Debatt ● Hjelmeng og Østerud
Øyvind Aas misforstår konkurranseloven
Når en skyver rettslig regulering foran seg på ukvalifisert vis, blir det direkte farlig, skriver Erling Hjelmeng og Eirik Østerud.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono
15.2 rykker Øyvind Aas ut med massiv feilinformasjon om konkurranseloven, under
tittelen «Ulovlig prissamarbeid i offentlig høyere utdanning?» Han
oppfordrer «toppene innen høyere utdanning» til å ta en titt på
konkurranseloven. Aas selv bør ikke nøye seg med det, han bør studere loven nærmere
før han indikerer at noen har overtrådt en bestemmelse som har strafferamme på
seks års fengsel.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Aas synes å mene at lærestedene UiB, UiO, NTNU og UiT gjennom BOTT-samarbeidet bryter kartellforbudet i konkurranseloven fordi de har inngitt en felles anbefaling for studieavgift for studenter utenfor EØS og Sveits.
For det første: Konkurranserettslig er de nevnte lærestedene del av den samme økonomiske enhet — underordnet Kunnskapsdepartementet. Samarbeid mellom enheter i samme konsern er aldri ulovlig, siden de har en felles eier som uansett kan diktere hva de skal gjøre. Det samme gjelder universiteter underordnet Kunnskapsdepartementet. Aas både legger ut og fyrer av selvskuddet når han ber sjefen sjøl, Ola Borten Moe, instruere lærestedene om å slutte med samarbeidet. Det KAN ministeren selvsagt gjøre, men han TRENGER ikke gjøre det, for det at han KAN gjøre det viser at samarbeidet er fullt lovlig. Konkurransetilsynet har konkludert tilsvarende om samarbeid mellom helseforetakene.
For det andre: Konkurranseloven gjelder bare ervervsvirksomhet drevet av foretak. Dette defineres som å tilby varer eller tjenester i et marked. Grensegangene her er vanskelige, men høyere utdanning tilbudt av offentlige aktører mot en begrenset studieavgift ligger godt utenfor. EFTA-domstolen har slått fast at kommunale barnehager ikke anses som «foretak», på tross av foreldrebetaling.
Dessuten: Hvis høyere utdanning i regi av institusjoner under Kunnskapsdepartementet skulle anses som ervervsvirksomhet vil de helt sikkert også ha en dominerende stilling — og da gjelder et forbud mot å sette priser under faktiske kostnader. Det skulle tatt seg ut!
Endelig: Aas trekker også frem at det ikke er «lov å gå ut offentlig med forslag til hvilke priser man ønsker å ta i fremtiden». Her beveger han seg inn på et mer komplekst område av konkurranseretten: prissignalisering. Konkurransetilsynets uttalelser om dagligvaremarkedet er omstridte, noe som har vært fremme i DN 3.2.23. Vi kan berolige med at det er fullt lovlig å gå ut med fremtidige priser, så lenge disse prisene faktisk er det man må betale.
Når økonomer fremmer idéer om effektivitet og konkurranse i høyere utdanning er det flott. Hele sektoren trenger utfordringer for å strekke seg og bli bedre, slik vi nylig har sett gjennom endring av gradsforskriften og åpningen for at flere læresteder kan tilby f.eks. Master i rettsvitenskap. Men når en skyver rettslig regulering foran seg på ukvalifisert vis, blir det direkte farlig. Lederne for de nevnte lærestedene kan sove godt, mens Øyvind Aas bør sitte i skammekroken inntil han har satt seg inn i konkurranseloven.
