Debatt

Opplysningstenkningens betydning for religiøs og politisk frigjøring

Jeg tror kanskje Frode Helland oppfatter opplysningsfilosofiens fornuftsappell som en karakterisering av holdninger i bestemte menneskegrupper, skriver Truls Wyller.

Når jeg har sitert og kritisert hva toneangivende teologer skriver om et politisk kalifat som religiøs idealforestilling, så er det faktisk en vanlig måte å diskutere ideologier på, skriver NTNU-professor Truls Wyller i dette innlegget.
Når jeg har sitert og kritisert hva toneangivende teologer skriver om et politisk kalifat som religiøs idealforestilling, så er det faktisk en vanlig måte å diskutere ideologier på, skriver NTNU-professor Truls Wyller i dette innlegget.
Publisert Oppdatert

I sitt svar-innlegg i Khrono 15. april til mitt innlegg 14. mars påstår Frode Helland utrolig nok enda en gang at jeg fraskriver muslimer evnen til å tenke selvstendig, slik at deres menneskeverd trues. Mitt enkle poeng om at det å appellere til muslimers fornuft er det motsatte av å fraskrive dem fornuft, lar han rett og slett være å forholde seg til. I disse korona-tider er det nesten så man lurer på om han har tatt en vaksine som hindrer fremmede argumenter i å trenge inn.

Det er litt vanskelig å vite hva den hårdnakkede misforståelsen beror på, men jeg tror kanskje han oppfatter opplysningsfilosofiens fornuftsappell som en karakterisering av holdninger i bestemte menneskegrupper. Derfor forveksler han kritikk av religiøst «fremmedstyre» med nedsettende beskrivelser av muslimer som uselvstendige eller moralsk mindreverdige individer. Men maksimen om autonomi og selvtenkning handler ikke om moralpsykologi. Den handler om saker, ikke minst om forskjellen på religiøs og sekulære lovgivning.

Opplysningstanken medfører en konsekvent, universalistisk antirasisme, og den utgjør en integrert del av den moderne arbeider- og kvinnebevegelsen. At det samme tankegodset ofte misbrukes eller havner i konflikt med seg selv, rokker ikke på noen måte ved at det representerer en ekte menneskelig frigjøring fra religiøse tvangsfellesskap i klaner eller kirkesamfunn. Det er det denne diskusjonen dreier seg om, slik jeg ser det, nærmere bestemt om det politisk-religiøse kalifatet man tar til orde for i mainstream-islam som eksemplifisert i det internasjonale Brevet til Baghdadi.

Jeg skrev at dette brevet tyder på at reform-muslimer som vil endre religionens innhold, har rett i at ortodoks eller mainstream-islam er uforenlig med opplysningstenkningen. Men denne problemstillingen interesserer ikke Helland, som konsekvent lar være å skille mellom islam som lære og muslimer som mennesker – og som derfor reduserer enkeltmuslimer til stereotype gruppekjennetegn definert ved deres trosinnhold.

Poenget mitt i den forbindelse er selvfølgelig ikke at han bruker ordet «muslimer» når han forsvarer muslimer, slik han nå vil ha folk til å tro. Poenget er at når han avviser kritikk av mainstream-islam, er det et slag i ansiktet på dem som i dag går inn for reformer som vil lette det religiøse gruppepresset på troende individer.

Når det gjelder sakens rent retoriske side, er jeg enig i at det er viktig å bruke sine ord med omhu så man ikke nører opp under muslimhat.

Truls Wyller, professor, NTNU

Når jeg har sitert og kritisert hva toneangivende teologer skriver om et politisk kalifat som religiøs idealforestilling, så er det faktisk en vanlig måte å diskutere ideologier på. Hva skulle det ha med rasistisk retorikk å gjøre? Jeg skrev om en sak som enhver leser kunne gjøre seg opp sin mening om, og intet ville vært enklere enn å rykke ut og hevde at jeg tok feil. Men det hadde jeg store problemer med å få noen til å gjøre, inntil Helland fem år senere har fått det for seg at han skal opptre som den muslimske minoritetens beskytter.

Er det ikke likevel relevant å ta hensyn til at det er snakk om en minoritet? Jo det er det, og i mange sammenhenger er det et problem at majoriteten bare snakker seg imellom om medlemmene av minoriteten, i stedet for å henvende seg til dem, i reell debatt. Men det var nettopp det siste jeg forsøkte meg på – med kommentarer til tale- og skriveføre muslimer som hadde markert seg sterkt i offentlig debatt, også med angrep på kritikere av Brevet. Det skulle bare mangle at man ikke tillot seg å svare på denne kritikken med vanlig religionskritisk polemikk. Alt annet ville være et tilfelle av de lave forventningers rasisme.

Når det gjelder sakens rent retoriske side, er jeg enig i at det er viktig å bruke sine ord med omhu så man ikke nører opp under muslimhat. Selv har jeg advart mot å snakke om krig mot islam (slik blant andre Ayan Hirsi Ali lenge gjorde). Men jeg kan ikke innse at denne formuleringen sitert av Helland er retorisk problematisk: «Riktignok er det en slags standard-islam å føye til at de religiøse straffene ikke er aktuelle i dag, og at man respekterer lovene i landet der man lever. Vel og bra, og det skulle bare mangle. Men det føles ikke så veldig betryggende for en som lurer på hva slags lover man vil respektere den dagen landet der man lever er muslimsk.»

Dette er også en vanlig form for offentlig debatt om politisk-religiøse ideologier. Det er ikke en spådom om at meningsmotstanderne snart vil vinne fram, men en kritikk av deres idealsamfunn. Slik ble for eksempel det norske mindretallspartiet AKP (m-l) på 1970-tallet ofte møtt med innvendinger om opposisjonens dårlige vilkår i et samfunn med kommunistisk flertall: «Det du sier om det virker ikke særlig betryggende». Å gå i denne typen saklig diskusjon med dem var en måte å respektere dem på.

Men igjen er Helland uinteressert i å diskutere sak, nemlig forholdet mellom kort- og langsiktige mål blant tilhengerne av ortodoks eller mainstream-islam. I stedet stirrer han seg blind på språklige formuleringer, og siterer meg på at dette forholdet er «et tema som går igjen fra islamismens klassikere til daglig praksis i mange miljøer, som når norske muslimer spør det nevnte fatwa-rådet hvordan de bør forholde seg til det å håndhilse på motsatt kjønn.»

Med ordene «norske muslimer» signaliserer jeg feilaktig at det gjelder alle norske muslimer, hevder han. Men den mest nærliggende lesningen av setningen er at den omhandler miljøer der norske muslimer spør fatwa-rådet, ikke at alle norske muslimer utgjør et slikt miljø. Det mener jeg er ekstra tydelig i lys av konteksten, som er at muslimer kritiseres bare i den grad de deler Brevets mål om et kalifat basert på islamsk straffelov, et mål som sikkert går på tvers av hva de fleste ønsker seg i det store mangfoldet av norske muslimer.

Saken er og blir at de mest «humane» islamistene viser til den religiøse framtidsutopien for å ta brodden av de brutale straffebestemmelsene i Koranen og Muhammeds biografi: Først i et rettferdig fellesskap av troende kommer de til sin rett, og da er de nærmest overflødige. Helland synes å være enig i at dette er et repressivt ideal, men klokelig nok unnlater han å argumentere mot at det er et islamistisk standardsyn, eller mot at Brevet er islamistisk.

Den manglende interessen for å diskutere sak, henger vel sammen med at han betrakter offentligheten som en retorisk kampsone, og bok-kapitlet hans om undertegnende er holdt i en gjennomført nedlatende, raljerende stil. I intervju med Dag og Tid 3. januar i år formulerer han også et ønske om å beskjære min ytringsfrihet, gjennom å be mediene vurdere «kva slags førestillingar dei vil gi rom for».

I boken refererer Helland til meningsmotstandere som «hvite menn med middelklassebakgrunn». Han oppfatter med andre ord deres – men ikke sin egen – hudfarge som et problem. Det er vanskelig å forbinde noe positivt med denne formen for identitetspolitisk antirasisme. Igjen har vi i alle fall å gjøre med en dyp uenighet om sak, ikke retorikk, noe jeg avslutningsvis tillater meg å illustrere med et stykke personlig erfaring.

I årenes løp har jeg hatt litt kontakt med venstreorienterte mennesker fra Iran og Irak som har hentet inspirasjon fra John Lockes rettighetstenkning, fra Immanuel Kants fornuftsfilosofi og fra Karl Marx’ kritikk av religiøs og økonomisk fremmedgjøring. Flere av dem har berettet om sjokkartede møter med en viss type «progressive» intellektuelle i vestlige land: Selv om disse i utgangspunktet har hatt et ekte engasjement mot lidelse og undertrykking, er de så opptatt av Vestens skyld for tidligere kolonialisme at de ikke klarer å se hvor viktig den europeiske opplysningstenkningen er for religiøs og politisk frigjøring i andre land.