Debatt carl christian bachke

Paradoksal og forvirrende tale fra Stillingsstruktur­utvalget

Å fjerne dosent-førstelektor-stigen til fordel for PhD kan skape mer ensretting og mindre fleksibilitet i akademiske karriereveier, stikk i strid med stillingsstrukturutvalgets intensjon.

Stillingsstrukturutvalget, ledet av Anne Husebekk (bildet), kritiseres for paradoksal dobbeltunge-snakk av dosent emeritus Carl Christian Backe.
Stillingsstrukturutvalget, ledet av Anne Husebekk (bildet), kritiseres for paradoksal dobbeltunge-snakk av dosent emeritus Carl Christian Backe.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen har de senere årene hatt flere utvalg til å se på stillingsstrukturen i akademia, Underdal-utvalget (2018) og nå Stillingsstrukturutvalget. Sistnevnte la nylig frem sin rapport. Begge utvalgsrapportene er et tegn på at myndighetene er opptatt av å etablere rasjonelle, tilpassede og oppdaterte stillingskategorier ved de akademiske institusjonene.

I et samfunn som kontinuerlig forandrer seg, må også universiteter og høyskoler endre seg, slik at de utdanner kandidater og retter sin forskning og kunnskapsutvikling mot det samfunnet har behov for nå og i overskuelig fremtid. Dette vurderes som prisverdig.

Selv om utvalgene har jobbet grundig med innstillingene sine, klarer de likevel ikke å fange opp all relevant argumentasjon. Som dosent emeritus med lang fartstid i høyere utdanning vil jeg her kommentere noen forhold.

Utvalgets sammensetning oppfatter jeg som skjevt fordi det overveiende består av folk i administrative funksjoner. Da rapporten ikke opplyser om medlemmene er professor, dosent, førsteamanuensis, førstelektor, lektor og så videre, blir det uklart om fagstillingenes røst er skikkelig hørt.

Både posisjon og akademisk stillingstilhørighet vil farge hva man vektlegger i rapporten. Fraværet av grasrots-representanter fra førstelektor-dosentstigen frykter jeg har medført at fordeler med fortsatt å beholde dette karriereløpet ikke er ivaretatt. Rapporten inneholder mange argumenter for å avskaffe ordningen, men proargumentasjon er fraværende.

Den utelater også å vurdere gevinster ved en annerledes rekruttering til de klassiske studiene. Man kan undres hvorfor man unnlater å drøfte hva førstelektorer og dosenter uten PhD kan tilføre disse fagene?

Fraværet av grasrots-representanter fra førstelektor-dosentstigen frykter jeg har medført at fordeler med fortsatt å beholde dette karriereløpet ikke er ivaretatt.

Carl Christian Bachke, dosent emeritus, UiA

Utfordringsbildet består i flere momenter, blant annet at karrierestigene har lite fleksibilitet i seg. Som eksempel sies det at dosentløpet er blitt mer likt professorveien. Som underbyggende argumentasjon anføres det at en god del dosenter har PhD, og at dosentene jevnt over tilskrives lavere status enn professorene. Begge deler stemmer med mine erfaringer.

Imidlertid savner jeg en grundigere undersøkelse av saksforholdet fra utvalgets side. Det har verken etterspurt dosentenes egne førstehåndsvurderinger, eller hva den akademiske ledelsen ved institusjonene har gjort for å utnytte, utvikle og understøtte det fleksible handlingsrommet som opprykkskriteriene til dosent åpner for. Mitt inntrykk er at de institusjonelle ledelsene har vært passive i det å realisere dette potensialet.

Utvalget har i alle fall ikke lyttet til den danske professoren Mads Hermansen, som i boken «Å satse på dosenter» (2020) hevder at den norske utgaven av dosentstillingen representerer en akademisk force som norske høyere læresteder i liten grad har utnyttet.

Fleksibilitet via en inngangsvei til faglig akademisk karriere høres selvmotsigende ut. Hindrer ikke utvalgets poengtering av PhD-skolering som inngangsdøren til fagstillinger anderledesheten i å entre arenaen?

I noen grad er utvalget oppmerksom på utfordringen. Det sier blant annet at akademia lider av en «manglende verdsetting av ekstern kompetanse og overgangsmuligheter på tvers av sektorer». Rapporten legger til:

«… den enkelte vitenskapelig ansatte kan utvikle seg mer spesifikt mot ulike typer oppgaver og kan bygge en karriere som utnytter og kombinerer ulike kompetanseområder og egne ønsker med ulike forventninger fra og behov ved institusjonene. Arbeidsgiver må også ha fleksibilitet til å bruke fagansatte til å fylle institusjonens behov.»

Jeg spør: Er PhD-innsteget for alle klokt i så måte? Representerer det ikke en fare for uniformering og ensretting av alle faglige ansatte? Hvis man i stedet oppskattet kriterium 1(c) for opprykk til dosent, kunne man da ikke i den faglige stab ha den nødvendige toppkompetansen til ivaretakelse av den fleksibilitet og rollemangfold en akademisk institusjon må dekke?

Et hovedbudskap i rapportene er at revideringer av karriereveiene i akademia innebærer å endre den tallmessig svakeste fagstigen. Både dette utvalget og Underdal-komiteen tar til orde for nærmest å avskaffe førstelektor-dosent-veien. Man kan undre seg over hvorfor fornyelsen og oppdateringen av stillingsstrukturen i hovedsak ligger i dette grepet?

Å avvikle førstelektor-dosent-stigen uten en skikkelig innsats for å utvikle den, fremstår som at organisatoriske forandringstilbøyeligheter trumfer en grundigere utprøving av det eksisterende.

Carl Christian Bachke, dosent emeritus, UiA

Kan det skyldes skjulte agendaer fra de tallmessig dominerende stillingene? At dosentveien stadig har vært under harde ildgivninger er ikke noe nytt, jf. «Den norske dosenten i et historisk og komparativt perspektiv» i boken «Å satse på dosenter».

Mitt synspunkt er at man i de nåværende karrierestigene allerede har det man trenger. Å avvikle førstelektor-dosent-stigen uten en skikkelig innsats for å utvikle den, fremstår som at organisatoriske forandringstilbøyeligheter trumfer en grundigere utprøving av det eksisterende. For meg blir det et eksempel på «å gå over bekken etter vann».

Utvalget åpner for annerledes rekruttering til profesjonsfag uten helt klart å beskrive hvilke det gjelder. En annen åpning ligger i uttrykket «tilsvarende til PhD» - uten at det defineres og for hvilke fag dette er akseptabelt. En tredje mulighet ligger i uttrykket «Flere veier til felles toppstilling».

Hensikten med disse formuleringene er trolig å skape den helhetlige stillingsstrukturen som norsk akademia trenger. Når utvalget samtidig peker på PhD som inngangsdøra til akademiske stillinger, uttrykker det to budskap samtidig.

I sum sitter jeg igjen med et innrykk av paradoksal dobbeltunge-snakk. Det forvirrer og uroer unødvendig.

Powered by Labrador CMS