Publisering

Det har vært masseflukt på masseflukt fra tidsskrifter de siste månedene. Møt en av redaktørene som har trukket seg.

Judith Green er en av flere redaktører for vitenskapelige tidsskrifter som har trukket seg.
Judith Green er en av flere redaktører for vitenskapelige tidsskrifter som har trukket seg.

Redaktør­protestene

Brussel (Khrono): — Det er et velmenende initiativ, sier Judith Green.

Hun følger opp med et tydelig «men»:

— Det har hatt noen uheldige konsekvenser. 

Green er professor i sosiologi og senterleder ved University of Exeter, en del av Russell Group, som samler ledende universiteter i Storbritannia.

Inntil nylig var hun også en av to sjefredaktører for Critical Public Health, et tidsskrift som utgis av storforlaget Taylor & Francis. Det er i den sammenhengen hun nå snakker med Khrono via en dataskjerm.

Det Green kaller et velmenende initiativ, er Plan S, som ble lansert i 2018 av Coalition S, med daværende direktør John-Arne Røttingen i Norges forskningsråd som en av de sentrale aktørene. Planen trådte i kraft ved inngangen til 2021. All forskning finansiert av aktørene i koalisjonen, deriblant Forskningsrådet og EU, må nå publiseres åpent. 

Omstridt forfatterbetaling

Det er stormfulle tider i publiseringslandskapet. De siste månedene har det vært flere masseflukter av redaktører og redaksjonsråd fra vitenskapelige tidsskrifter i protest mot driften av dem. Green er en av dem som takket for seg. Hun gjorde det i sommer, sammen med sin medredaktør Lindsay McLaren og samtlige 44 medlemmer av redaksjonsrådet.

Selv om det er ulike grunner til at redaktører flykter fra de ulike tidsskriftene, er det noen likhetstrekk, noen gjengangere i begrunnelsen. De rører ved noen sentrale utviklingstrekk i dette landskapet.

Overgangen til åpen publisering, også kjent som Open Access, er en del av bakteppet.

Da Green og de andre trakk seg fra Critical Public Health, var det riktignok ikke med et nei til åpen publisering. Tvert imot varslet de gamle medlemmene av redaksjonsrådet at de starter et nytt tidsskrift der alt skal publiseres åpent.

Det de pekte på, var en modell der forlagene krever tidvis svært høye publiseringsavgifter, såkalt Article Processing Charge (APC), for å publisere med åpen tilgang. 

De er ikke alene om å rette en kritisk pekefinger mot forlagenes forfatterbetaling for åpen publisering. Dette har vært en gjenganger. 

Andre masseflukter

Da sjefredaktør Michael Dawson ved inngangen til sommeren trakk seg fra tidsskriftet Journal of Biogeography, som utgis av storforlaget Wiley, uttalte han at «store utgivere prioriterer profitt foran kvaliteten på tidsskriftet, en åpen markedsplass for ideer». Nylig trakk også flertallet i redaksjonsrådet seg, i et brev til utgiveren peker de på høye publiseringsavgifter.

De samme gjorde redaksjonen i tidsskriftene NeuroImage og NeuroImage: Reports, som utgis av Elsevier, da de gikk av i protest tidligere i år. De mente avgiftene var uetisk høye og at det var «galt av forlagene å ta så høy profitt». 

Tidligere i år truet også flere i redaksjonsrådet for Design Studies, som utgis av Elsevier, med å trekke seg etter at redaktøren fikk beskjed om at han var erstattet. Utgiveren ville sjudoble antallet artikler, men redaktøren sa nei.

I mars trakk også redaktører og flertallet i redaksjonsrådet for Publications, som som utgis av MDPI, seg. De pekte blant annet på bekymringer rundt overdreven bruk av spesialutgaver.

Mener Plan S intensiverte press

Critical Public Health er et abonnementsbasert hybrid tidsskrift der enkeltforfattere kan velge å betale for å publisere åpent. I en leder fra 2021 — som redaktørene henviste til da de trakk seg i sommer — skrev de at få valgte det, men at det kunne endre seg om Taylor & Francis fikk viljen sin. 

De beskriver et press for å gå over til åpen publisering med forfatterbetaling og slår fast at «den nylige implementeringen av Plan S, med sin avvisning av hybride publiseringsmodeller som hinder for overgangen til åpen publisering, har intensivert dette presset».

Vi skal komme tilbake til kritikken av forfatterbetaling, men fra Green og kollegaene handlet det ikke bare om dette. I oppsigelsesbrevet pekte de på uenigheter med utgiveren, storforlaget Taylor & Francis. Det skal ha vært «fundamentalt ulike perspektiver». 

Bak dette lå det en spenning rundt hva et vitenskapelig tidsskrift skal være.

I en radikal, kritisk tradisjon

Ifølge Green og medredaktør McLaren var det blitt stadig vanskeligere å forene to ulike «versjoner» av tidsskriftet.

For å beskrive disse to versjonene trekker Green linjer tilbake i tidsskriftets historie. Det startet som pamfletten Radical Community Medicine i 1979, fikk dagens navn i 1990 og ble i 1998 et internasjonalt tidsskrift utgitt av forlaget Carfax. 

— Tidsskriftets røtter er i den radikale, kritiske tradisjonen, sier Green.

I en pressemelding skriver de at tidsskriftet siden 1979 har vært et forum for publisering av «arbeid som belyser og utfordrer maktforhold som former alle sider av folkehelsen», men at «det er blitt stadig vanskeligere å opprettholde denne visjonen under eierskap og kontroll av et selskap».

Green sier at redaksjonen fortsatt kuraterer et rom for kritikk, at det stadig oppleves som et vitenskapelig tidsskrift av den gamle skolen, som et rom for debatt, et faglig fellesskap.

Men dette er bare en side, eller versjon, av tidsskriftet. 

På samme tid er det et kommersielt produkt, utgitt av et forlag som skal tjene penger.

— Det er et produkt forlaget ønsker at ikke bare skal være vitenskapelig vellykket, men også økonomisk. Hvorfor skulle de ellers publisere det, spør Green. 

Slo sprekker

I oppsigelsesbrevet henviser de til en leder de skrev tilbake i 2021, med refleksjoner rundt rollen til et tidsskrift i et skiftende publiseringslandskap. Der beskriver de hvordan blekket på kontrakten deres med Carfax knapt var tørt før forlaget ble kjøpt opp av Routledge, som på sin side ble kjøpt opp av Taylor & Francis. 

Oppkjøpene kom i en periode med store endringer på publiseringsmarkedet, mindre forlag er kjøpt opp av de store, som har festet et stadig sterkere grep. I dag domineres dette markedet av noen få store kommersielle forlag. 

I lederen fra 2021 peker redaktørene på at i 2015 ble 70 prosent av alle samfunnsvitenskapelige publikasjoner som var indeksert i Web of Science, publisert av de fem store. 

Mens det var snakk om marginal profitt da Carfax kom inn som utgiver av Critical Public Health, er bildet et annet for dagens eier. De viser til at Taylor & Francis i 2020 hadde et driftsresultat på 216 millioner britiske pund og profittmarginer på 38 prosent. 

Green sier de følte at de håndterte spenningene mellom å være et vitenskapelig tidsskrift og et kommersielt produkt rimelig godt. Det er heller ingen grunn til at et tidsskrift ikke skal kunne være økonomisk lønnsomt for forlaget, samtidig som redaktørene kuraterer et rom for akademisk fellesskap, mener hun. Men det ble vanskeligere.

— Det begynte å slå sprekker de siste par årene, sier hun.

Minstemål for publisering

På toppen av andre endringer fikk Green og medredaktøren nye kontrakter. I tillegg fikk de i fanget et nytt minstemål til antall artikler som skal publiseres årlig, med beskjed om at det kunne øke.

Green sier det også skal ha blitt sagt at de ikke ville få sparken om de ikke nådde målet. En merkelig formulering, mener hun.

— Så vidt jeg vet var vi der på vegne av redaksjonsrådet og et bredere akademisk fellesskap, for å kuratere tidsskriftet, sier hun.

Nå opplevde hun at de ble sett på som personer som skulle være der for å gjøre en jobb for forlaget. 

Green sier hun ikke opplevde at de hadde en stor mengde med ekstra høykvalitetsmateriale som kunne publiseres. Hun beskriver også det hun karakteriserer som en «hyperproduksjon» av vitenskapelige artikler, som ingen har mulighet til å følge.

— Vi følte oss veldig ukomfortable med å være del av en eskalering av hyperproduksjonen, sier hun. 

I oppsigelsesbrevet peker de på endringer i plattformen for innsending av manuskripter, informasjon om tidsskriftet og krav til manuskripter, samt utskilling av nøkkelfunksjoner, som de mener undergraver muligheten deres til å komme med skreddersydde og kollegiale svar til forfattere og fagfeller.

Dominerende modell

Publiseringsavgiften for åpen publisering ligger ifølge forfatterne nå på 2700 britiske pund, over 35.000 kroner, for å publisere en enkelt artikkel.

Det beskrives som en uholdbar kostnad for finansiører og universitetsbiblioteker i høyinntektsland, og en umulig kostnad for mange forskere i andre land. 

— Dagens system er litt i krise, sier Green og viser til biblioteker som rapporterer at kostnadene øker i takt med økende publiseringsavgifter på toppen av abonnementer.

Modellen med publiseringsavgifter for åpen publisering er «i ferd med å bli en dominerende forretningsmodell,» konkluderer en rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) som kom tidligere i år.

Det utfordres fra flere hold, mange presser på for den såkalte diamantmodellen, der du har åpne tidsskrifter eller plattformer som ikke krever forfatterbetaling for publisering. Det er denne modellen det gamle redaksjonsrådet følger for det nye tidsskriftet, Journal of Critical Public Health. Der skal alt publiseres åpent, uten forfatterbetaling.

Green er personlig ikke involvert i det, hun er fortsatt bundet av kontrakten med Taylor & Francis til ikke å publisere eller redigere andre tidsskrifter. 

Så hvordan finansieres det, uten APC? I første omgang gjøres det med frivillig arbeidskraft, noe Green ikke tror er bærekraftig på sikt. 

— Critical Public Health Network, som publiserer tidsskriftet, må ha noen diskusjoner om finansieringsmodellen for dette på sikt, sier hun. 

Green understreker at hun har ikke problemer med at en kommersiell forlegger utgir et tidsskrift, og at de kan tjene noe penger på det. At de trakk seg var ikke en avvisning av kommersiell publisering i seg selv, sier Green, men en avvisning av at det ikke skulle være mulig å holde på den akademiske kontrollen i det kommersielle markedet.

Når det gjelder mulige modeller for å overvinne «krisen» mener Green det mest optimistiske som skjer er økningen i universitetsstyrte tidsskriftplattformer. 

Dette svarer forlaget

En talsperson for Taylor & Francis skriver i en kommentar til Khrono at de er «skuffet over beslutningen til redaktørene og redaksjonensrådet i Critical Public Health om å trekke seg», men at de ser «fram til å rekruttere en ny redaksjon som deler våre ambisjoner for Critical Public Health for å utvide dens relevans og innflytelse for samfunnet den betjener».

De skriver videre at tidsskriftet vil «fortsette sin verdifulle rolle innen områder som folkehelse, helsefremmende arbeid, politisk helseøkonomi og relaterte felt».

På spørsmål om alternativ til publiseringsavgifter skriver talspersonen at forlaget er «forpliktet til innovasjon for åpen tilgang og til å samarbeide med finansiører og institusjoner om å tilby en rekke modeller, slik at hver forsker har relevante og realistiske alternativer til å publisere arbeidet sitt». 

Som eksempel vises det til «Pledge to Open», som ble lansert av forlaget forrige måned, med støtte fra Jisc (Joint Information Systems Committee) som representerer britiske institusjoner i avtaler om åpen publisering. Dette mener talspersonen er «et nytt rettferdig alternativ som ikke er avhengig av at forfattere har tilgang til finansiering for å dekke OA-publiseringskostnader».

Powered by Labrador CMS