Opplysningstenkningens betydning

Truls Wyllers tilsvar til mitt innlegg i Khrono den 14. mars er, i tråd med hans tidligere innlegg i denne debatten, preget av sterke karakteristikker og påstander. Argumentene han framsetter er ikke like sterke, og det meste av det han sier i sitt siste innlegg, er allerede besvart. Her skal jeg nøye meg med å kommentere et par momenter. Imidlertid er det visse framskritt og positive sider ved hans siste innlegg som også er verdt å bemerke.

Slik innser han nå at det kan være «relevant å ta hensyn til at det er snakk om en minoritet», dersom man vil omtale dem som gruppe. Mange minoriteter er utsatt for diskriminering og hets, og man skal vokte seg for å gjøre dem enda mer utsatt for slikt. Videre hevder Wyller at når «det gjelder sakens rent retoriske side, er jeg enig i at det er viktig å bruke sine ord med omhu så man ikke nører opp under muslimhat.» Det er fint, men det er nettopp denne mangelen på «omhu» som kjennetegner Wyllers tekster mot norske muslimer, og det grunnen til at de er valgt som eksempler i «Rasismens retorikk».

• Les også: Er islamkritikk rasistisk retorikk?

La meg ta ett eksempel, valgt fordi det demonstrerer retoriske trekk som er tydelige også i Wyllers siste innlegg i Khrono. En grunnpåstand i alle Wyllers anti-muslimske tekster, er at det kun er minimale forskjeller mellom radikal islamisme og det han kaller «mainstream islam». I artikkelen «Sharia og Bukkene Bruse-syndromet», publisert på HRS’ muslimfiendtlige blogg rights.no, forsøkte Wyller å sannsynliggjøre denne tesen gjennom dette såkalte «Bukkene Bruse-syndromet», som han forklarte slik:

«Ta ikke meg, sier liksom den moderate sharia-tilhenger, jeg er mot terror, ta han som kommer etter meg. Og så vises det til hvor mye mer ekstrem etterfølgeren er. – Ja, det utrolige har skjedd at til og med Al Qaida har fått en enda verre storebror i IS.»

Her er altså tesen at terrororganisasjoner som IS eller Al Qaida skygger for det påståtte faktum at «mainstream-islam» egentlig innebærer omtrent det samme ultimate mål. Ut fra denne «teorien» fungerer altså nyhetene om islamistisk terror som et slags triks, hvor de mange som «egentlig» er for kalifat og middelalderske hududstraffer, kan unndra seg kritikk ved å peke på de som «kommer etter» dem, og som er enda verre. Slik er det i følge denne teorien, som i eventyret, at det kommer en rekke «bukker», hvor de små, og tilsynelatende ufarlige, går under radaren ved å vise til de større og farligere som kommer «etter». Men de er alle sammen «bukker», dvs. islamister. Slik blir altså norske muslimer — fra vanlige mainstream-muslimer til rene ekstremister — slått sammen som én gruppe som grunnleggende sett mener det samme. Det kan ikke herske tvil om at dette er eksempler på en retorikk som viser svært liten «omhu» i sin omtale av en norsk minoritet.

• Les også: «Islamkritikk» og rasistisk retorikk

I sitt siste innlegg forsvarer Wyller seg med å si at den måten han har for vane å uttrykke som om muslimer på, er «en vanlig form for offentlig debatt om politisk-religiøse ideologier», og nevner diskusjoner på ytre venstre fløy på 1970-tallet som eksempel. Jeg tror at denne parallellen avslører noe viktig. For gjennom dette eksempelet viser han at han i utgangspunktet har definert islam som en ytterliggående politisk teori, og muslimer flest som tilhengere av politisk islam, det som ellers noe upresist kalles islamisme. Dette er det mildt sagt svak dekning for å hevde. Hvis Wyller bare er ute etter å kritisere politisk islamisme, så bør han holde seg til det, og slutte å insinuere at muslimer flest er islamister.

Dette er for øvrig en retorikk som Wyller viderefører med full styrke i sitt siste innlegg i Khrono. Han fortsetter å insistere på det han kaller sin «kritikk av mainstream-islam», og han snakker fortsatt, og uten forbehold, om «det politisk-religiøse kalifatet man tar til orde for i mainstream-islam», og han snakker om de «langsiktige mål blant tilhengerne av ortodoks eller mainstream-islam». Slik blir store deler av norske muslimer slått sammen til én gruppe, fra rene ekstremister, alle de forskjellige formene for islamisme, ortodokse og konservative muslimer til vanlige troende innenfor «mainstream-islam». Og det alle disse grupperingene beskyldes for, er, blant annet, å være tilhengere av religiøst diktatur, straffemetoder så som steining og amputasjoner, generell kvinnefiendtlighet og homofobi. Og ikke minst, som Wyller også nå gjentar: «mainstream-islam er uforenlig med opplysningstenkningen.»

Dette kan etter min mening ikke kalles kritikk, til det er det faktiske nivået for svakt. Dette er påstander, av en sveipende og generell karakter, som det er vanskelig å se at noen skal kunne, eller ville, forsvare seg mot. Wyller roser seg selv for å «appellere til muslimers fornuft» og for å «henvende seg til dem, i reell debatt.» Dette gjorde han ved å kritisere det han kaller «tale- og skriveføre muslimer», og kreve at de skulle si offentlig at de var motstandere av straffeformer så som «pisking, steining og amputasjon» (Aftenposten 17/6 2015). Disse forskjellige utspillene fra Wyller mot navngitte norske muslimer, er analysert i detalj i «Rasismens retorikk», og jeg skal ikke gjenta poengene her. Men jeg tror de fleste forstår hvordan det oppleves å bli avkrevd svar som skal bekrefte eller avkrefte at de er for opplysning, fornuft, menneskerettigheter eller demokrati. Dette er også ett av mange punkter hvor Wyller bryter med universalismen i den opplysningstenkningen han selv påberoper seg.

• Les også: Opplysningstenkningens betydning for religiøs og politisk frigjøring

Som Wyller sier i sitt siste innlegg medfører opplysningstanken «en konsekvent, universalistisk antirasisme». Men da må man avstå fra å spre mistanker mot hele folkegrupper, og man må være åpen for andres fornuft, andres argumenter, og man må unnlate å bruke opplysningstenkningen som våpen mot andre. Dette betyr også at man umulig kan hevde, og i alle fall ikke uten solid belegg, at store deler av en norsk minoritet «egentlig» og mest grunnleggende tror på en religion som er «uforenlig med opplysningstenkningen». Å gjøre det er ikke å ta muslimer på alvor, det er å utdefinere dem.

Hvis man ønsker å ta andre mennesker på alvor, og behandle dem som fornuftvesener, kan man ikke i utgangspunktet gå ut fra at de er motstandere av menneskerettigheter, fornuft og opplysning, men tilhengere av all slags voldelige og repressive praksiser. Dette er å gå ut fra at de er skyldige, inntil det motsatte er bevist, og det er et brudd med den universalismen som ligger i opplysningstankegangen. Og dette er ett av hovedpunktene i det angjeldende kapitlet i «Rasismens retorikk», som derfor heter «I opplysningens navn».

• Les også: Eikrem om at UiO-dekan er invitert til NTNU på rasismedebatt: Skandaløst og særs lite kollegialt