Debatt ● Tore Kanck-Jørgensen
Rettigheter uten plikter
Gjør din plikt, krev din rett, het det. I dag har studenter en rett til å klage på sine karakterer uten en tilsvarende plikt til å begrunne klagen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som ansatt ved UiT Norges arktiske universitet er jeg daglig vitne til de komplekse utfordringene i utdanningssektoren. Et bemerkelsesverdig fenomen er en økning i studentenes rettigheter, uten at disse følges opp av tilsvarende plikter. Dette skaper en ubalanse i forholdet mellom student og institusjon, og fører til en stadig økende byrde på administrasjonen, fagpersonalet og støtteapparatet ved universiteter og høgskoler.
Et eksempel som illustrerer denne skjevheten, er muligheten for å klage på eksamenskarakterer, der studenter får innvilget retten til å klage, uten å måtte møte den tilsvarende plikten om å gi en faglig begrunnelse for hvorfor de mener karakteren er feil.
Denne utviklingen representerer en større samfunnsutfordring der rettigheter blir utvidet uten en proporsjonal vekst i ansvarsfølelse eller plikter. For studenter fører dette til en forventning om å kunne utøve sine rettigheter uten å måtte rettferdiggjøre eller bidra til egen sak. For institusjonene innebærer det en økende administrativ og faglig byrde som i realiteten trekker ressurser bort fra kjerneoppgavene: utdanning og forskning.
Den norske velferdsstaten er bygget på en balanse mellom rettigheter og plikter. Innbyggerne har rett til utdanning, helsevesen og sosial sikkerhet, men samtidig har de et ansvar for å bidra til samfunnet gjennom arbeid, skattemidler og samfunnsdeltakelse. I utdanningssektoren ser vi en utvikling der denne balansen blir utfordret.
Studenter nyter en rekke rettigheter som gir dem tilgang til utdanning, stipendordninger, veiledning, og ikke minst retten til å klage på vurderinger, som eksamenskarakterer. Men ofte blir det ikke stilt krav om at studenten må begrunne klagen faglig.
For å gjenopprette balansen mellom rettigheter og plikter i høyere utdanning må vi våge å stille krav til studentene.
Tore Kanck-Jørgensen
La oss ta et konkret eksempel. Når en student ved UiT leverer inn en klage på eksamenskarakteren, har de ingen forpliktelse til å forklare hvorfor de mener vurderingen er uriktig. Karakterklager sendes ofte uten noen refleksjon rundt egen innsats eller prestasjon i emnet.
Dette setter faglærere i en vanskelig situasjon: De må vurdere klagen på nytt, ofte uten mer informasjon enn de hadde i første omgang, samtidig som studentens plikt til å gi innsikt i egne vurderinger uteblir. I mange tilfeller resulterer klagebehandlingen i uforandret karakter, men tiden og ressursene som har gått med til å behandle klagen, er betydelige.
Dette er ikke en isolert utfordring. Den økte muligheten for rettighetsutøvelse uten tilsvarende krav om ansvar eller innsats skaper en struktur der den administrative belastningen vokser, og flere ansatte må tilsettes for å håndtere denne veksten. Samtidig står den faglige kjernevirksomheten – undervisning og forskning – i fare for å bli utvannet av stadig flere administrative oppgaver som i utgangspunktet ikke burde vært nødvendig.
Et viktig spørsmål som må stilles, er hvorvidt det er rimelig å kreve at faglærere og administrativt ansatte skal bruke stadig mer tid på oppgaver som i utgangspunktet er resultat av ubalanse i systemet. Er det rimelig at studentene har rett til å klage uten å måtte gi en begrunnelse? Eller burde vi gjenopprette en balanse mellom rettigheter og plikter, der studenter som klager på eksamenskarakterer, må levere en faglig fundert argumentasjon for hvorfor de mener vurderingen var uriktig?
Dette ville ikke bare kunne redusere antall klager, men også bidra til en større grad av refleksjon blant studentene, som ville være en viktig del av deres læringsprosess.
For å gjenopprette balansen mellom rettigheter og plikter i høyere utdanning må vi våge å stille krav til studentene. Studenter som ønsker å utøve sine rettigheter, må også være villige til å påta seg et ansvar for egen læring og prestasjon.
Dette innebærer blant annet at klager på eksamenskarakterer bør ledsages av en faglig fundert begrunnelse, noe som vil fremme refleksjon og læring blant studentene, samtidig som det vil lette arbeidsbyrden for faglærere og administrativt personell.
En endring av denne typen vil kunne bidra til å styrke den akademiske kvaliteten ved norske universiteter og høgskoler, samtidig som det vil føre til en mer bærekraftig arbeidsfordeling innenfor sektoren. Dersom vi som samfunn fortsatt ønsker et robust og fremtidsrettet utdanningssystem, må vi våge å stille krav – ikke bare til institusjonene, men også til studentene.
Rettigheter i høyere utdanning er avgjørende for å sikre like muligheter for alle, men uten tilsvarende plikter risikerer vi å undergrave kvaliteten på utdanningen og overbelaste systemet. Vi trenger en mer balansert tilnærming som sikrer at både studenter og utdanningsinstitusjoner kan operere på et grunnlag som fremmer både rettferdighet og ansvar.
