«Islamkritikk» og rasistisk retorikk

Da jeg leste Truls Wyllers debattinnlegg mot min bok Rasismens retorikk, i Khrono 13.mars, ble jeg litt i stuss. I stedet for argumenter som angår analysene i min bok, reformulerer han en del av det han tidligere har skrevet, samtidig som han framsetter rene påstander og anklager. En del av disse bekrefter også grunnpoeng i min analyse, som vi skal se.

Når Wyller i sitt debattinnlegg reformulerer og forklarer sine tidligere tekster om «islam» og norske muslimer, er noen ting blitt bedre. Han er i Khrono i mars 2020 både mer nyansert og konkret enn hva tilfellet var i de tekstene jeg skriver om i boken. Og det er fint. Hvis noen framsetter antisemittiske påstander, argumenterer for inhumane straffemetoder eller viser at de er sterkt homofobe, så bør det påtales. Og det fins vitterlig muslimer som har slike holdninger, slik det også fins kristne, hinduer og ateister som mener lignende ting. Hvis Wyller bare hadde drevet med kritikk av navngitte ekstremister, ville hans tekster ikke vært egnet som eksempler på en «religionskritikk» som slår om i rasistisk retorikk rettet mot muslimer.

Et viktig funn i boken er hvor sentrale «religionskritiske» fordommer er i mye rasistisk retorikk, før og nå. Den antisemittiske retorikken i mellomkrigstiden var f.eks. grunnleggende preget av bestemte, gamle «religionskritiske» stereotypier. Grunngrepet i slik retorikk er å redusere de troende til deres religiøse skrifter, eller rettere sagt til bestemte svært tendensiøse lesninger av disse skriftene. Man siterte slik i det vide og brede fra Talmud, Toraen og Det gamle testamentet for å vise hvor annerledes og problematiske jødene var. Og man siterte fra opplysningstenkere som Kant, Voltaire eller Holberg, som alle hadde servert lignende «kritikk» av jødene.

Ut fra slike retoriske manøvrer forsøkte antisemittiske skribenter å mane fram en grunnleggende motsetning mellom «jøde» og «kristen»; «de» var ikke som «oss», og kunne aldri bli det. Jødene ble betegnet som en stat i staten, som en femtekolonne, som aldri ville være lojale borgere i nasjonen. De var kun lojale mot det jødiske fellesskapet, og de forstilte seg, skjulte sine hensikter overfor «oss». Videre ble det hevdet at jødedommen var en ren lovreligion, hvor religiøse skrifter og ledere var det primære og altoverskyggende. Derfor kunne jøder heller ikke regnes som fullt ut rasjonelle, autonome borgere med «moralitet». Mye av dette er forestillinger og argumentasjonsformer som går igjen i dagens antimuslimske retorikk, noe bokens kapittel om Wyllers tekster viser i detalj.

Et kjennetegn ved disse tekstene, er hvordan det etableres et grunnleggende skille mellom «oss» og «dem», og det dreier seg om noe så grunnleggende som evnen til å tenke selvstendig. For «de fleste borgere av vestlige land er» er i følge Wyller «opplysningstidens tanker noe like selvfølgelig som luften vi puster i», mens muslimene ligger langt tilbake, siden «mainstream-islam befinner seg fjernt fra opplysningstidens tanker». Slik etableres et grunnleggende skille mellom «oss» og «dem», der en vesentlig norsk minoritet nedvurderes, og beskrives som truende, i og med at de i følge Wyller mangler noe så grunnleggende som «innsikt i prinsippene bak sekulær lovgivning, slik de er blitt formet gjennom Vestens renessanse, reformasjon og opplysningstid». Og det vesentlige her, det som gjør dette til noe annet enn religionskritikk, er at det hevdes om muslimer flest, «mainstream islam».

Wyllers innlegg i Khrono konkluderes med følgende tre påstander: Han har 1) «ikke essensialisert muslimers forhold til sin egen religion», 2) «ikke fraskrevet muslimer fornuftsevne» og 3) «ikke skrevet at muslimer har ‘skjulte hensikter’». Når Wyller slik «frifinner» sine egne tekster kan det oppfattes som positivt i den forstand at det vel betyr at han mener det er både kritikkverdig og skadelig å uttrykke seg slik om minoriteter.

Men dette er også noe av det som gjør meg litt i stuss, for, som jeg viser i boken, inneholder Wyllers tekster om islam godt belegg for at han gjør nettopp det han her benekter. Han har vært særdeles opptatt av de såkalte hududstraffene, og i tekst etter tekst spredd forestillingen om at vanlige norske muslimer egentlig støtter middelalderske straffemetoder, noe han også er inne på i sitt debattinnlegg i Khrono. Dette fins det intet belegg for, men Wyller har uttrykt åpen mistro til det vestlige muslimer oftest selv sier om disse spørsmålene:

«Riktignok er det en slags standardislam å føye til at de religiøse straffene ikke er aktuelle i dag, og at man respekterer lovene i landet der man lever. Vel og bra, og det skulle bare mangle. Men det føles ikke så veldig betryggende for en som lurer på hva slags lover man vil respektere den dagen landet man lever i er muslimsk.»

At Wyller her går ut fra at dagens muslimske minoritet på ca. fire prosent av befolkningen en dag vil komme til å utgjøre majoritetsbefolkningen i Norge, får så være. Verre er imidlertid den implisitte tanken om at de «den dagen» kanskje vil komme til å gjøre Norge «muslimsk» og gjennomføre ekstreme endringer i lovene i riket. Wyller føler seg utrygg, og bakgrunnen for dét er en antakelse om skyld, kombinert med påstanden om dissimulasjon: Han går ut fra at man da vil få se det muslimene i dag skjuler for oss; at de egentlig ønsker å innføre en streng form for sharia, med ekstreme versjoner av hudud-straffene.

Wyllers islamkritikk er altså ikke-universalistisk, og bryter slik med den opplysningsfornuft han ellers bekjenner seg til. Muslimer er – til forskjell fra «oss» – skyldige inntil det motsatte er bevist (f.eks. i å gå inn for barbariske straffemetoder). Vanlige muslimer sier riktignok at de vil respektere lovene i landet vårt, men dette er ikke «veldig betryggende», siden de kanskje bare venter tålmodig på den dagen de blir mange nok til å innføre helt andre og barbariske lover. Antakelsen om god tro og gode hensikter gjelder altså ikke for muslimer: Man kan ikke gå ut fra at denne folkegruppen er ærlig, at de ikke skjuler andre hensikter. Dette fantasmet, den imaginære forestillingen om at en minoritet forstiller seg, er avgjørende, og farlig. Dette både fordi en religiøs minoritet slik blir frakjent en del av sin menneskelighet, og fordi det er en anklage det er umulig å forsvare seg mot.

I overskriften på sitt innlegg spør Wyller «Er islamkritikk rasistisk retorikk?», og svaret på det er nei. Men svært mye av det som i dag poserer som «islamkritikk» er faktisk rasistisk retorikk, ja, dette begrepet er i ferd med å miste sin mening slik det brukes i norsk offentlighet i dag. Personer og organisasjoner som er dømt for hatefulle ytringer, hevder at de kun bedriver «islamkritikk» — SIAN sier det samme, HRS og Hege Storhaug osv. Etter min mening bør de som er opptatt av seriøs religionskritikk, bidra til å kritisere de som misbruker begrepet «islamkritikk» på denne måten. Mediene burde også reflektere litt over bruken av begrepet. Ett eksempel: Nylig bestemte Deichman at SIAN skulle få lov til å avholde et møte der, en nyhet som ble gitt følgende overskrift i en seriøs norsk avis: «Åpner for islamkritikk», i Klassekampen. Slik utviskes etter min mening disse skillene på en uheldig måte. Og at skillet mellom religionskritikk og rasistisk retorikk ofte er flytende, er noe Wyllers tekster om «islam» illustrerer på treffende vis.

Det er nemlig et kjennetegn ved Wyllers forskjellige forsvarsskrift at han, også når han skal tilbakevise kritikk, reproduserer grunnlaget for kritikken. Dessverre kan vi se dette illustrert også i hans siste debattinnlegg i Khrono. Som vi alt har sett går Wyller langt i å tillegge norske muslimer generelt skjulte hensikter, de preges av dissimulasjon. Dette viser seg også når han i Khrono ønsker å tilbakevise dette poenget, og det må derfor siteres i sin helhet:

«Jeg har aldri skrevet at muslimer skjuler sine hensikter – ganske enkelt fordi de ikke gjør det. Tvert imot, skillet mellom kort- og langsiktige mål er jo et tema som går igjen fra islamismens klassikere til daglig praksis i mange miljøer, som når norske muslimer spør det nevnte fatwa-rådet hvordan de bør forholde seg til det å håndhilse på motsatt kjønn. Det er greit, lyder svaret, for én ting er livet etter dagens norske lover og regler. En annen ting er islams helhetsvisjon for vår felles, menneskelige framtid, med lover basert på at alle tvangsløst retter seg etter Koranens og Profetens lære.

Dermed er vi tilbake i kontroversene omkring hudud-straffer og problemene med å leve på de troendes nåde. Det «humane» standard-svaret på kritikken av disse straffene er at de først bør praktiseres i idealsamfunnet - der de samtidig nærmest blir overflødige. For der lider ingen mennesker nød, så ingen har noen unnskyldning for å stjele, men alle lever også sammen i religiøs harmoni, så ingen lar seg friste av tyveri eller utroskap. Skulle det likevel skje, er det åpent for tilgivelse i stedet for å utøve den lovfestede straffen.»

Først nekter altså Wyller for å ha skrevet det han har skrevet; «aldri» har han skrevet at «muslimer» - altså helt generelt, i ubestemt flertall, ikke «noen» eller «enkelte» muslimer – «skjuler sine hensikter». Og begrunnelsen Wyller gir for ikke å ha hevdet at muslimer har «skjulte hensikter», er at «de» rett og slett er åpne om sine onde hensikter! Denne minoriteten — «muslimer», «de» — skjuler ikke sine hensikter, for den som kan lese signalene. «De» opererer med et skille mellom «kort- og langsiktige mål», fra de mest ortodokse islamister til norsk dagligliv i «mange miljøer»; «som når» (ikke «da») «norske muslimer» (igjen ubestemt flertall) spør «fatwa-rådet» om håndhilsing.

Les også: Slik begynte debatten

Her er det verdt å legge merke til hvordan Wyllers tekst glir over i en slags fri indirekte diskurs, som altså lar «muslimers» egentlige oppfatninger, slik Wyller fantaserer om disse, komme til orde. Og hele det andre avsnittet sitert her, består av en slik fri indirekte diskurs, som framstiller dette fantasmet om «muslimers» egentlige mening, hvordan «de» drømmer om en fullendt represjon, der alle «tvangsløst» retter seg etter Koranens bokstav, der man har innført «hudud-straffer» i stedet for dagens norske lov – mens vi andre, som vel da på mirakuløst vis har havnet i mindretall, er henvist til å «leve på de troendes nåde». Han uttrykker seg altså helt generelt om muslimer som gruppe, og hva er belegget? Jo, det er på den ene siden en ren påstand om at dette er tanker som «går igjen», hos islamister og vanlige muslimer, og på den andre, et spørsmål om håndhilsing. Kort oppsummert: her ser Wyller ut til å gjøre det han selv, i samme tekst, har benektet at han har gjort.

Det er mye annet i Wyllers debattinnlegg som burde kommenteres, men jeg skal nøye meg med ett som har litt mer generell betydning. Wyller hevder nemlig at det er «Helland som reduserer individet til gruppemedlem», når jeg kritiserer ham. I Morgenbladet har han tidligere hevdet det samme: fordi jeg snakker om muslimer som gruppe, er det jeg «som bare er opptatt av etnisk og religiøs gruppeidentitet» og som dermed «bidrar til å sementere skillet mellom «oss og «dem»». Med andre ord, når man kritiserer en skribent for å reprodusere rasistiske fantasier om minoriteten «X», så er det kritikeren selv som reduserer minoriteten til gruppeidentiteten «X» og sementerer skiller mellom folkegrupper.

Effekten av dette argumentet er at det blir umulig å kritisere rasistiske ytringer. For hvis det er ett begrep man trenger i kritikken av en rasistisk ytring rettet mot minoriteten «X», så er det begrepet «X». Med andre ord, hvis man vil kritisere islamofobe forestillinger om muslimer, må man kunne snakke om muslimer. Hannah Arendt har uttrykt dette poenget slik: «If one is attacked as Jew, one must defend oneself as a Jew. » Men ut fra dette argumentet hos Wyller blir dét en utilgjengelig strategi, fordi en da alltid vil kunne bli avvist med at det er kritikeren som bare er opptatt av «gruppeidentitet».

Dette forsøket på å snu saken på hodet, er en vanlig feilslutning innenfor den typen retorikk som jeg har analysert i boken. Og det er en farlig feil fordi det gjør kritikk av rasisme umulig, og den kan frata minoritetene stemme til å snakke om sin egen situasjon.