet». Vi begynner å få en del erfaring med hva slags forslag som kommer ut av gjennomganger av styrings- og finansieringssystemer, og det har sjelden vært lystig lesning.

Det gir også grunn til bekymring at både Ap og Sp er blant partiene som har villet knytte såkalt arbeidslivsrelevans til finansieringsmodellen. Dette forslaget er hodeløst, og antakelig en illustrasjon på at partiene ikke har plagsomt stor respekt for universitetstradisjonen. På dette feltet er det all grunn til fortsatt å være på vakt.

Et tredje sett av problemstillinger hvor det åpenbart vil oppstå spenninger, er spørsmålet om utdanning i distriktene. Aps plan om studiesentre over hele landet virker intuitivt ikke spesielt godt gjennomtenkt, men for egen del vil jeg ikke avvise det som en dårlig idé uten videre. Jeg har ikke tenkt systematisk gjennom det. Dette er dessuten et tema hvor et sterkt Sp, med sin taktiske kløkt, nok vil bidra med mange av premissene, så her vil det skje noe.

Spørsmålet om skjebnen til Nesna er beslektet med det ovenstående, og det videre hendelsesforløpet blir spennende. Det er ingen tvil om at Nords vedtak om å legge ned studiestedet blottstilte at Nesna ble lurt av tomme løfter, på grensen til regelrett løgn, da de sa ja til fusjon. Slik sett er det lett å ha sympati med den utsatte høgskolen, samtidig som det er legitimt å stille spørsmål ved rasjonaliteten i å opprettholde campuser som i all hovedsak tilbyr samlingsbaserte studier.

Jeg er heller ikke overbevist om at firerkravet i matte for lærerstudenter er helt urimelig. Så vidt jeg kan bedømme er mange fortsatt ikke klar over at dette kun gjelder for dem som velger praktisk matte på videregående, altså ikke realfags- eller samfunnsfagsmatte. Man kan nok spørre hvor viktig det er med mattekunnskaper for f.eks. norsklærere, men på den annen side stemmer det rett og slett ikke at samfunnsfaglærere ikke trenger god praktisk matematikkforståelse.

les også

Studentenes krav til den nye regjeringen: 1,5 G i studiestøtte

Mer generelt har Ap lovet en tillitsreform i offentlig sektor generelt, inkludert UH-reformen. Det er positive signaler, men det gjenstår å se konsekvensene i praksis. Så langt har nesten enhver reform som har tatt sikte på avbyråkratisering og forenkling, endt med flere kontroll- og rapporteringsrutiner, altså det motsatte. Det gjenstår å se hvorvidt og hvordan man kan få bukt med denne selvforsterkende logikken.

Jeg tror den nye regjeringen, hvordan den nå enn blir sammensatt, bør ta sikte på å gå kritisk gjennom de kunnskapsmiljøene som tradisjonelt har levert de politiske premissene for politikkutforming. Vi er mange som ved selvsyn har sett mye rart her, og den tidvis totalt manglende forståelsen for sektorens egenart har nok vært den viktigste faktoren bak all den motstanden endringsforslagene gjentatte ganger har mobilisert.

Det er fristende å antyde at det også kan være penger å spare på å engasjere litt færre konsulent- og rådgivningsfirmaer som har spesialisert seg på retorisk fengslende, men reelt sett tomme ord og slagord.

les også

Lærermangel tema under siste partilederdebatt