Debatt ● Laura Saetveit Miles
Norskopplæring for utenlandske forskere: Hvem har ansvaret?
Professor Laura Saetveit Miles har seks forslag til institusjonelle tiltak.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I 1208 byttet en tjuefire år
gammel flamsk nonne, Lutgard av Aywieres, kloster og flyttet fra et flamsk hus
til et fransk cistercienserkloster med et sterkt rykte for hellighet. Men hun
snakket ikke fransk — og ved sin død førti år senere hadde hun fortsatt ikke
lært det. Ifølge hennes biograf Thomas av Cantimpré var mangelen på fransk en
mirakuløs gave for Lutgard, siden hun kunne «unnslippe administrasjonskontoret
og forbli fri til meditasjon».
Hvem var ansvarlig for denne situasjonen med manglende språklæring (bortsett fra Gud)?
Åtte hundre år senere reiser det samme spørsmålet seg i den kontroversielle saken om norsk språkopplæring for utenlandske forskere i akademia i Norge. Dette er et komplekst tema som vi nylig har sett ved UiO og NTNU med flere meningsytringer, og nå venter vi på en handlingsplan for norsk fagspråk i akademia.
Svaret, mener jeg, er at både individer og institusjoner selvfølgelig har ansvar for språklæring, nå som da. Men det er institusjonene som har hovedansvaret for å fastsette politikk, etablere klare forventninger, gi solid støtte og skape en best mulig kultur for språklæring.
Jeg er en amerikaner som flyttet hit med familien min for å begynne i en førsteamanuensisstilling i britisk litteratur ved UiB for nesten ni og et halvt år siden. Vi kom uten et eneste ord norsk. Som innvandrer uttrykker jeg her mine synspunkter på institusjonelle tiltak, og individers ansvar, i denne delen av språkpolitikken i høyere utdanning i Norge.
Men først: Jeg må si at i utgangspunktet er det er utrolig krevende å lære seg et helt nytt språk som voksen (med mindre du er uvanlig ivrig eller flink i språk). Dere nordmenn som har lærte dere engelsk fra barndommen, og ingen andre språk siden, har ingen anelse om hvor vanskelig det kan være. Man må bli villig til å skrape ned egoet helt til grunnen, til å ydmyke seg foran de som nettopp har ansatt en som den flinkeste i verden, til å gi slipp på hele den følelsen av mestring som man har blitt helt avhengig av som akademiker. Blod, svette, tårer: nettopp det er norsk språklæring for en voksen — like skremmende og pinlig som å lære å gå på ski i en stappfull skiløype i et kupert Vestland.
Men det er verdt det. Denne verdien skal jeg komme tilbake til snart. Her har jeg noen forslag som institusjonene kan vurdere for å øke sjansen for at utenlandske kollegaer lærer seg norsk. (Jeg henvender meg kun til fast ansatte, ikke midlertidige.) Mens noen av disse tiltakene allerede er i bruk ved noen institusjoner, er det som en helhet at disse forslagene (og sikkert andre) kan ha størst innvirkning:
1. Uttrykk klare forventninger. Språkkrav må stå i utlysningen, som vanlig, men også bli presisert gjennom ansettelsesprosessen og i kontrakten. Ikke bare «beherske norsk innen tre/fem år» (to år er helt urealistisk), men også detaljert informasjon om hvordan og hvorfor, og hva som er arbeidsgiverens forventninger og støtteapparat. Det viktigste er at den innstilte kandidaten kan ta en informert beslutning om jobben.
2. Lag en plan. Ved ansettelse må arbeidsgiver og den nyansatte i samarbeid lage en språkopplæringsplan som dekker norskkurs og implementering av språkferdigheter. Hva slags kurs tar man, og når? Hvordan passer det inn i undervisning og forskningsbehov? Når blir alle møter/undervisning på norsk? Det er fint med et plan dokument som alle ansatte kan fylle inn og revidere årlig (kanskje som en del av medarbeidersamtaler). De bør lage planen i samarbeid med lederen og/eller en «språkkonsulent» på institusjonsnivå, som vet mye om språklæringsmuligheter (det er min idé — men de burde finnes!).
3. Gi lett tilgang til norskkurs. Norskkurs er helt nødvendig for å lære norsk. Jeg synes at alle norskkurs som en ansatt ønsker å ta, burde bli betalt av arbeidsgiver — uansett nivå og uten frist. Ønsker jeg etter 10 år å ta nivå 4 hos UiB? Det er gratis, og sånn burde det bli ved alle institusjoner, for både utenlandske ansatte også for deres familier. Utover mulige kurs tilbudt ved institusjonen burde kurs fra andre aktører, f.eks. Folkeuniversitetet, bli dekket (det var avgjørende for meg og mannen min i de første årene). Det gir mer fleksibilitet å ta et kurs om kvelden og for kortere perioder enn et semester. Ja, kursene koster. Men sånn er kostnaden med forsknings- og undervisningskompetanse på internasjonalt nivå.
4. Kompenser for tid på norskkurs. Dette temaet er også kontroversielt, fordi frikjøp fra undervisning kanskje betyr at det ikke frister for fagmiljøene og lederne å ansette folk som skal undervise lite de første år(ene). Et forslag til kompromiss: For hver time i fullført norskkurs får man en time frikjøp fra undervisning. Det vil si, hvis du følger et norskkurs og består eksamen, da får du like mange timer ut av ditt undervisnings- og arbeidsregnskap som du satt i klasserommet. Ikke forberedelsestid, men ren tid i undervisning — f.eks. 14 seminarer x 2 timer = 28 timer kompensasjon. Derfor blir man motivert til å fullføre kurset, og fagmiljøet mister ikke så mye ressurser. Blir alle fornøyde? Nei, alle blir aldri like fornøyde.
5. Lag en lokal mentorordning. På institutts-/enhetsnivå finner lederen en språkmentor som kan møtes regelmessig den nye og øve på å snakke norsk. Med kaffe hver annen uke får man en sjanse til å spørre om — og øve seg i bruk av — vanskelige ord i relevante sakspapirer, å språkvaske e-poster sammen og, ikke minst, å bygge seg et lokalt norskspråklig nettverk. For flere år siden, da jeg ikke hadde tid til flere norskkurs (fikk ingen arbeidstidskompensasjon), spurte jeg hele instituttet mitt om noen kunne tenke seg å prate med meg på norsk over kaffe hver uke. Jeg fikk en administrator og en professor som kjempesnille frivillige og jeg lærte enormt mye av dem (og betalte med engelsk språkvask på deres artikler). Nå, på mitt forslag, har vi begynt offisielt med sånn mentorordning ved vårt institutt. Mentoren får noen timer i arbeidsregnskapet som anerkjennelse av innsatsen.
6. Skap sosiale muligheter lokalt. Ved vårt institutt har vi en norsk språklunsj hver uke hvor undervisningskoordinatoren og andre norsktalende inviterer de ansatte som lærer seg norsk. Tilbudet gir et vennlig lavterskelmiljø som hjelper til å normalisere bruk av norsk i en sosial, men fortsatt arbeidsbasert kontekst. Slike anledninger, også mentorordningen, kan bli en del av språkopplæringsplanene. På samme måte som en mentor skaper en språklunsj et viktig fellesskap basert på norsk. Men det er viktig at de norsktalende snakker litt saktere, demper dialektene (litt!) og tør å korrigere feil av og til.
Med en slik investering øker institusjonen sjansen til å beholde de internasjonale ansatte som også er mest investert i å bli her.
Støttet av slike støtteapparat har innvandrende forskere også et eget ansvar. Det er like avgjørende at vi utlendinger forplikter oss til å lære og bruke norsk så godt vi kan, tåler å si ting feil og bli korrigert i mange år, og, så snart som mulig, tar på oss like mange administrative oppgaver og like mye ledelsesansvar som norsktalende. Og ikke bare for institusjonens og kollegenes skyld. Slipper vi verv, mister vi makt.
Med så høy prosent av internasjonale ansatte blant forskere — 25 — 49 % — trenger vi å bli bedre representert i demokratiske organer som bestemmer over våre arbeidsvilkår. Det er helt rimelig at norsk brukes i forvaltningsstrukturer, og helt rimelig at vi lærer oss norsk slik at vi kan delta. Men det skjer sjelden. Jeg er den eneste internasjonale representanten i fakultetsstyret ved det Humanistiske fakultet ved UiB, og vet ikke når/hvis det var en sist; det samme gjelder for mitt andre ledelsesverv, som forskningskoordinator ved mitt institutt. Jeg kjenner til noen få andre som meg.
Mangfold forsterker demokrati. Mangfold forsterker forskning og utdanning. Vår forskjellige erfaring fra ulike deler av verden er ekstremt viktig. Internasjonale ansatte bør være med på å skape framtiden for høyere utdanning i Norge, og det kan ikke være språk som holder oss tilbake: enten mangel på læringsstøtte eller mangel på mot. Selv om jeg vet at jeg ikke høres så flink ut på norsk som på engelsk, og jeg føler meg litt flau hver gang jeg åpner munnen, tror jeg at det jeg tør å si, er verdt å høre. (Men av ren frykt og mangel på ordforråd, lærte jeg tidlig å ikke snakke for mye i møter, så tenk hvor mange arbeidstimer jeg har spart mitt arbeidsmiljø for gjennom det siste tiåret!)
Sist, men ikke minst, vil jeg gjerne si at det er utrolig berikende å beherske et nytt språk som en voksen. Dere nordmenn som har lært dere engelsk fra barndommen, og ingen andre språk siden, har ikke peiling på hvor meningsfullt det kan bli. Man får sjansen til å prate om bunader ved en konfirmasjon, å diskutere turutstyr på toppen av et fjell, å forhandle om et viktig vedtak i et styremøte. Latter, klemmer, tårer: å mestre norsk som voksen er like gøy og tilfredsstillende som å nå Finsehytten etter tjue kilometer på ski tvers Hardangervidda.
For åtte hundre år siden bidro Lutgard til sin institusjon ved å be og meditere. Hun hadde et rykte som fortsatt er kjent — det kan vi kanskje ikke håpe på for oss selv. Men likevel ofret hun mye. Uten språket og den resulterende integreringen, mistet hun sin stemme og gikk glipp av fellesskap og vennskap med de andre nonnene. Hvis hun led, hvem kunne hun snakke med? Hadde hun noen kontroll i det hele tatt over forholdene i livet sitt?
«Et felles språk er med på å skape et fellesskap og letter integreringen», kan vi lese hvis vi studerer for å ta statsborgerskapstesten. Jeg har nettopp fått statsborgerskap for noen uker siden. Integrering og språk fungerer forskjellig for forskjellige folk, spesielt minoriteter. For meg og familien min var en investering i norsk avgjørende for at vi skulle trives her i Norge, og for at jeg trives som utenlandsk forsker ved UiB.
