Debatt Hjørdis birgitte ellefsen

Politihøgskolens styringsmodell – den nye normen?

Ola Borten Moe vil la distriktspolitiske hensyn overprøve universitets- og høgskolestyrenes autonomi. Dette er gammelt nytt for Politihøgskolen, hvis historie kan leses som et forvarsel om hva andre høgskoler og universiteter kan ha i vente.

Politihøgskolens styre mener at det har samme autonomi (ansvar og beslutningsmyndighet) som andre universitets- og høgskolestyrer. Regjeringen Solberg var uenig, og mente at Politihøgskolen er en «veldig spesiell» høgskole, skriver førsteamanuensis Hjørdis Birgitte Ellefsen.
Politihøgskolens styre mener at det har samme autonomi (ansvar og beslutningsmyndighet) som andre universitets- og høgskolestyrer. Regjeringen Solberg var uenig, og mente at Politihøgskolen er en «veldig spesiell» høgskole, skriver førsteamanuensis Hjørdis Birgitte Ellefsen.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I boka Kunnskap for et tryggere samfunn? Norsk politiutdanning 1920-2020 har jeg skrevet om hvordan politiutdanningen har blitt styrt gjennom hundre år. Historien kan oppsummeres med følgende karakteristikk gitt av Morgenbladet i 1972: «Politiskolen en bauta over politisk kaos». Bakgrunnen var at Politiskolen i flere tiår hadde vært gjenstand for politiske dragkamper som handlet om alt annet enn hva som skulle til for å skape en best mulig politiutdanning. Jeg vil tørre å påstå at karakteristikken fortsatt har gyldighet, i og med at Politihøgskolen stadig behandles som en brikke i et politisk spill der hensynet til kvalitet i utdanning og forskning kommer i annen rekke.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

I april 1919 vedtok Stortinget at det skulle etableres en statlig politiskole i hovedstaden, og i januar 1920 kunne Statens Politiskole ta imot sine første elever. De første tjuefem årene måtte skolen flytte fra det ene lokalet til det andre, og først i 1946 fikk Politiskolen overta den gamle gardekasernen på Majorstuen, men gleden over å endelig kunne slå rot ble kortvarig.

I 1960 søkte Politiskolen om å få etablere et tilbygg for å få plass til den stadig økende elevmassen. Utbyggingsplanene ble imidlertid lagt på is i 1961, da det ble etablert et Utflyttingsutvalg som fikk i oppgave å flytte statsinstitusjoner ut av Oslo. De etterfølgende seks årene var Politiskolen brikke i en politisk kamp mellom de som av beredskapshensyn argumenterte for at Politiskolen måtte forbli i Oslo, og de som av distriktspolitiske hensyn ville flytte skolen ut av hovedstaden.

I 1967 avgjorde Stortinget at Politiskolen skulle forbli i Oslo, men da viste det seg at verken regjeringen Borten eller den etterfølgende Bratteli-regjeringen ville bevilge penger til det sårt tiltrengte tilbygget. «Politiskolen offer for distriktspolitisk drøm» skrev Morgenbladet 27. juni 1972, da skolesjef Bakkane gikk av i protest mot at regjeringen påla Politiskolen å ta opp enda flere elever. Politiskolens lærere fulgte opp med et åpent brev der de kritiserte politikerne for «liten praktisk kjennskap til skoledrift i sin alminnelighet og Politiskolen i særdeleshet».

Først i 1979 kom det sårt tiltrengte tilbygget på plass, og i 1994 kom enda ett. Det utdannes fortsatt politibetjenter på Majorstuen, men uvisst hvor lenge. Stortinget har vedtatt at Politihøgskolen skal flyttes ut av Oslo sentrum, og nok en gang er politiutdanningen en brikke i et distriktspolitisk spill.

Det tok ikke lang tid før Politihøgskolens styre fikk erfare at de ikke var herre i eget hus.

I 1992 ble Politiskolen til Politihøgskolen, noe som blant annet innebar at den skulle ha et høgskolestyre med samme ansvar, beslutningskompetanse og oppgaver som andre universitets- og høgskolestyrer. Mens andre høgskoler var underlagt det som i dag heter Kunnskapsdepartementet, skulle imidlertid Politihøgskolen forbli underlagt Justisdepartementet. Dette for at Justisdepartementet skulle sikres mulighet til å ivareta beredskapspolitiske hensyn. Begrunnelsen som ble gitt var behovet for å sikre politisk kontroll over studentopptaket. Det tok ikke lang tid før Politihøgskolens styre fikk erfare at de ikke var herre i eget hus.

Med formål om å sikre best mulig kvalitet, hadde Politihøgskolens styre vedtatt at kun politistasjoner og lensmannskontor som hadde de nødvendige ressurser fikk ta imot politistudenter i praksisopplæring. Vedtaket ble imidlertid overprøvd av Justisdepartementet, som ville bruke studentene som gratis arbeidskraft for å bøte på mannskapsmangel i de nordligste fylkene. Da NKU (datidens Nokut) i 1997 fant at praksisopplæringen ikke tilfredsstilte kvalitetskravene til profesjonsutdanninger på høgskolenivå, og at studentene derfor bare fikk godkjent studiepoeng for to av de tre årene som utdanningen varte, skrev Dagbladet at det var duket for det største «studentopprøret» i Politi(høg)skolens historie. Samme år åpnet Politihøgskolens avdeling i Bodø, for å sikre økt politibemanning i de nordligste fylkene.

I mai 2008 konkluderte rapporten «Politiet mot 2020» med at dersom politidekningen skulle økes fra 1,8 til 2 politiårsverk per 1000 innbyggere, måtte opptaket til Politihøgskolens bachelorutdanning økes kraftig. Fordi kapasiteten var sprengt måtte man etablere «midlertidige løsninger» i påvente av «nye og permanente lokaler». Høsten 2009 ble det opprettet bachelorutdanning i Kongsvinger, og året etter i Stavern.

Våren 2018 erklærte regjeringen Solberg at målet om to politi per tusen innbyggere var innen rekkevidde, og at Politihøgskolen fra og med samme høst skulle avvikle studieplassene i Kongsvinger. De ansatte ved studiested Kongsvinger måtte gå i sommerferie uten å vite hvor de hadde jobb når ferien var over. Våren 2019 vedtok Politihøgskolens styre at studieplassene i Stavern skulle avvikles dersom det ble fattet politisk vedtak om ytterligere reduksjon i studentopptaket. Mange ble derfor overrasket da regjeringen høsten 2019, i strid med styrevedtaket og med stortingsflertallets velsignelse, påla Politihøgskolen å kutte 150 studieplasser i Oslo. Dette skjedde samtidig med at den samme regjeringen og det samme stortingsflertallet slo fast at Nords universitetsstyres vedtak om avvikling av studiested Nesna ikke kunne overprøves.

Ansatte ved campus Nesna opplevde det å være prisgitt et universitetsstyres beslutningsmyndighet som en avmektig og uforutsigbar posisjon. Den samme opplevelsen delte ansatte ved Politihøgskolens campus Oslo. Politihøgskolens styre mener at det har samme autonomi (ansvar og beslutningsmyndighet) som andre universitets- og høgskolestyrer. Regjeringen Solberg var uenig, og mente at Politihøgskolen er en «veldig spesiell» høgskole. Med regjeringen Støres beslutning om å gjenopprette Nesna blir imidlertid situasjonen snudd på hodet. Blir Politihøgskolens styringsmodell den nye normen for universitets- og høgskolesektoren?

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS