Debatt

Er islamkritikk rasistisk retorikk?

NTNU-professor Truls Wyller svarer UiO-dekan Frode Helland og påstandene hans i boken Rasismens retorikk.

Jeg har aldri skrevet som om det skulle være en generell holdning blant norske muslimer å gå inn for det, og nettopp derfor spurte jeg Mohammad Usman Rana og andre presumptivt oppegående talsmenn for denne religionen hvordan de kan støtte den islamistiske posisjonen formulert i brevet., forklarer Truls Wyller.
Jeg har aldri skrevet som om det skulle være en generell holdning blant norske muslimer å gå inn for det, og nettopp derfor spurte jeg Mohammad Usman Rana og andre presumptivt oppegående talsmenn for denne religionen hvordan de kan støtte den islamistiske posisjonen formulert i brevet., forklarer Truls Wyller.
Publisert Oppdatert

Da jeg kom over Frode Hellands bok «Rasismens retorikk», ble jeg først forbløffet. Her er et helt kapittel, over en tiendedel av boken, viet en håndfull avisartikler jeg hadde skrevet for fire-fem år siden. Hadde han virkelig så lite å ta av, tenkte jeg, da kan det ikke være mye rasisme i Norge. Men mer seriøst: Heller ikke etter å ha lest kapitlet hans klarer jeg å få øye på noe som minner om rasisme i disse artiklene.

Utgangspunktet for mye av det jeg skrev, var et såkalt Åpent brev til Baghdadi, forfattet av 126 internasjonalt ledende muslimske teologer, med kritikk av IS. Ifølge en del framtredende norske muslimer representerte dette et ekte, moderat alternativ til islamsk terrorisme, og de som hevdet noe annet ble beskyldt for å fare med løgn. Jeg gjorde da oppmerksom på to viktige paragrafer i brevet:

I mine øyne er det Helland som reduserer individet til gruppemedlem, når han forsvarer de konservative muslimene og nedtoner menneskenes rasjonelle autonomi.

Truls Wyller

Man går inn for en gjeninnføring av Kalifatet, som ble avskaffet av Kemal Atatürk i 1924 (§ 22), og man understreker at de såkalte hudud- eller «grensestraffene» for blant annet utroskap, alkoholkonsum og tyveri utgjør en selvfølgelig del av islam (§ 16). Disse standpunktene betraktes vanligvis som sentrale kjennetegn ved vår tids politiske islam eller islamisme, og de utgjør viktige stridstemaer i muslimske land. Hvordan kan da brevets innhold kalles moderat, spurte jeg.

Med det underslo jeg slett ikke at henvisningen til hudud-straffene var supplert med en klar kritikk av måten IS praktiserte dem på, gjennom strenge krav til bevisføring og barmhjertighet i straffeutmålingen. Like fullt vil det tenkte kalifatet være et ufritt samfunn der man lever på teologenes og de troendes nåde, hevdet jeg, og for å provosere fram litt debatt sammenliknet jeg det med hva jeg kalte «moderat steining» i Afghanistan etter Talibans fall i 2001. Der gikk man i visse tilfeller over til å bruke småstein slik at ofrene fikk en sjanse til å slippe unna.

Men dette var ifølge Helland rasistisk retorikk – fordi jeg angivelig karakteriserer religionen ved statiske vesensegenskaper og tilskriver troende individer stereotype gruppekjennetegn uten grunnlag i virkeligheten. Det siste begrunner han med at ingen norsk representant for islam har argumentert for å ta i bruk de brutale straffemetodene.

Jeg har aldri skrevet som om det skulle være en generell holdning blant norske muslimer å gå inn for det, og nettopp derfor spurte jeg Mohammad Usman Rana og andre presumptivt oppegående talsmenn for denne religionen hvordan de kan støtte den islamistiske posisjonen formulert i brevet. På den annen side er det heller ikke riktig som Helland skriver at ingen har støttet slike straffer. Bortsett fra at kanskje også han har hørt om Islam Net, vil jeg vise til et par andre ting som har vært med å prege den norske debatten om islam:

Mange ble lettere sjokkskadd da Asghar Ali i Oslo Arbeidersamfunn i 2008 ikke fikk seg til å ta klart og prinsipielt avstand fra dødsstraff for homofili. Det hadde også Rana problemer med den gangen: Han distanserte seg fra det «som norsk muslim», men hadde ikke tilstrekkelige teologiske argumenter til å ta avstand fra praktiseringen av det i et islamsk land som Iran. (Rana kom snart på bedre tanker, noe han skriver åpent og ærlig om i boken Norsk islam.)

Også andre slet med den teologiske kompetansen, og paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge sendte en forespørsel til det europeiske fatwarådet om hvordan de skulle forholde seg i saken. Jeg vet ikke om de til dags dato har fått noe svar på denne henvendelsen? Vel så interessant er det å merke seg hvem som på den tiden var dette rådets leder, nemlig Yusuf al-Qaradawi. Han er blant dem jeg i artiklene nevner som en antisemittisk talsmann for ekstrem-islam med barbariske straffemetoder, og la meg her nøye meg med å gjengi hva han mener om «jødespørsmålet» (noe som også burde interessere Helland):

«Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene, red.anm.) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes, red.anm.) hender.»

Al-Qaradawi har i en årrekke hatt status som en av islams mest innflytelsesrike teologer, og han har blant annet vært ønsket som leder for Det muslimske brorskap. Jeg syntes det bare var rett og rimelig å peke på at en verdensreligion der denne personen spiller en sentral rolle, har et alvorlig problem. - Er du selv i tvil om det, så gjør et lite tankeeksperiment: Hvordan ville du reagert på tilsvarende holdninger og meninger hos en like innflytelsesrik katolsk biskop?

Mange muslimer hevder i dag at jihadister og forstokkede islamister kan påberope seg sentrale deler av mainstream-islam, som ikke har tatt inn over seg opplysningstidens appell til menneskene om å tenke selv om hellige tekster og religiøse autoriteter. De tar derfor til orde for reform av islam. Realismen i dette er det vanskelig for ikke-teologer å ta stilling til, men for debattens skyld foreslo jeg, som jeg sa, å lese brevet som uttrykk for mainstream-islam, og jeg nevnte ting i det som taler for at reformatorene har rett.

I lys av disse reformbestrebelsene kan vi stille spørsmålet: Hvem er det egentlig som essensialiserer på rasistisk vis, som altså identifiserer mennesker med negative vesenskjennetegn ved deres trosinnhold?

La oss se på tre grupperinger: kritiske eks-muslimer, konservative muslimer og reform-muslimer. Islam definert ved troen på at Allah er den eneste gud, at Koranen er hans ord og at Muhammed var hans profet, lar seg dessverre ikke reformere, hevder de første. Islam definert på samme måte trenger heldigvis ingen reform, hevder de andre (og forsøk på det ”har ingen teologisk troverdighet”, som Rana sier). Jo, dagens islam er stivnet til lydighetsdogmer og trenger opplyst reform, hevder de tredje.

Dersom noen av disse gruppene bedriver en illegitim essensialisering, er det i hvert fall ikke reform-muslimene. Å gå inn for å forandre islam lar seg jo vanskelig forene med å mene at islam i sitt vesen er uforanderlig.

Så langt fra å generalisere og essensialisere, framhever jeg det store mangfoldet av troende, fra IS-terrorister til kultur- og mer eller mindre sekulariserte muslimer som ikke lar sine liv styre av konservativ teologi. I tråd med det understreker jeg deres evne til å tenke fritt og selvstendig, og jeg lar muslimen Hadia Tajik adressere dem med denne flotte uttalelsen: ”Andre kan ikke definere min religion for meg. Jeg er født med et hode, og liker å bruke det. Hvis Gud ikke er enig, blir Hun og jeg nødt til å snakke sammen. Lenge.”

I mine øyne er det Helland som reduserer individet til gruppemedlem, når han forsvarer de konservative muslimene og nedtoner menneskenes rasjonelle autonomi. Han hevder også at siden jeg appellerer til de troendes frie fornuft som alternativ til åpenbaringsreligiøs lovgivning, fraskriver jeg dem tenkeevne og moralsk evne.

Jeg måtte gni meg i øynene da jeg så denne anklagen. For å forstå hvor absurd den er, tenk på en situasjon der du kritiserer noen for å ikke tenke seg om før en viktig beslutning. Betyr det at du fraskriver denne personen fornuft? Selvfølgelig ikke, det er å be henne bruke sin fornuft. I henhold til Hellands logikk kunne man like gjerne si at oppfordringen «Bruk hodet!» retorisk impliserer at vedkommende ikke har noe hode. Dette skrev jeg om i Morgenbladet 22.11. og 6.12. i fjor, noe han konsekvent lar være å svare på.

Også medlemmer av en religiøs minoritet kan man respektere som rasjonelle individer gjennom å kritisere innholdet av deres tro eller tanker, for eksempel gjennom å utfordre deres forestillinger om det islamske idealsamfunnet. Da nøyer man seg ikke med å lytte til hva enkelte erklærer ”som norske” muslimer, altså som borgere av den sekulære, demokratiske staten Norge. Helland mener imidlertid at jeg mistenkeliggjør muslimer ved å hevde at de liksom sier én ting som lovlydige norske borgere, men tier om sine skumle, langsiktige mål.

Jeg har aldri skrevet at muslimer skjuler sine hensikter – ganske enkelt fordi de ikke gjør det. Tvert imot, skillet mellom kort- og langsiktige mål er jo et tema som går igjen fra islamismens klassikere til daglig praksis i mange miljøer, som når norske muslimer spør det nevnte fatwa-rådet hvordan de bør forholde seg til det å håndhilse på motsatt kjønn. Det er greit, lyder svaret, for én ting er livet etter dagens norske lover og regler. En annen ting er islams helhetsvisjon for vår felles, menneskelige framtid, med lover basert på at alle tvangsløst retter seg etter Koranens og Profetens lære.

Dermed er vi tilbake i kontroversene omkring hudud-straffer og problemene med å leve på de troendes nåde. Det «humane» standard-svaret på kritikken av disse straffene er at de først bør praktiseres i idealsamfunnet - der de samtidig nærmest blir overflødige. For der lider ingen mennesker nød, så ingen har noen unnskyldning for å stjele, men alle lever også sammen i religiøs harmoni, så ingen lar seg friste av tyveri eller utroskap. Skulle det likevel skje, er det åpent for tilgivelse i stedet for å utøve den lovfestede straffen.

Enhver får gjøre seg opp sin egen mening om hvorvidt denne idealforestillingen representerer et ekte menneskelig fellesskap eller en illusorisk, falsk idyll. For min del avrunder jeg med en liten oppsummering:

(1) Jeg har ikke essensialisert muslimers forhold til sin religion, snarere tvert mot. (2) Jeg har ikke fraskrevet muslimer fornuftsevne, snarere tvert mot.
(3) Jeg har ikke skrevet at muslimer har «skjulte hensikter,» snarere tvert imot.