Endelig mandag. anna-sabina soggiu

Ramme­betingelsene i velferds­tjenestene må utfordres

Vi må utdanne helse- og sosialarbeidere som tør å si fra og bidra til endring. Ikke bare for befolkningen de skal møte i velferdstjenestene, men også for å styrke tjenestene selv.

— Vi har på få uker vært vitne til ulike forferdelige hendelser som har ført til diskusjoner om velferdstjenestene og også politiets rolle i å yte hjelp eller til å beskytte oss mot personer som har det vanskelig, skriver Anna-Sabina Soggiu. Bildet er fra politiets aksjon ved Nav-kontoret i Bergen i september, hvor en Nav-ansatt ble drept .
— Vi har på få uker vært vitne til ulike forferdelige hendelser som har ført til diskusjoner om velferdstjenestene og også politiets rolle i å yte hjelp eller til å beskytte oss mot personer som har det vanskelig, skriver Anna-Sabina Soggiu. Bildet er fra politiets aksjon ved Nav-kontoret i Bergen i september, hvor en Nav-ansatt ble drept .
Anna-Sabina Soggiu, spaltist i endelig mandag

Ph.d-student i personorientert helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge

«Jeg gruer meg til å bli ferdigutdanna og jobbe som sosionom». Meldinga kom i innboks fra ei ukjent jente som på profilbildet på Facebook så relativt ung ut. Jeg hadde nettopp fått publisert en tekst på NRK om å jobbe i NAV, og reaksjonene fra både nåværende, tidligere og til sist også framtidige ansatte dryppet inn både i kommentarfelter og på meldinger.

Vi har på få uker vært vitne til ulike forferdelige hendelser som har ført til diskusjoner om velferdstjenestene og også politiets rolle i å yte hjelp eller til å beskytte oss mot personer som har det vanskelig.

Utdanning er kanskje først og fremst dannelse, og evnen til å lære å ta inn ny kunnskap og benytte den.

Anna-Sabina Soggiu

Forholdet mellom hjelp, tvang og straff er i søkelyset. Velferdstjenestenes evne til å hjelpe godt nok har selvsagt også vært i fokus, og vi fikk kanskje tatt hull på forestillingen om at sosialt- og helsefaglig arbeid er myke omsorgsyrker der man først og fremst duller og syr puter under armene på folk. Psykolog Per Isdal advarte framtidens helse- og sosialarbeidere: «Dere får Norges farligste jobber. Dere burde grue dere».

Jeg har jobbet lenge både som praktiker i ulike sosiale tjenester, men også drevet mye med fag- og kompetanseutvikling. Gjennom veiledning får ofte praktikere både debriefet og slik luftet vanskelige tanker, men også påfyll til nye stormfulle dager.

Et begrep som ofte går igjen når praktikere eller ledere ber om rom for refleksjon og faglig tilbakemeldinger, er en bestilling om å hjelpe ansatte til «å holde ut» i tungt arbeid. Arbeid som er preget av altfor stor arbeidsbelastning både omfangsmessig, men også emosjonelt. Så Isdal har selvsagt helt rett i sin advarsel til studentene. Han har kjent det på kroppen sjøl. Det er Norges farligste jobber, men vi har sjeldent omtalt det på den måten.

Men noen må gjøre jobben. Og de er yngre enn oss som nå har brukt stemmene våre på å rope varsko etter mange år bak oss i tjenestene. Så spørsmålet er kanskje hvordan vi best kan utdanne for velferd, uten å ta motet fra studentene. Jeg har i alle fall gjort meg noen refleksjoner rundt det etter meldinga fra den unge studenten. Hun grua seg til å skulle ut i jobb. Ingen blir gode hjelpere på den måten.

Jeg arbeidet en stund med profesjonspolitikk som tillitsvalgt for sosionomene i Fellesorganisasjonen. Det er noen år tilbake, og regjeringen jobbet på daværende tidspunkt med Stortingsmeldingen Utdanning for velferd.

Målet var at helse- og sosialfagutdanningene skulle være i stand til å utdanne mennesker som gjennom en lang yrkeskarriere kunne sikre at hver enkelt bruker får den hjelpen de skal ha, og samtidig bidrar til å videreutvikle et bærekraftig velferdssamfunn. I en drøss av ulike innspillsmøter og fora drøftet utdanningssektoren sammen med ulike velferdstjenester hva som skulle komme ut av utdanningene.

Noen ganger var inntrykket jeg kunne sitte igjen med at man hadde for høye forventninger til hva kandidater egentlig skal kunne når de kommer ut i jobb. Så klart skal de ha en del ferdigheter, noe de mestrer og kan sette ut i livet i arbeid. Men de skal ut i et langt yrkesliv, da må noe av ansvaret også ligge i arbeidslivet for å foredle og omsette kunnskapen slik at den blir nyttig i tjenestene.

Ofte ble det i diskusjoner løftet fram enkelte metoder, som eksempelvis «Motiverende Intervju», som et behov fra for eksempel NAV, om hva studentene skulle kunne.

«Motiverende Intervju» er et helt okei verktøy, men jeg undrer på om det er slike tekniske øvelser som er det viktigste for studenter som utdannes for et langt yrkesliv i velferdstjenester som endrer seg hele tiden.

Fra jeg kom inn som nytutdannet sosionom på begynnelsen av 2000-tallet har vi hatt et utall av reformer og endringer. At jeg lærte det som den gangen var «in» som samtaleverktøy «LØFT» har i liten grad vært det mest nyttige jeg fikk med meg fra bachelorutdanninga mi.

Psykolog Per Isdal advarte framtidens helse- og sosialarbeidere: «Dere får Norges farligste jobber. Dere burde grue dere».

Anna-Sabina Soggiu, ph.d-student i personorientert helsearbeid (USN)

I stortingsmeldingen om utdanning til velferd ble det vist til at helse- og velferdstjenestene ikke har god nok innflytelse på det faglige innholdet i disse utdanningene. Senere kom enda en stortingsmelding om kultur for kvalitet i høyere utdanning, der det ble påpekt at de gamle rammeplanene var for statiske og ikke tok opp i seg endringer i kompetansebehovene.

Det ble deretter igangsatt et omfattende arbeid med å utvikle retningslinjer som en del av et styringssystem som har som mål at utdanningene er framtidsrettede og i tråd med tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov.

Retningslinjene for utdanning til mitt eget fagområde, sosialt arbeid, trådde i kraft fra og med opptak til studieåret 2020-2021. De er ambisiøse og jeg kjenner igjen faget både fra det jeg sjøl fikk med meg gjennom utdanning for mange år tilbake, og ikke minst fra hvordan jeg har utviklet meg som fagperson i praksisfeltet.

Allerede i formålsbeskrivelsen slås det fast at kandidater skal kunne arbeide for å fremme sosial inkludering og verdige livs- og oppvekstsvilkår i samarbeid med mennesker og ved å synliggjøre og påvirke rammebetingelser.

Jeg hang meg opp i nettopp dette før jeg gikk videre til alle beskrivelsene av læringsutbytte, ferdigheter og kompetanse. For selv om jeg er svært ambisiøs for hva utdanning kan bidra til er kanskje dette noe av kjernen når vi utdanner til velferdstjenester.

Vi må utdanne kandidater som tror de kan bidra til å skape endring. Ikke bare for befolkningen de skal ut og møte i tjenestene, men også for å styrke tjenestene i seg selv. Min venn og kollega professor i psykisk helsearbeid, Stian Biong, har gitt meg den norske filosofen Hans Skjervheim.

Hans beskrivelser av deltakerposisjonen i relasjonsarbeid har jeg hatt med meg gjennom yrkeslivet. Der jeg som praktiker kan velge mellom å innta to posisjoner. Enten ved å delta og la meg engasjere i den andres problem, eller som en som kun konstaterer det som blir sagt som et faktum uten noe videre engasjement. For hva kunne vært vunnet om jeg endra min praksis, ville det kunne påvirka rammebetingelsene mer enn om jeg lojalt forsøkte holde ut?

Utdanning er kanskje først og fremst dannelse, og evnen til å lære å ta inn ny kunnskap og benytte den. Og en del av dannelsen bør være å lære seg å reflektere kritisk - og bruke den kritikken til å påvirke rammene for den jobben man gjør. Ellers blir vi kanskje for lydige som ansatte, for redde for å si i fra, og vi må bruke mer tid på å holde ut enn å stille oss spørsmål rundt om det i det hele tatt er verdt å holde ut. Og for hva og til hvilken pris?

Så kjære deg som meldte meg i innboks og gruet deg til å begynne å jobbe. Det skal du ikke trenge. Du skal ha respekt for at helse- og sosialfeltet er et svært komplekst felt, og at oppgavene sjelden løses med to streker under svaret. Men husk også at liten tue kan velte stort lass, og små dråper uthuler store stener. Kanskje er dette det viktigste vi kan gi studenter gjennom utdanning? Evnen til å se kritisk på egen virksomhet og trua på at intet er hogget i stein for evig.

Les også:

Powered by Labrador CMS