profesjonskamp om juss og medisin

— De som kaller seg for et «klassisk universitet» har en interesse av å holde på skillene

Professor ved Senter for profesjonsstudier tror at frislipp av juss- og medisinstudier kan få noen uheldige konsekvenser.

Professor Fredrik Thue tror det er en grense for hvor mange utdanningsinstitusjoner som kan holde høy nok kvalitet i et land som Norge.
Professor Fredrik Thue tror det er en grense for hvor mange utdanningsinstitusjoner som kan holde høy nok kvalitet i et land som Norge.
Publisert

Akkurat nå foregår det en storstilt profesjonskamp om prestisjestudiene i Norge.

Utdanningsinstitusjoner som Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder har lenge jobbet og lobbet for at myndighetene skal fjerne monopolet som fortsatt finnes på en del studier. Og rett før påske åpnet regjeringen opp for å fjerne monopolet på juss, psykologi og teologi.

Sterke krefter jobber også for å åpne opp for flere medisinstudier i Norge.

Disse monopolstudiene er blant de siste store skillene som fortsatt finnes mellom «nye» og «gamle» universiteter. De eldste universitetene det er snakk om er Universitetet i Oslo, UiT Norges arktiske universitet, Universitetet i Bergen og NTNU, for eksempel når det gjelder medisinutdanning.

Men hva ligger bak denne kampen? Hva kan et fullt frislipp bety? Vil konkurransen gå utover kvaliteten?

Professor ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, Fredrik Thue, som også har forsket på universitetshistorie, har gjort seg noen tanker.

Han tror at et frislipp av disse studiene, og en fjerning av formelle hierarkier, uvegerlig vil føre til uformelle hierarkier der enkelte utdanninger vil få et B-stempel.

Det kan også føre til at de ulike institusjonene spesialiserer seg så mye, at det enhetlige ved fagfeltet pulveriseres, mener han.

Noen har interesse av å opprettholde skillene

— Juss er et ekstremt billig fag, mens medisin er et ekstremt dyrt fag. Sånn sett er fagene motpoler, sier Thue.

Han sier at det lenge har vært et åpent spørsmål hva det vil bety at man utvidet universitetsstatusen til flere institusjoner.

— Betyr det at det som en gang var et nokså klart skille mellom universiteter og høgskoler faktisk er i ferd med å forsvinne? Eller er det mest en endring i navnet, der det gamle skillet bare omskrives til en ny distinksjon mellom nye» og «gamle» universiteter?

De som kaller seg for et «klassisk universitet» har en interesse av å holde på skillene. De nye har en interesse av å bryte dem ned. Samtidig er det interessant at en del av retorikken hos de nye universitetene er annerledes, sier han.

Thue sier han har lagt merke til at de nye universitetene vil være som de gamle universitetene, men samtidig vil være noe «eget».

— Jeg er litt bekymret for retorikken som noen av rektorene ved de nye universitetene bruker, med at de nye institusjonene ikke er tynget ned av tradisjoner, slik at de kan gjøre akkurat det myndighetene ber dem om. De synes å betrakte tradisjon som en ren hemsko for å utvikle framtidsrettede fagmiljøer, men da har de ikke forstått hva et universitet er, sier han.

— Institusjoner som vil gjøre alt de kan for å tilfredsstille myndighetene, står i fare for å tape autonomi, en kritisk vitenskapskultur, og dermed selve grunnlaget for sin særegne autoritet, sier han.

Særlig mener han dette er viktig innenfor juss.

Ønsker å beskytte profesjonen

Fredrik Thue forteller at ulike fag har hatt ulike holdninger til å bruke «lukking» som et virkemiddel for å styrke profesjonens prestisje og forhandlingsmakt.

— Ved å begrense opptaket ved et studium, skapes det en knapphet som styrker denne utdanningsgruppens posisjon på arbeidsmarkedet. Legene har vært gode til å bruke knapphet som et virkemiddel for å sikre lønn og prestisje, sier han.

Ifølge Thue har psykologifaget ønsket seg, og til dels oppnådd litt av den samme statusen som medisin, med krav om sertifisering og lignende.

Innen samfunnsvitenskapene og i humaniora har de eksisterende fagmiljøene hatt en interesse av at feltet skulle spre seg utover i universitets- og høgskolesektoren, fordi det da også ble opprettet flere arbeidsplasser.

— I filosofi for eksempel er det nesten ikke et arbeidsmarked utenfor universitets- og høgskolesektoren. Selv om man måtte mene at filosofi burde være et eksklusivt elitestudium, har mange filosofer likevel hatt en interesse av at det finnes filosofijobber i Lillehammer og Bodø.

— Juss og medisin derimot er fag der forskningsjobbene allerede møter hard konkurranse fra attraktive og godt betalte jobber utenfor akademia, sier Thue.

Disse fagene sliter allerede i dag med å rekruttere nok vitenskapelig ansatte.

— Å bli forsker står ikke over de andre karriereveiene

Thue synes juss er et interessant case fordi det er et fagfelt som i ekstrem grad sender folk ut til veldig forskjellige typer stillinger i arbeidslivet.

— Det spesielle med jussen er at det ikke bare er ett prestisjehierarki. Man kan gjøre toppkarriere som forretningsadvokat, som dommer, som byråkrat og som forsker. Å bli forsker står ikke nødvendigvis over de andre karriereveiene, slik det gjør innenfor en del andre fagfelt, sier han.

Hvis frislipp fører til at de ulike institusjonene spesialiserer seg i opplæring av ulike typer juss, kan det ha noen betenkelige sider, mener Thue.

— Hvis det etter hvert blir slik at det blir et eget jusstudium for byråkrater i offentlig sektor, og et annet for forretningsadvokater, er det en fare for at noe av fagets særegne autoritet og integrerende rolle i samfunnslivet kan gå tapt. Det kan i siste instans gå utover rettssikkerheten, sier han.

Han tror en viss form for felles jurist-identitet kan være viktig.

— Rettssosiologen Vilhelm Aubert hevdet at det faktum at alle jurister gikk inn i så forskjellige yrker, men samtidig hadde en felles fagkultur var en viktig forutsetning for at jussen kunne virke konfliktdempende og integrerende i samfunnet. I den grad dette er treffende, vil det være betenkelig hvis ulike institusjoner skreddersyr sitt jusstudium for ulike samfunnssektorer. Det er ikke sikkert at flere juss-studier vil føre til en slik utvikling, men det kan skje, og det kan være uheldig.

At frislipp fører til skjerpet konkurranse kan ha både negative og positive sider, ifølge Thue.

Svært skjev rekruttering til juss

— Er det vits i å frykte et A- og B-lag, eller er dette en retorikk de gamle universitetene konstruerer?

— Jeg ser at Asbjørn Strandbakken hevder at konkurranse fremmer kvalitet. Det kan nok i noen grad være riktig, men samtidig kan det tenkes at private institusjoner som Handelshøyskolen BI vil kunne overby offentlige universiteter på lønn og dermed gradvis utarme dem. Argumenter om at Norge er så lite at vi bare kan holde oss med x antall juss- eller medisinstudier kan riktignok lyde som et ekko av gamle konservative toner fra hovedstaden som advarte mot å «spre kreftene», sier Thue og fortsetter:

— At UiB og UiT nå bruker den samme retorikken, kan for så vidt virke litt historieløst. Men på den annen side er det en grense for hvor mange utdanningsinstitusjoner som kan holde høy nok kvalitet i et land som Norge, sier han.

Thue tror at der man fjerner formelle monopoler og hierarkier, vil det fort utvikle seg uformelle hierarkier isteden.

— Og kanskje er det nettopp det myndighetene ønsker? Blant jurister er det å studere i Oslo allerede forbundet med uformelle fordeler. Man er tettere på makten, og har kortere vei til de mest prestisjetunge arbeidsplassene, sier han.

Thue trekker fram en annen dimensjon ved juss-studiet: Det har en veldig skjev sosial og geografisk rekruttering.

— Det finnes knapt noe annet studium som har en så eksklusiv og skjev rekruttering som juss. Inntakskravene har nå blitt veldig høye, men historisk er det først og fremst andre sosiokulturelle mekanismer som har bidratt til dette.

Han sier at fagmiljøet ved UiO er kjent for å være dominert av en Oslo vest- og Bærumskultur.

— Man kan kanskje tenke seg at hvis juss tilbys flere steder, vil noe av skjevheten forsvinne, men hvis BI blir den første nye institusjonen som tilbyr dette, er det ikke sikkert at utjevningseffekten blir så stor.

Kan gå utover tilliten

— Tror du monopol og statlig regulering har noe for seg?

— Særlig hvis profesjonene skal gå inn og være statstjenere har staten eller offentlig sektor et legitimt behov for å regulere noen sider ved utdanningene. På den annen side er man avhengig av at disse utdanningene har en viss grad av autonomi og fremmer en kritisk holdning — for at profesjonene skal ha troverdighet, inngi tillit og ha en annen type autoritet enn den rent byråkratiske.

Thue peker på medisinstudiet som et godt eksempel på et studium som utdanner gate keepers til velferdsstaten.

— Men dersom man begynte å skreddersy medisinstudiet slik at det skulle utdanne best mulige gate keepers til velferdstjenester, kunne tilliten legene inngir i kraft av sin vitenskapsbaserte sakkunnskap bli svekket. Her er det en hårfin balanse, sier han.

— Er det grunn til å tenke at visse utdanninger bør reguleres mer enn andre, eller vil markedet alltid løse problemene?

— Når det høyere utdanningssystemet ekspanderes veldig, når man løser opp universitetsstatus og monopoler, vil det utforme seg uformelle hierarkier. USA er et ekstremt eksempel på det, sier han.

— Er det noe galt med det?

— Det trenger ikke å være katastrofalt. Særlig ikke hvis man mener at målet er å få flest mulig gjennom høyere utdanning. Hvis man tenker at det kan være bedre at noen finner på noe annet, heller enn å seile gjennom et studium med lite utbytte og dårlige resultater, er det større grunn til å være skeptisk, sier Thue.

Eksellens vs. samfunnsnytte

— Flere av de nye universitetene driver nå med en form for lobbyisme opp mot regjeringen. Har det noe for seg, og er det et nytt fenomen innenfor sektoren?

— Det er ikke nytt. Retorikken deler seg litt i to her. De klassiske universitetene kjører hardt på eksellens-retorikk. De vil bli ledende, europeiske universiteter. De nye universitetene kjører på sin side veldig på at de er samfunnsnyttige. De legger seg tett opp mot retorikken som politikerne bruker, og forskningsbyråkratene i Forskningsrådet bruker. Det gjør meg litt betenkt med tanke på profesjonenes balanse mellom autonomi og samfunnsoppdrag.

Samtidig trekker Thue fram at det kan finnes flere lag ved et universitet.

— Selv om øverste ledelse driver med en slik retorikk, trenger det ikke å gjennomsyre hele institusjonen. Men faren for at denne retorikken skal sive ned i fagmiljøene og prege dem, er høyst reell slik universiteter og forskning styres i dag.

Powered by Labrador CMS