Debatt ● Marit Aamold Trysnes
Opptaksutvalgets faktagrunnlag er mangelfullt
Et feilaktig bilde som tegnes av privatister er at de generelt sett bruker årevis på å ta de samme fagene igjen og igjen for å spikke på vitnemålet, skriver Marit Aamold Trysnes.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Det er positivt at Opptaksutvalget vil gjøre noe med karakterinflasjonen, men dessverre er deler av rapporten til utvalget bygget på mangelfullt og til tider direkte feilaktig faktagrunnlag. Jeg håper vi kan rette opp i disse, slik at vi ikke risikerer å ødelegge de delene av opptakssystemet som fungerer og som gjør norsk utdanning så sosial og inkluderende.
Det norske opptakssystemet og ungdommers fremtid er for viktig til å ikke baseres på fakta og utfyllende data. Derfor vil jeg klare opp i de mest sentrale manglene ved utvalgets ellers viktige rapport.
Hva slags tall er det Opptaksutvalget opererer med når det påstås at Norge i internasjonal målestokk har «litt eldre studenter enn gjennomsnittet»? Jo, det er et helt enkelt gjennomsnitt, som ikke tar hensyn til om det er snakk om førstegangsstudenter eller ei. Dessverre tegner dette et mildt sagt mangelfullt bilde av situasjonen.
Grunnen til at gjennomsnittet er høyt er at Norge har mange 30-, 40- og 50-åringer som studerer deltid og tar etterutdanning. Dette er resultat av en villet politikk for livslang læring, og her skiller Norge seg fra mange andre europeiske land. Når Marianne Aasen sier at «Studenter må komme raskere i gang med studiene», er det førstegangsstudentene hun snakker om. Men tallene i NOU 2022: 17 viser til noe annet.
Ser man på førstegangsstuderende nordmenn – som er gruppen debatten handler om – er nemlig situasjonen helt annerledes. Førstegangsstudenten i Norge er i snitt 22 år gammel, som er helt i tråd med gjennomsnittet i OECD og yngre enn hos alle våre nordiske naboer. Dessuten ser vi at blant 18-24-åringer er hele 32 prosent i høyere utdanning i Norge, som er nesten dobbelt så høyt som gjennomsnittet i OECD. Hvorfor brukes ikke disse tallene?
Et feilaktig bilde som tegnes av privatister er at de generelt sett bruker årevis på å ta de samme fagene igjen og igjen for å spikke på vitnemålet. «Det gir ikke mening at norsk ungdom skal bruke årevis på å ta opp fag», sier Ola Borten Moe. Heller ikke dette premisset har særlig grunnlag i fakta. Tall fra SSB, NIFU og privatistskolene tegner et bilde av at norske privatister er effektive og at størsteparten av de som tar opp fag kommer fra den lavere enden av karakterfordelingen.
Våre egne tall viser at 70 prosent av våre studenter er ferdig etter ett år, og 94 prosent etter to år. SSB sin rapport presiserer at hele 76% tar opp fag som privatist i fag de ikke har karakterer i. Samtidig dokumenterer NIFU-forskere at majoriteten tar opp fag der de fikk karakter 2 eller 3. Dette er faktaopplysninger som samsvarer dårlig med inntrykket som gis av at hele privatistordningen preges av elever som pynter på karakterene.
Hva er så problemstillingen?
De ovennevnte premissene om gamle studenter som bruker altfor lang tid på å ta opp fag synes å ligge til grunn for en stor del av Opptaksutvalgets mandat. Særlig med tanke på hvor ofte disse påstandene gjentas av statsråd og utvalgets leder. Hva sitter man så igjen med av utfordringer når dette ikke stemmer, slik tallene ovenfor viser?
Er norsk utdanningssystem uten problemer? Nei, ingen systemer er perfekte. En av de mest presserende utfordringene i dagens system er økende karakterinflasjon og karakterpress. I Sonans er vi enig i at dette er en reell utfordring, men vi er uenig med Opptaksutvalget i at dette kobles opp til privatistordningen. Snarere tvert imot mener vi at privatistordningen er en del av løsningen.
Privatistordningen innebærer at karakterkortet fra videregående ikke er skrevet i stein, og dette bidrar til å redusere karakterpresset for allerede hardt pressede elever. Karakterinflasjon og kunstig høye opptakskrav skyldes ikke denne nye sjansen til å ta opp fag fra videregående. Det skyldes snarere en ubalanse i tilbud og etterspørsel av studietilbud, i samspill med en rekke ordninger for tilleggs- og alderspoeng. At utvalget foreslår å rydde opp i sistnevnte, er positivt.
Hva risikerer vi?
Når Opptaksutvalget foreslår å fjerne muligheten til å ta opp fag fra videregående, og heller innføre en standardisert opptaksprøve inspirert av USA og Sverige, innebærer dette en stor risiko. Først og fremst risikerer vi at karakterpresset på videregående vil øke enda mer hvis ethvert feiltrinn eller ethvert uhell blir stående på vitnemålet til evig tid.
Andre mulige konsekvenser er at ens sosioøkonomiske bakgrunn blir enda viktigere for hvor godt en lykkes. Leksehjelp hjemmefra vil bli enda viktigere, og de som har økonomisk mulighet vil kunne kjøpe ekstraundervisning for å sikre poden. I tillegg er det ikke urealistisk at flere elever vil spekulere i å droppe eksamener de ikke føler seg godt nok forberedt til, eller at det blir mer populært å velge fag som anses som enklere enn realfag.
Sist, men ikke minst, risikerer vi å miste den største styrken ved norsk utdanning: visjonen om at alle fortjener en ny sjanse. En standardisert, amerikanskinspirert opptaksprøve vil ikke være en reell ny sjanse, men risikerer heller å bli et nåløye som kun noen få ressurssterke kommer gjennom. Det norske opptakssystemet er unikt i verden i det å underbygge sosial mobilitet og inkludering, og kan vise til gode resultater over tid. Systemet er ikke perfekt, men muligheten til å få en ny sjanse er dets kanskje viktigste fundament.
