Silje Bringsrud Fekjær er professor ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet. Hun prioriterer hardt mellom ulike oppgaver, og mener vitenskapelige ansatte bør være bevisst hvordan de bruker arbeidstiden sin. Foto: Torkjell Trædal
Silje Bringsrud Fekjær er professor ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet. Hun prioriterer hardt mellom ulike oppgaver, og mener vitenskapelige ansatte bør være bevisst hvordan de bruker arbeidstiden sin. Foto: Torkjell Trædal

Professor mener akademikere må ta ansvar for sin egen tidsbruk

Tidsbruk. «Man kan overleve i akademia uten å ha bistilling, ta på seg mye ekstern sensur og reise på fire konferanser i året», mener professor Silje Bringsrud Fekjær. Vitenskapelige ansatte har rom for å prioritere hardere, sier hun til Khrono.

Publisert Oppdatert

I et debattinnlegg i Forskerforum tar professor ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, Silje Bringsrud Fekjær, denne uka opp hvordan forskere prioriterer sin egen arbeidstid. Mens utenlandske forskere sier til Forskerforum at forskning er en livsstil, har andre tatt til orde for at det må gå an å kombinere jobb og privatliv.

Forskerforum løfter blant annet fram at NIFUs tidsbruksundersøkelse viser at vitenskapelig ansatte jobber langt mer enn 37,5 timer i uka. Stipendiatene jobber ifølge undersøkelsen 43,9 timer per uke, mens professorene oppgir at de i snitt jobber 48,8 timer per uke.

Innlegget fra Fekjær kom etter at hun syntes skriveriene handlet vel mye om hvor mye man jobber, og ikke hva man faktisk gjør i arbeidstiden. Professoren mener man har langt mer rom til å prioritere, enn det man ofte kan fremstille det som.

Kombinasjonen av veldig lange tidsfrister og stor grad av selvstendighet, gir stort rom for prioritering av egentid. På godt og vondt. Det ligger en veldig frihet i det, både personlig og faglig, men gjør oss også avhengige av å ta de riktige valgene.

Silje Bringsrud Fekjær

«Dersom du ønsker å jobbe mye og har mulighet til det, kan du være mindre streng med prioriteringen av tid. Dersom du må eller vil begrense hvor mye du jobber, må du trolig si nei til mer», skriver hun.

For mange ansatte i akademia kan i stor grad bestemme over sin egen tid, utdyper Fekjær i et intervju med Khrono.

— Jeg mener at i jobbene vi har, så er det rom for å prioritere hardere i mange tilfeller. Det betyr ikke at det ikke er hardt og at vi har god tid, men jeg tror at det må til å ta mer bevisste valg rundt egen tid. Jobber du i en butikk er tiden mer definert, men i akademia kan privatliv og jobb flyte inn i hverandre. Samtidig er det ingen som står over deg og sier «dette skal du gjøre». De fleste i akademia er i stor grad organisatorer over egen tid, sier Fekjær.

Å ta ansvar for egen tid er et ømt punkt

Fekjær sier hun har snakket med ansatte ved flere universiteter og høgskoler om tematikken. Og det er ikke nødvendigvis et populært tema, mener hun.

— På hvilken måte?

— Jeg tror en del opplever dette som en kritikk av seg selv og egne valg. Og det betyr også i mange tilfeller at man må ta ubehagelige valg.

Dette handler om bortprioriteringer både på jobb og privat.

— Det å si nei er ubehagelig. Men det handler også om å ta ansvar for egen tid. Det er lettere å si at det er så travelt på jobb og privat, enn å gå inn og si at vi selv har lagt et opplegg som ikke fungerer og at vi må gjøre noen andre valg. Det har noe med at det å ansvarliggjøre seg selv kan være ubehagelig, forteller Fekjær.

— Selv om ikke noen sier til deg hva du skal gjøre, så finnes det kanskje et strukturelt press på de vitenskapelig ansatte?

— Jo, men det er så lange tidshorisonter. Om tre eller fire år skal du levere den doktorgraden. Over tid skal du publisere så og så mye. Det finnes et strukturelt press, men det har veldig lange tidsperspektiver. Jeg tror at det lange tidsperspektivet gjør at prioriteringene ikke blir like tydelige, sier Fekjær.

De lange tidsfristene tvinger ansatte til å prioritere, dersom man ikke ønsker å føle på dårlig tid til enhver tid, mener hun.

— Kombinasjonen av veldig lange tidsfrister og stor grad av selvstendighet, gir stort rom for prioritering av egentid. På godt og vondt. Det ligger en veldig frihet i det, både personlig og faglig, men gjør oss også avhengige av å ta de riktige valgene.

Viktig for å hindre stipendiatfrafall

Når det gjelder stipendiater kommer tidsaspektet på spissen, mener Fekjær, og viser til at det er store utfordringer knyttet til gjennomføringen av doktorgradsløp.

— Vi tar inn veldig gode studenter. Og så er det mange som enten blir forsinka eller ikke leverer i det hele tatt. Omtrent en av tre som starter opp, leverer aldri doktorgraden.

— Er det et lederansvar å gjøre stipendiatene oppmerksomme på hvordan de bruker tiden sin?

— Ja, det er et lederansvar, et veilederansvar, og et stipendiatansvar. Jeg har vært rundt og snakket med stipendiater ved de aller fleste universitetene og ved flere høgskoler. Og i veldig mange tilfeller har de brukt tiden på ting som ikke hjelper dem fram med avhandlingsarbeidet og derfor havnet i trøbbel. De bruker tid på undervisning de ikke får betalt for, det som egentlig er vitenskapelig assistentarbeid, å skrive ekstra publikasjoner og på private ting.

— Og det går an å gjøre en god karriere som forsker, selv om man plukker bort gjesteforelesninger og ekstraoppgaver?

— Ja, til en viss grad. Jeg ønsker meg ikke en akademiker som aldri gjør mer enn han eller hun må. Hvis man aldri gjesteforeleser blir også det et problem. Men jeg mener også at det er rom for å velge bort en del og ulikt i perioder, sier Fekjær.

Og de som tar på seg ekstra lønnet arbeid, har rett til å klage på at arbeidsuka blir mer enn 40 timer, mener professoren.

— Mye av det vi forskere gjør utenom er lønna oppdrag. Toerstillinger og sensur, blant annet. Har man 120 prosent stilling med 120 prosent lønn, må du regne med å jobbe mer enn normal arbeidsuke.

Dette har hun kuttet ut selv

Fekjær bruker langt mer tid på kontoret enn på reise. Det siste har hun nemlig nesten kuttet helt ut. Foto: Torkjell Trædal
Fekjær bruker langt mer tid på kontoret enn på reise. Det siste har hun nemlig nesten kuttet helt ut. Foto: Torkjell Trædal

Diskusjon om arbeidstid og hvordan å organisere arbeidsdagen, skaper vanligvis mye engasjement. Fekjær selv har ikke helt oversikt over tilbakemeldinger på innlegget hun skrev — hun har vraket Facebook blant annet fordi det tok for mye tid.

— Det var en av grunnene og jeg merker at det kan frigjøre tid.

Men Fekjær har også prioritert bort andre ting.

— Jeg har prioritert bort veldig mye reising og konferanser etter at jeg fikk det andre barnet mitt. Når det handler om å være fagfelle og vurdere andres arbeid, så er det noe du skal og må. Men jeg velger å bruke omtrent like mye tid på det, som andre bruker på å vurdere mine arbeider på et år. Det bør gå sånn omtrent opp i opp.

— Og jeg har nesten ikke hatt toerstilling. Det er et valg som får være for en annen livsfase.

Fekjær påpeker at bortprioriteringer ikke er problemfritt.

— Jeg sier ikke at man ikke mister noe. Det er ikke uten konsekvenser eller enkelt å velge bort noe. Og heller ikke at jeg har noen fasit på hva andre skal prioritere. Men at vi må prioritere hardere, siden vi har den lange tidshorisonten på arbeidet som vi har.

— Og de som synes de har dårlig tid, er de bare dårlige på å prioritere?

— Nei, det vil jeg ikke påstå. Jeg vil si at man kan ha dårlig tid akkurat nå. Men hvis man har veldig dårlig tid akkurat nå over lang tid, så må du kunne se om du kan gjøre noe annerledes. Og jeg har ikke fasit på hva man skal prioritere og ikke, avslutter Fekjær.

(Er du enig eller uenig med Fekjær? Delta i debatten under!)