Debatt ● carl møller frøland
Paragraf 185 og akademisk ytringsfrihet
Kierulf-utvalget bør vurdere straffelovens paragraf 185 – paragrafens utforming, samt domstolenes og politiets bruk av den – i forhold til akademisk ytringsfrihet og faren for selvsensur.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Khrono bringer 13. november en ordrik, men interessant artikkel om ytringsfrihet signert Kristian Gundersen. Han berører i denne forbindelse straffeloven § 185. Omtalen av paragrafen er knapp og noe overfladisk.
Gundersen skriver: «I Norge er det vel særlig straffelovens §185 «rasismeparagrafen» som kan komme i konflikt med ytringsfriheten. Brudd kan gi opp til tre års fengsel, men rettspraksis her gir så langt, slik jeg ser det, liten grunn til bekymring for ytringsfriheten.» Spørsmålet er hvor godt Gundersen egentlig har satt seg inn i rettspraksis på dette feltet.
Gundersen minner om at det er dødsstraff for blasfemi i noen land og er bekymret for religionskritikkens kår også i vårt land. Jeg vil påpeke noe Gundersen åpenbart ikke har fått med seg, nemlig at § 185 kan ramme visse former for blasfemi.
Dette er lovgivers intensjon: «Også straffeloven 1902 § 135 a kan gi vern mot blasfemiske ytringer. (…) Trolig vil straffeloven 1902 § 135 a langt på vei gi det samme vern som § 142, men det kan tenkes tilfeller hvor kun § 142 vil ramme forholdet». § 135 a er forrige versjon av § 185, mens § 142 var blasfemiparagrafen som ble opphevet i 2015 – og det er altså delvis overlapping mellom de to.
§ 185 har allerede rammet «blasfemiske» eller religionskritiske ytringer (tilhengere av den kritiserte religionen vil ofte oppleve kritikken som blasfemisk). Jeg kan nevne to eksempler. En mann ble bøtelagt i 2002 for følgende ytringer: «Norske kvinner som gifter seg med menn med muslimsk bakgrunn har bedt om hvert slag og spark de måtte få. Koranen gir muslimske menn en soleklar rett til å mishandle sine koner». En annen mann ble domfelt i 2019 for (blant annet) dette utsagnet: «Islam er unikt umenneskelig. Derfor blir muslimer mer voldelige jo mer religiøse de blir».
Gundersen skriver: «For meg er det åpenbart at man ikke kan bruke såkalt ‘reell ytringsfrihet’ som et argument for å bygge ned den formelle ytringsfriheten, altså at man for å bedre debattklimaet tar i bruk virkemidler som straff, avskjed, eller bannlysning mot ytringer.» Problemet er at det er nettopp slik bruk av § 185 nå begrunnes, altså at paragrafen skal ramme ytringer som angivelig skader samfunnets ytringsklima. I en av de ferskeste høyesterettsdommene på dette området gis det uttrykk for at minoriteters reelle ytringsfrihet kan styrkes av at domstolene slår ned på fremsettelsen av «hatefulle» ytringer. Denne tankegangen er i realiteten både autoritær og irrasjonell, men den gjør seg altså gjeldende i dagens rettsanvendelse.
«En labyrint av reguleringer vil ikke gjøre det lettere for folk å ytre seg, særlig ikke om det å trå feil fører til vold, straff, avskjed eller bannlysning», bemerker Gundersen. Han bruker som eksempel «feltet LGBTQ2+»: «Tenk om feiltrinnene også skulle bli omfattet at straff etter §185 med en strafferamme på tre års fengsel?» Det er på ingen måte utenkelig at slike feiltrinn med tiden kan rammes av § 185. Jeg vil minne om at paragrafen i fjor ble utvidet til å beskytte «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk», altså transpersoner. Det er stadig helt uklart hva slags ytringer Stortinget ønsket å ramme med denne utvidelsen. Men den intoleransen som i en rekke land utvises mot personer som har uttrykt «transfobi», gir grunn til bekymring for ytringsfrihetens kår.
Politiet har i lengre tid vist en påfallende iver etter å bekjempe «hatefulle ytringer». Gjennom en årrekke er enkeltpersoner blitt oppsøkt på grunnlag av enkeltytringer som politiet har reagert på, med sikte på å «forebygge» straffbare ytringer, ofte knyttet til § 185. Slik ytringsforebygging er i strid med forbudet mot såkalt forhåndskontroll i Grunnloven § 100, noe politidirektøren i realiteten har erkjent.
Det er en rekke eksempler på at § 185 dukker opp også i akademiske sammenhenger. Øyvind Eikrem forsøkes avskjediget som førsteamanuensis ved NTNU. En del av avskjedsgrunnlaget er at Eikrem angivelig har fremsatt visse ytringer under pseudonym på Facebook. Disse ytringene er, ifølge et advokatfirma hyret av NTNU, i strid med § 185. Uavhengig av hva Eikrem rent faktisk har ytret eller ikke, er det verdt å merke seg hvordan en henvisning til denne straffebestemmelsen brukes for å understøtte avskjedigelse av en universitetsakademiker.
I en artikkel om akademisk frihet skriver Helge Holden at Carl von Linné «klassifiserte og karakteriserte (…) homo sapiens i seks underarter, og det er selvsagt ikke akseptabelt i dag. Hans karakteriseringer ville trolig være straffbare nå». Når Holden tror at Linnés karakteriseringer av ulike menneskegrupper i dag ville være straffbare, er det sannsynligvis § 185 han har i tankene. Hvis Holden har rett, representerer dagens strafferettsregime en trussel mot forskningsfriheten.
Da Cecilie Hellestveit rettet kritikk mot internasjonaliseringen av akademia, oppsto en opphetet debatt. Et av de hardeste angrepene på Hellestveit kom fra Mads Andenæs. Jusprofessoren beskyldte henne for «fremmedhat» og nærmet seg dermed begrepslandskapet man finner i § 185. I samme Khrono-reportasje vises det til at Anine Kierulf, som nå leder utvalget som skal utrede den akademiske ytringsfrihetens betingelser, ble bedt av en professorkollega om å vurdere Hellestveits «xenofobe» ytringer opp mot straffelovens forbud mot hatefulle ytringer, altså § 185.
At en jusprofessor mente at Hellestveits uttalelser kanskje rammes av straffeloven, virker unektelig absurd. Men det bør fremheves hva Høyesterett nylig minnet om, da en person ble domfelt etter § 185: «Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt». Hvilket utslag kan en paragraf med en slik rekkevidde få for eksempelvis forskning på en eventuell forbindelse mellom minoritetsgrupper (vernet av § 185) og kriminalitet? Selv ikke Høyesterett har maktet å klargjøre grensen mot det straffbare, og dette kan derfor bli et problem også for akademisk virksomhet.
Det er dessuten viktig å være klar over at denne lovbestemmelsens straffbarhetsterskel senkes gradvis, i takt med samfunnsutviklingen. «Normen for hva som er straffbart, bør dessuten kunne fortsette å utvikle seg i rettspraksis», har lovgiver uttalt.
Frykten for å bli straffet eller tiltalt (eller kanskje bare anmeldt) etter § 185 kan få aktører i akademia til å legge bånd på seg. Nedkjølingen kan bli ekstra sterk når man i tillegg vet at man kan bli oppsøkt og «advart» av politiet for å ha ytret seg i strid - eller kanskje bare nesten i strid - med denne straffebestemmelsen.
Kierulf-utvalget bør vurdere § 185 – paragrafens utforming, samt domstolenes og politiets bruk av den – i forhold til akademisk ytringsfrihet og faren for selvsensur. Herved er mitt innspill til utvalget avgitt.
Les flere debattinnlegg på Khronos debattside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut