Politisk vårslipp i utdanningspolitikken?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Debatten om hvordan vi dekker kompetansebehov i hele landet går friskt. Politikere i valgkampmodus bidrar godt. Mer konkurranse og flere tilbud i distriktene er hovedtemaet. Jeg vil mane til større nøkternhet og tydeligere vurderinger av kvalitet og kostnader i disse debattene. Det er tross alt begrenset hvor mange fagmiljøer det er mulig å bygge opp pr utdanning i et land med 5,4 millioner mennesker.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Universitets- og høyskolesektoren skal til sammen dekke samfunnets behov for kunnskap og kompetanse. Derfor er det riktig å holde fast ved det godt etablerte prinsippet om «Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon». Det handler om kvalitet og god samfunnsøkonomi.

profesjonskamp om juss og medisin

— De som kaller seg for et «klassisk universitet» har en interesse av å holde på skillene

Vi trenger å utdanne flere psykologer, jurister og leger i Norge. Skal det skje ved å utdanne flere ved dagens gradsgivende institusjoner, eller skal studiene tilbys flere steder i landet? Det er tema når Stortinget i disse dager diskuterer endringer i gradsforskriften, som er med å regulere dette. Jeg mener det er raskere og langt billigere å øke kapasiteten ved allerede eksisterende studiesteder. Dessuten vil det sikre kvalitet.

Profesjonsutdanninger, som de nevnt over, er, og må være forskningsbaserte. Norge er et lite land og vi må vokte oss vel for å bli nasjonale og isolerte. Fagmiljøene må være internasjonalt konkurransedyktige. De må evne å hente midler fra f.eks verdens største forskningsprogram, Horisont Europa. Det er ingen selvfølge. Det er gjentatte ganger og med all tydelighet fastslått i Forskningsrådets internasjonale evalueringer av norsk forskning: Kvalitetsforskjellene mellom ulike institusjoner er betydelige.

Fredrik Thue indikerer i et intervju i Khrono at A- og B-institusjoner og utdanninger kan bli resultatet dersom disse utdanningene spres på enda flere institusjoner. Dette har skjedd i andre land som har gjort det samme som regjeringen nå foreslår. Statsråd Asheim svarer med å indikere en styrket bruk av nasjonale rammeplaner og retningslinjer definert av direktorater for å sikre at alle lærer det samme. Dette vil føre til en administrativ styring og true utdanningenes kvalitet.

Samfunnet er i det lange løp best tjent med en kunnskapsutvikling som er fri, basert på vitenskapelige prinsipper og utviklet med en armlengdes avstand til stat og makthavere.

Gradsforskriften

Ministeren er ikke bekymret for A- og B-lag

Dette er selve motivasjonen for universitetets lovfestede autonomi, og for den akademiske friheten til våre forskere og lærere. Disse prinsippene er ikke motivert av bekvemmelighet for den enkelte forsker, men er et vern av fri kunnskapsutvikling til samfunnets beste.

Det er legitimt å styre akademia i det store, gjennom å blant annet å sikre høy kvalitet og forsvarlig ressursbruk. Å styre innholdet i utdanningene i detalj er noe helt annet, og ikke i tråd med statsrådens egen ambisjon for styringsmeldingen, nemlig å styre i det store og ikke i det små. Det vil dessuten føre til ensretting og nivellering, ikke til økt konkurranse eller kvalitet.