Debatt

Sosialt arbeid krever mer akademisering - fra dag én

Enhver sosialarbeider vet at det vanskeligste en person kan gjøre, er å ta barn fra sine foreldre. Men det har vi ikke greid å bringe videre til våre styrende politikere, skriver Irene Levin.

Sosialt arbeid har et spesielt forhold til praksisdelen av begrepsparet teori-praksis, og det– et litt merkelig kjærlighetsforhold til praksis, vil jeg si, skriver Irene Levin i dette innlegget.
Sosialt arbeid har et spesielt forhold til praksisdelen av begrepsparet teori-praksis, og det– et litt merkelig kjærlighetsforhold til praksis, vil jeg si, skriver Irene Levin i dette innlegget.
Publisert

(Dette innlegget er basert på foredraget professor emerita Irene Levin holdt på 100-årsjubileet for sosialarbeiderutdanningen nylig).

Da jeg startet på Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialskole midt på 1960-tallet, lærte vi at hvis vi gikk på hjemmebesøk, og de vi kom hjem til, satt i en sofa de ikke hadde betalt, skulle vi ikke bry oss om enkeltpersonene, vi skulle starte med sofaen. Sofaen var inngangen til den situasjonen menneskene, var i. Hva med deres økonomi? Kunne de forsørge seg? Hvilket ledet til spørsmål rundt arbeidslivet? Hvor fikk de pengene sine fra? Eget arbeid eller trygd? Hvilket igjen ledet til å kartlegge hvem de omgir seg med, altså det vi i dag kaller nettverk. Hva med deres forhold til andre? Slik skulle vi kartlegge deres situasjon. Hva var deres situasjon sett i lys av datidens samfunn på 1960- tallet? Og ut fra det skulle vi finne ut av hvem personene var.

Sånn lærte jeg som ung sosialarbeiderstudent om personen i situasjonen av min lærer i sosialt arbeid, Jossie Mordal. Jossie Mordal utførte den undervisning mens vi holdt på med å utføre sosialt arbeid i praksis. Mordal var nøye med at vi ikke skulle spørre: hva føler du nå? Vi skulle ikke gå inn i den enkeltes psyke og skape oss freudianske kart over id, ego og super ego selv om det var den rådende måten å snakke om problemer på, på den tiden – at det handlet om menneskers indre liv. Freud hadde revolusjonert hvordan vi oppfattet individet, og sosialt arbeid var påvirket av slike teorier like mye som resten av samfunnet. Nei, vi skulle se og forstå personen ut fra den situasjon eller det samfunnet eller kontekst de var i.

Slik underviste hun oss, og sånn veiledet hun oss. De kommentarene hun kom med var ren teori, og hun appliserte den i praksis, dvs. i en situasjon fra virkeligheten. Hun viste oss sosialt arbeids vektlegging av det sosiale ved at vi hele tiden skulle bestrebe oss på å forstå personene ut fra den situasjonen de var i. Personene i et sosialt landskap. Det var ikke egenskapsforklaringer av klientene vi skulle streve etter, men klientene i samfunnet – hvilke begrensninger samfunnet satte. Vi lærte at av og til var det sosiale de personene de interagerte med og av og til var det sosiale hele samfunnet, men helst begge deler. Mordal brukte ikke begreper som mikro og makro når hun snakket om personen i situasjonen. Men det kunne hun i og for seg ha gjort. Fordi det hun gjorde med oss den gangen var nettopp å vise hvordan mikro og makroperspektiver hang sammen. Og at vi i sosialt arbeid jobbet med begge deler når vi samtalte med en enkeltperson eller en familie og forsto dem ut fra helheten.

Den undervisningen Jossi Mordal hadde med oss unge sosialarbeiderspirer i søsterboligen på Røde Kors midt i hovedstaden på 60-tallet, var en akademisk utdanning der hun brukte teorier i praksis. Hvorfor har vi likevel innen sosialt arbeid den sedvanen at vi bare kaller undervisningen på master og doktorgrad for akademisering, og det som skjer på grunnutdanning ikke for akademisering?

Senere i en helt annen sammenheng sa sosialpsykologen Harriet Holter til meg: Irene, det vanskeligste en person kan gjøre innen samfunnsvitenskapen er å kombinere mikro og makroforhold. Og jeg kunne svare tilbake at det gjør (er deres intensjon) sosialt arbeid gjennom begrepet «personen i situasjonen». Uttrykket er en måte å koble sammen individ og samfunnsnivåer på, og det er et alternativ til å behandle mikro-makro som dikotomiske begrepskonstruksjoner, som vi skrev i grunnboken i sosialt arbeid som kom ut i 2015, og da henviste vi til Karin Widerberg. «Vi» i denne sammenhengen er også Lise Kleppe, Ingunn Ellingsen og Berit Berg.

Nå står utdanningen på OsloMet overfor en omorganisering, og da er det særlig viktig å skjerpe begrepsbruken. Hva handler det om at man bare har kalt master og phD for akademisering og grunnutdanningen ikke har inngått i akadamiseringen, Gammel vane, eller karaketristika ved faget eller handler det om de sentrale begrepene i sosialt arbeid, teori/praksis?

Sikkert alle tre. Sosialt arbeid har et spesielt forhold til praksisdelen av begrepsparet teori-praksis, og det– et litt merkelig kjærlighetsforhold til praksis, vil jeg si. Det er som praksis trumfer alt. Så fort noen vil røre ved praksis, blir det ramaskrik som om man da skal fjerne fagets identitet, signatur, eller at praksis er synonymt med solidaritet med de svake?

Etter min mening gjenstår det et godt stykke arbeid med å utforske nettopp begrepsparet teori/praksis. Innen sosialt arbeid og også innen andre samfunnsvitenskaper. Det er helt unødvendig i denne forsamling å påpeke at teori er avhengig av hvordan den anvendes, og praksis blir bestemt av teori om hvordan man skal hjelpe. Men hvilken konsekvens får en slik analyse for det vi gjør og ikke minst for vår språkbruk, hvordan vi omtaler og forholder oss til det vi gjør?

La meg raskt legge til at denne kritikken gjelder også meg selv. Så sent som 2004 omtalte jeg master og doktorgrad i sosialt arbeid som at det tilhører en akademisering. (Hva er sosialt arbeid-boken) Heldigvis skal det komme ut en nyutgave til høsten og da vil det bli rettet opp.

Når vi i dag skal markere og feire etableringen av det som var oppstarten til sosialarbeiderutdanningene her til lands, kommer vi ikke utenom å si noe om en annen av fagets egenart. akademisering og kjønn.

Hva handlet det om at jeg ikke vektla sosialt arbeid som kvinneyrke da jeg snakket med min mor den gangen? Legitimitet. Selvfølgelig var det legitimitet.

Irene Levin

Jeg husker at da jeg gikk på sosialskolen, ville jeg fortelle min mor om hva vi lærte på skolen. Selv om jeg var bare litt over tjue år, krøp jeg opp i sengen hennes for der foregikk mye av snakkingen. Mor var ofte sliten og hadde også nettopp gjennomgått en stor hjerteoperasjon, derfor hvilte hun mye. Jeg syntes det jeg lærte på skolen, var interessant og jeg ville dele det med henne. Kanskje fordi hun da ville forstå at det jeg holdt på med som var viktig og av betydning. Og kanskje ville jeg også lære bort, noe av det jeg nettopp selv hadde lært.

Jeg husker ikke i dag noe av hva jeg fortalte henne. Men jeg husker hva jeg med viten og vilje ikke sa - jeg unnlot å fortelle at det bare var tre menn på vårt kull. Jeg snakket om det knippe på tre som om de var mange. Det rare er at jeg husker ikke noe annet fra de samtalene. Men det jeg ikke sa, husker jeg. Denne hendelsen dukket opp i meg nå – antagelig fordi jeg er i ferd med å ferdigstille en bok om min mor etter 3 ½ års arbeid. Så jeg har tenkt mye på henne i det siste. Dette med episoden i sengen, har jeg aldri sagt høyt før. Nå er jeg pensjonist og for lengst ferdig som aktør innen faget. Det gir meg selvfølgelig også en frihet.

Hva handlet det om at jeg ikke vektla sosialt arbeid som kvinneyrke da jeg snakket med min mor den gangen? Legitimitet. Selvfølgelig var det legitimitet. Jeg visste intuitivt at å vektlegge sosialt arbeid som kvinneyrke, ville undergrave, forminske det vi holdt på med. Selv på 1960 tallet satt en slik kunnskap i meg. På 60-tallet tok ikke kvinner ofte høyere utdanning, vi kalte kvinner som jobbet for yrkeskvinner, mens menn arbeidet, osv.

Nå må jeg ikke misforstås dit hen at jeg skulle mene at fagets legitimitet kommer gjennom antall menn på studiet. Overhodet ikke. Ved å skjule kjønnete deler ved faget (historien der fagutviklingen har skjedd gjennom kvinner, at det stort sett var kvinner som utførte faget og som startet utdanningen i Norge og andre land, og ikke minst kunnskapsbasen) gjorde jeg nettopp det motsatte av det som var min intensjon. Jeg forholdt meg til det som om det skulle være en skam – hvilket jeg på ingen måte hadde klart for meg. Og istedenfor å ta frem fenomenet, nemlig overvekten av kvinner i sosialt arbeid og de kjønnete sidene ved fagutformingen, holdt jeg det skjult, som om det ikke var viktig. Det viktigste ordet i denne historien er skjule.

Hvordan er det med disse perspektivene innen utdanningen i dag? Kunne eksemplet med meg og mor ha skjedd hvis jeg hadde vært student i dag? Studiet den gangen hadde ikke gitt meg noen hjelp til å analyser et fenomen jeg observerte. Hadde jeg fått det i dagens utdanning? På grunnutdanningen? På master? På PhD? Ville jeg i dag fått en undervisning slik at jeg ville ha forstått mer? Er kjønnsperspektivene fremdeles implisitte og skjult? Gjemmes de bort og inngår i det vi kaller taus kunnskap, istedenfor å løftes frem, forfines, gjøres til noe spesielt? Hvordan forstås kjønn i interaksjoner mellom aktørene – brukerne og den profesjonelle? Brukes kjønn som analytisk kategori når den unge sosialarbeideren skal forstå det som foregår når hun møter pater familias i innvandrerfamilien? Eller forholder vi oss som om verden er et kjønnsnøytralt område der alle har lik makt?

I forberedelsen med dette innlegget begynte grunnleggerne i sosialt arbeid for hundre år siden og som vi i dag hyller og takker, passere revy foran blikket mitt: Nico Hambro, Karen Grude Koht, Aaslaug Aasland, Dakky Kjær, Anna Caspari Agerholt og Signy Arctander. Som på en film så jeg dem. I sine hatter og lange kjoler. De ble aktører foran mitt blikk. Plutselig kunne jeg høre dem kommentere dagens utvikling. Hva ville de sagt om utviklingen anno 2020? Ville de vært fornøyd? Jeg håper det.

Når landets høyeste leder, statsminister, karakteriserer en hel yrkesgruppe, med at de utfører ukvalifisert arbeid, og ikke resten av landet skriker ut, er det et symptom på noe mye større som foregår i samfunnet.

Irene Levin

Men jeg er ikke sikker. På den ene siden er sosialt arbeid spredt rundt det ganske land og det finnes utdanningssteder i hver region. På universitets- og høgskolenivå. Vi har master og Ph.D utdanninger, kompetente grunnutdanninger. Det ville nok gjort inntrykk på dem. Mye tyder på at alt går den rette veien.

Men hva ville de sagt om sosialt arbeids betydning i vårt samfunn anno 2020? Et samfunn som har produsert en statsminister som har innført begrepet sosionomisering som synonymt med ukvalifisert arbeid. Sier du sosionomisering vet alle hva du mener. Ingen sier: Hæ? Eller hva mener du? Hvorfor kunne ikke Erna Solberg bare sagt: ukvalifisert arbeid og ikke limt det til en profesjon? Jeg tror Nico Hambro et co ville ha påpekt at selv statsminister Otto Bahr Halvorsen som overtok etter Gunnar Knudsen i 1920 ikke ville ha funnet på å kalle hjelpen de tidlige sosialarbeidere utførte, på den måten.

Når landets høyeste leder, statsminister, karakteriserer en hel yrkesgruppe, med at de utfører ukvalifisert arbeid, og ikke resten av landet skriker ut, er det et symptom på noe mye større som foregår i samfunnet. Fordi Solberg karakteriserer ikke bare profesjonsutøverne, men hun sier også noe om dem som mottar tjenesten og hvordan den er organisert.

På en dag som denne burde vi kanskje tenke igjennom hvordan utdanningene har greid sitt samfunnsoppdrag. Når vi diskuterer om et kurs skal være her eller der, har vi kanskje glemt hva det hele dreier seg om? Blir vi slukt av hverdagens gjøren og laden og glemt de store linjer, slik at barnet kastets ut med badevannet?

I dag skal vi ikke bare markere og hylle et fag og formødrene som så det store behov for hjelp til dem som trengte litt ekstra i datidenes samfunn. Vi skal lytte til deres stemmer og la dem tale til oss som forpliktelser. Jo da, mye har skjedd og alt var ikke bedre før. Men vi må ta med oss kvinnenes bærende kraft til å få til det de trodde på når vi nå skal styre mot fremtiden. Siden vi aldri kan forutsi fremtiden fordi den forandrer seg hele tiden som en horisont langt der borte som vi ror mot, er det like greit og ta med oss det vi kan lære av fortiden. Det må være vår målsetting for dette arrangementet: kvinnenes bærende kraft.

Enhver sosialarbeider vet at Jessie Taft hadde rett da hun på tretti-tallet sa at det vanskeligste en person kan gjøre, er å ta barn fra sine foreldre. Men det har vi ikke greid å bringe videre til våre styrende politikere. Kanskje fordi vi ikke har jobbet nok med teori-praksis-begrepene og kanskje vi ikke har jobbet nok med forholdet mellom det vi gjør og det vi sier at vi gjør. Altså språkets tilkortkommenhet. Og kanskje fordi vi ikke har gjort fagets kvinnedominans og tilknytning til noe positivt, men isteden har skjult det.

La meg stille spørsmålet til slutt: Hvis Nico Hambro og hennes damer hadde gjort oss et besøk, hva ville de sagt? Jeg er nokså sikker på er at de ville ha minnet oss om at da vår tidligere statsminister, Jens Stoltenberg i sin tale etter 22. juli, og hele landet sto samlet i å hylle hans punchline om at når demokratiet blir utfordret, må vi svare med mer demokrati. Da ville nok Hambro ha henvist til Jane Addams som i 1902 i slutten av introduksjonskapitlet i Democracy and Social Ethics, sier «the cure for the ills of Democracy is more Democracy».

Inspirert av nettopp Jane Addams, vil jeg avslutte med å si at akademisering innen sosialt arbeid – krever mer akademisering og det fra dag én.