Debatt ● Therese Sefton
OsloMets vedtak handler om forsvar av folkeretten og menneskeverd
OsloMets beslutning om Israel har blitt møtt med sinne og skuffelse av noen akademikere med betydning i Israel. Det viser at den har betydning.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For to uker siden vedtok styret ved OsloMet at vi skulle pause samarbeid med Universitetet i Haifa. OsloMet skal heller ikke inngå noen nye avtaler med israelske utdannings- og forskningsinstitusjoner. Endres situasjonen skal styret vurdere veien videre.
Jeg vil hevde at beslutningen har hatt en direkte innvirkning gjennom at den er blitt møtt med sinne og skuffelse av noen akademikere med betydning i Israel.
Vi kan lese i Khrono at nobelprisvinner Aaron Ciechanover har sterke meninger om saken og hevder at den «strider mot grunnleggende akademiske tanker» og at et slikt vedtak er «høyst dobbeltmoralsk» fordi grunnpilaren i akademia er «utveksling av ideer og tanker».
I samme artikkel sier rektor ved Haifa universitetet Ron Rubin at han er skuffet. Han antar at det styret har lagt til grunn for å legge samarbeidet med universitetet «i bero» er at israelske universiteter «utfordrer hele myten om apartheid» fordi arabere og israeler lever i sameksistens ved universitetet.
Motti Segev, den tredje akademikeren som ble intervjuet sier til Khrono at «han er lei seg hvis han nå er mindre velkommen i Norge som vitenskapsmann».
For det første et det institusjonelt samarbeid som «legges i bero». Det betyr at forsker-til-forsker-samarbeid ikke skal avbrytes.
Therese Sefton
Det virker som om de har misforstått hensikten med vedtaket. For å forstå vedtaket er det nødvendig med et kritisk blikk på Israels militære respons og politikk overfor palestinere over lang tid.
For det første et det institusjonelt samarbeid som «legges i bero». Det betyr at forsker-til-forsker-samarbeid ikke skal avbrytes. Dette er i tråd med kunnskapsdepartementets instruksjoner til UH-sektoren i mars 2022 som følge av Russlands krig mot Ukraina.
For det andre er hensikten med et slikt signal at det skal tydeliggjøre hvilke etiske prinsipper som ligger til grunn for internasjonalt samarbeid hos enhver institusjon med internasjonale samarbeid.
Vedtaket fra 13. februar var et signal til våre beslutningstakere på Stortinget og i Regjeringen i tillegg til andre universiteter og høyskoler. Håpet er at vedtaket kan inspirere og gi moralsk støtte til andre organisasjoner og institusjoner som har lignende etiske vurderinger. To helt sentrale etiske prinsipper for internasjonalt samarbeid er at «forsknings- og utdanningsvirksomheten vår ikke skal påføre andre skade, og at vi ikke bør bidra til å frarøve andre akademikere deres akademiske frihet».
Håpet er at vedtaket kan inspirere og gi moralsk støtte til andre organisasjoner og institusjoner som har lignende etiske vurderinger.
Therese Sefton
Et annet viktig poeng er at boikott kan være et velkomment tiltak blant akademikere som er kritiske til krigen, men også til den generelle Palestina-politikken. Neve Gordon, professor i folkerett og menneskelige rettigheter, støtter akademisk boikott og påpeker i samme intervju i Khrono at israelske universiteter ikke har fordømt den totale ødeleggelsen av høyere utdanning i Gaza, og at «israelske universiteter siden krigen begynte har tatt skritt for å begrense ytringsfriheten til de som skulle ha noe kritisk å si».
Jeg er overbevist om at universiteter og høyskoler har en viktig rolle å spille i situasjoner når betydningen av folkeretten, menneskelige rettigheter og samholdet i det internasjonale samfunnet står på spill.
Mitt utgangspunkt er at en bærekraftig sameksistens mellom stater tilrettelegges av folkeretten som er et internasjonalt rettssystem. Folkeretten er et internasjonalt rettssystem som regulerer forhold mellom stater og internasjonale organisasjoner, samt enkeltpersoners rettigheter og plikter.
Krig er lov, men lover regulerer krigen. Israel argumenterer for sin militære respons med retten til selvforsvar. Ødeleggelsen av Gaza viser imidlertid at Israel overser det viktige faktum at retten til selvforsvar ikke er ubegrenset. Det vil si at det finnes lover som regulerer hvilke forpliktelser som følger i en slik respons. I hovedsak gjelder at selvforsvar må balanseres med ansvar for å beskytte sivile og overholde folkeretten, hvor sistnevnte innebærer et krav om nødvendighet og proporsjonalitet.
Ciechanover, nobelprisvinner i 2004, avviser anklagene om et eventuelt folkemord på palestinerne. Til tross for at han ikke støtter «alle aspekter ved krigføringen i Gaza», mener han at den i stor grad kan forsvares.
Hvordan kan man rettferdiggjøre den menneskeskapte humanitære katastrofen som utspiller seg i Gaza etter 7. oktober? Denne situasjonen, som på den ene siden dreier seg om Israels uforholdsmessige militære reaksjon på Hamas grusomme terrorangrep 7. oktober, og på den andre siden tiår med okkupasjon, vilkårlige arrestasjoner, militær kontroll over utdanningsinstitusjoner i palestinske områder, daglige grensekontroller som palestinere må gjennomgå, og en stadig mer aggressiv bosettingspolitikk, illustrerer kun noen av barrierene palestinere står overfor grunnet Israels kontroll.
Volatilitet og konflikt er ikke noe nytt i Palestina- og Israel-regionene; det har vært til stede i mer enn et århundre. Den fordrivelsen vi vitner til i dag er den verste siden katastrofen i 1948. Men FNs sikkerhetsråd, som er ment å sikre overholdelse av folkeretten og gjennom resolusjoner og ansvarliggjøring stoppe brudd på denne, er maktesløs. Med USAs tredje veto mot en våpenhvileresolusjon i sikkerhetsrådet, er det heller ingen utsikter til konkrete tiltak som kan sette en stopper for den nåværende elendighet, som har utviklet seg til en av de verste humanitære krisene i vår tid.
Jeg er enig med Rektor Rubin i at deres side av saken burde blitt hørt. Det er viktig informasjon. Imidlertid fikk styret noe helt annet.
Ved styremøtet i desember 2023 var vi flere styremedlemmer som oppfattet at vi etterspurte og ville ha et kunnskapsgrunnlag til styremøtet i februar. Jeg forventet meg at et slikt grunnlag ikke bare ville se på UH sektorens rolle i krigen, men også de juridiske forpliktelsene vi har i et hierarki av relevante lovverk og en risikoanalyse samt informasjon fra Universitetet i Haifa. Det fikk vi ikke. Ledelsen ved OsloMet hadde nesten to måneder hvor denne informasjonen kunne blitt innhentet. Styremedlemmer hadde en annen oppfatning om dette enn både styrets leder og styrets sekretær — rektor. Jeg spør fortsatt meg selv om hvordan vi kunne oppfatte situasjonen og utfallet av diskusjonen så diametralt forskjellig.
Nå er vi her. I realiteten er vedtaket nokså tamt. Men det er et signal og en konkret handling bak ordene som skrives på universitetets nettsider. Til sist handler dette om forsvar av folkeretten, menneskeverd, rettssikkerhet og en bærekraftig sameksistens. Det er av høyest viktighet at alle institusjoner, organisasjoner og individer med en stemme og innflytelse, benytter seg av den.
