Debatt ● Karl Øyvind Jordell
Rektor Whittaker innrømmer ikke feil
Kommentar til Sunniva Whittakers omtale av den mye omtalte fuskesaken ved Universitetet i Agder.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
1. I sommer har den mye omtalte fuskesaken fra UiA som jeg har vært involvert i og omtalt flere ganger, kommet i et nytt lys. Etter en upresis uttalelse fra lederen i Felles klagenemnd — som jeg drøftet i et innlegg i Forskerforum — ble studenten intervjuet i VG i slutten av juli. Det kommer tydelig frem hvor stor belastning slike saker kan være for studenter.
Nå har rektor Whittaker ved UiA ytret seg i saken i et innlegg i Khrono 1. august. Dette innlegget skal jeg få kommentere her.
2. Whittaker gir en svært summarisk fremstilling av saken. Hun kommenterer ikke at det på ett av tre anklagepunkter er påvist at det var en falsk anklage. Dermed er det fortsatt slik at UiA ikke har villet innrømme feil på dette punktet, på tross av at Felles klagenemnd sier at man ikke har lagt vekt på det.
Professor Bernt sa til Khrono 21.7.22: «Men hvis det kommer frem opplysninger om feil ved vedtaket eller grunnlaget for det som kan føre til at vedtaket er ugyldig, må det anses som etisk og tjenestemessig forpliktet til å gjøre Den nasjonale klagenemnd oppmerksom på dette.»
Det gjorde man ikke. Og når Whittaker fortsatt ikke innrømmer feil, gjelder på dette punktet åpenbart ikke hennes påstand om at «Vi må forholde oss til Felles klagenemnds beslutning, da det er de som er overordnet organ for vår klagenemnd».
3. Lederen av Felles klagenemnd sa følgende til VG 20.6.: «I saksbehandlingen gjennomgår nemnda all dokumentasjon. Dette inkluderer plagiatrapporter og uttalelser fra sensor og faglærer om funn i teksten.»
Whittaker synes ikke å være kjent med at det ikke forelå noen faglige uttalelser ved noen av de fire tilfeller (to ved UiA og to i FK) da saken ble behandlet, det eneste som forelå fra faglærer og sensor var en svært kortfattet anmeldelse fra sensor.
Når man ikke har innhentet sykepleiefaglige uttalelser om listene, vil de nemnder som behandlet saken, ikke kunne få vite at det på det nevnte falske anklagepunktet ikke kunne være tale om plagiat; både faglærer og sensor ville nemlig visst at de to listene det er tale om, står i læreboka.
4. Og de ville ha kunnet peke på at andre lister, hvor studenten er beskyldt for selvplagiering, er en form for triviell allmennkunnskap blant sykepleiere, der det nok oppfattes som tilstrekkelig å gjøre det studenten hadde gjort, nemlig også her oppgi de eksterne kildene hun hadde basert seg på. Å nevne at man en gang tidligere hadde referert disse listene, må ha fremstått som unødvendig, og kanskje sært.
Av et oppslag i Khrono 22.6. fremgår det at UiT ikke har hatt selvplagieringssaker de to siste årene. Dette innebærer at dersom UiA-studenten hadde studert i Tromsø og ikke i Kristiansand, ville hun neppe blitt anklaget for selvplagiering. Men hun ble straffet i Kristiansand — utestengt i ett semester.
Whittaker er svært unnvikende på dette punkt: «Det er avdekket at ulike institusjoner har ulik praksis. Min egen institusjon, UiA, har hatt flere saker hvor såkalt selvplagiering er blitt avdekket.» Hun nevner ikke at UiA ifølge Khrono har 40 prosent av selvplagieringssakene som har resultert i utestengelse, selv om institusjonen bare har ca. fem prosent av landets studenter.
5. Et tredje anklagepunkt dreiet seg om manglende markering av to sitater. Whittaker berører denne problematikken med følgende kommentar: «Her gir både UiA og andre institusjoner god informasjon blant annet på sine nettsider, og «detaljer» som anførselstegn og lignende er avgjørende for sensors forståelse av studentens prestasjon.»
Til VG sier forklarer studenten hva hun hadde fått beskjed om fra UiA: «De sa at vi måtte huske å få med kildene vi brukte i besvarelsen, men at vi ikke trengte å tenke på de formelle reglene for referanser.» Derfor refererte hun til kildene nederst på siden, men brukte ikke anførselstegn rundt to direkte sitater. Samtidig hadde hun parafrasert kildens tittel i overskriften øverst på siden, slik at det var helt klart hvilken kilde hun hadde benyttet for fremstillingen på denne siden.
Whittakers fremstilling av hva UiA ga av informasjon har begrenset relevans for det foreliggende tilfelle — kombinasjonen av kilde nederst på siden og parafrasering av kildens tittel i overskriften gjorde det helt klart for sensor at det som sto på siden, var hentet fra den kilden som var oppgitt. Det var selvfølgelig en feil at anførselstegnene ikke var satt inn. Men mener rektor i fullt alvor at denne feilen berettiger anklage om noe så stigmatiserende som fusk, samt brutto 300000 i tapt inntekt over livsløpet?
6. Professor Bernt betegner begrepet selvplagiering som «irrasjonelt og urimelig stigmatiserende». Men å bli anklaget for fusk på grunnlag av småfeil er også sterkt stigmatiserende. At man har utvidet fuskebegrepet til å omfatte ethvert brudd på regelverket om fusk, innebærer at studenter blir gjort til kjeltringer på grunnlag av bagateller. VG har intervjuet flere studenter som har opplevd dette.
Ved stortingsbehandlingen av ny lov om universiteter og høgskoler må man sikre at bare tilfeller der ekstern kilde ikke er oppgitt, blir ansett som fusk. Utstrakt selvplagiering og tekniske feil i sitering og kildebruk bør straffes med nedsatt karakter, ikke utestenging.
Fortsetter man med uskjønnsom utvidet bruk av fuskebegrepet, til også å omfatte mindre uregelmessigheter, risikerer man å knekke noen unge mennesker. Whittaker henfaller i denne sammenheng til newspeak: «Som rektor har jeg forståelse for at konsekvensene for enkeltstudenter i disse sakene er krevende … .» Krevende kan det vel sakene være dersom man har fusket. Men ordbruken er ikke sakssvarende for en student som ikke har fusket, fordi hun på alle punkter har oppgitt sine kilder. Hun har likevel blitt utsatt for 1) en falsk anklage som UiA ikke vil innrømme, 2) en geografisk betinget anklage og 3) en pirkete anklage om manglende anførselstegn, og hun er blitt utestengt i et helt år, med derav følgende økonomisk tap. Til VG sier hun har måttet søke psykolog for å komme gjennom belastningene.
Rektor kan sakens være «veldig glad for at studenten i dette tilfellet har fullført sin grad». Men det har nok skjedd på tross av, og ikke på grunn av, UiA.
