Debatt ● Julie Lødrup og Kjersti Barsok

Ny giv med ny statsråd?

En større del av finansieringen må gis som basisbevilgning, på bekostning av den resultatbaserte delen, skriver LO og NTL.

Å øke forskningsinnsatsen i Norge betydelig må bety at det er staten som må satse, skriver forfatterne. — Det gir i denne sammenheng lite mening å sammenligne oss med våre naboland.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LO og NTL ønsker Sigrun Aasland lykke til i vervet som statsråd. Vi har et håp om at statsrådsskiftet vil medføre en ny giv for sektoren. I den forbindelse har vi noen gode råd på veien. 

Det er bred enighet at forskningsinnsatsen må styrkes for at vi som nasjon skal stå best mulig rustet i de utfordringene som kommer. Skal dette gjøres på en skikkelig måte, mener LO og NTL det først og fremst er den frie og uavhengige forskningen som må styrkes gjennom å gi grunnforskningen flere frie midler. Forskningsbasert kunnskap gir oss mulighet til å finne nye svar på de store globale og samfunnsmessige utfordringene i vår tid. Samtidig er forskning avgjørende for å skape flere arbeidsplasser, og øke verdiskapingen og omstillingsevnen i arbeidslivet.

Det ligger i forskningens natur at man på forhånd ikke vet hva vi kommer til å finne. Forskning som ikke har en annen umiddelbar hensikt enn å forsøke å forstå naturen eller et fenomen bedre, gir muligheter for store gjennombrudd på mange områder. Store offentlige satsinger på forskning og utvikling, uten kortsiktig og målrettet nytteverdi har historisk skapt enorme verdier for samfunn.

Uten at fagmiljøene kunne følge egne interesser og drive grunnforskning hadde vi ikke hatt internett. Det samme gjelder strålebehandling, MR og CT i medisinen. Samtidig trenger vi å forstå de omfattende samfunnsendringene som vi står overfor, og hvordan vi kan styrke demokratiet og det sivile samfunnet i møte med oligarker og totalitære regimer.

Det er derfor viktig at forskningen kan være fri, og ikke underlagt krav om kortsiktig nytte som kan gå på bekostning av en mer langsiktig nytte. 

For å sitere Jacob Marcus Monrad som på 1800-tallet sa at «Videnskaben kan overhodet slet intet udrette, uden den faer Lov til ar gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe Noget i Pungen».

Vi mener at en større del av finansieringen må gis som basisbevilgning, på bekostning av den resultatbaserte delen. Regjeringen har fjernet en del indikatorer, men den har ikke redusert andelen av midlene som fordeles basert på dem. 

En høyere basisbevilgning vil bidra til forutsigbarhet, mulighet til langsiktig planlegging og større handlingsrom for å ivareta egenart og utvikle institusjonene. Vi må også ta en diskusjon om en større andel av forskningsmidlene bør gå direkte til institusjonene. Dette vil styrke institusjonenes handlingsrom og selvstyre.

Vi kan ikke vente og håpe på at private i Norge plutselig får lyst til å investere mer i forskning, statens innsats må øke hvis vi skal hevde oss på forskningsfronten.

Julie Lødrup og Kjersti Barsok

Vi er også opptatt av at forskningsinstituttene må gis grunnbevilgninger slik at de er konkurransedyktige. Forskningsinstituttene må gis grunnbevilgninger som er tilstrekkelige til å ivareta forskernes faglige utvikling. Forskningsinstituttene må finansieres slik at de er konkurransedyktige, med tilstrekkelig og forutsigbar finansiering.

Vi mener at den forrige ministeren for forskning og høyere utdanning tok Forsknings-Norge i feil retning da han reverserte bevilgningen tilbake til 2019-nivå. Det har ført til at mange har blitt sagt opp, eller står i fare for å miste jobben. 

Situasjonen forsterkes av at ostehøvelkuttene (Solbergregjeringenes såkalte avbyråkratisering og effektiviseringskutt) i praksis er videreført i form av enkeltvise kutt til sektoren og innføring av gebyr for de som vil ta eksamen om igjen. 

Konsekvensene er en sakte årelating, som spiser opp det lille handlingsrommet som finnes. Dette også skaper betydelig stress for både institusjonene og de ansatte. Stadig flere vil sette spørsmålstegn ved om en akademisk karriere er noe å satse på. Dette vil svekke den fremtidige rekrutteringen.

Å øke forskningsinnsatsen i Norge betydelig må bety at det er staten som må satse. Det gir i denne sammenheng lite mening å sammenligne oss med våre naboland. I Sverige og Danmark eksisterer det flere store private forskningsfond, og de har en annen næringsstruktur som er mer drevet av privat forskning. 

Vi kan ikke vente og håpe på at private i Norge plutselig får lyst til å investere mer i forskning, statens innsats må øke hvis vi skal hevde oss på forskningsfronten.

All erfaring tilsier at økt satsing på forskning og høyere utdanning vil gi økt vekst, verdiskaping og velferd i framtida, og at utdanningssystemet, som en sentral del av velferdsstaten ikke er en utgiftspost — det er en investering.

Økt forskningsinnsats er sentralt for å løse samfunnsoppdragene vi står overfor. Det handler om alt fra det grønne skiftet, digitalisering og styrking av demokratiet.

Vi er med på å arbeide for at Norges samlede forsknings- og utviklingsinnsats får et betydelig økonomisk løft. Forenes en økonomisk øking med sikring av fri og uavhengig forskning, kan vi utvikle Norge som en sterk forskningsnasjon.

Powered by Labrador CMS