Debatt tom brökel

Internasjonalisering - La oss snakke om «elefanten i rommet»

De fleste diskusjonene om internasjonalisering koker ned til ett tema: manglende norsk­kunnskaper hos ikke-norske ansatte.

— Jeg tror det er trygt å anta at minoriteten av internasjonale lærer norsk fordi de har glede av det, skriver professor Tom Brökel.
— Jeg tror det er trygt å anta at minoriteten av internasjonale lærer norsk fordi de har glede av det, skriver professor Tom Brökel.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nylig har diskusjonen rundt internasjonaliseringen av norsk akademia kommet på dagsorden igjen. Det har ofte blitt gjentatt hvor høyt verdsatt internasjonaliseringen av det akademiske systemet er og hvordan universitetene forsøker å forbedre denne prosessen.

Og problemet er pressende: Ved Universitetet i Stavanger har omtrent 30 prosent av de ansatte ikke-norsk bakgrunn, og denne andelen er raskt økende.

Hvis det norske samfunnet mener at det å lære norsk er en verdifull investering, er det bare rett og rimelig at det også bærer kostnaden.

Tom Brökel, professor ved Handelshøgskolen (Universitetet i Stavanger)

De fleste diskusjonene om dette temaet (f.eks. for lite representasjon av internasjonale personer i myndighetsorganer på høyere nivå, bachelor undervisning, offentlige debatter) koker imidlertid ned til ett tema: manglende norskkunnskaper hos ikke-norske ansatte.

På papiret er løsningen allerede på plass: Nyansatte må lære seg norsk opp til nivå B2 innen to til tre år. Dette nivået påstås å gi en «god» mestring av det norske språket, som ofte likestilles med en forventning om problemløs kommunikasjon på norsk.

Jeg vil avstå fra å diskutere om denne "løsningen" fungerer og om den holder det forkjemperne lover (spoiler: det gjør den ikke). Man kan også diskutere fordeler og ulemper ved å beholde norsk som «arbeidsspråk» ved universiteter i det uendelige. Til slutt er det en ren politisk avgjørelse om man vurderer ressursene for å lære internasjonale ansatte norsk er brukt på en god måte eller ikke.

Den virkelige elefanten i rommet er imidlertid spørsmålet om hvem som i realiteten bærer kostnadene. I dag er det det norske samfunnet som forventer at utlendinger lærer norsk ved å inkludere det som et krav i arbeidskontrakter. Jeg tror det er trygt å anta at minoriteten av internasjonale lærer norsk fordi de har glede av det.

På dette tidspunktet vil jeg gjerne be den norske leseren om å reflektere tilbake til hvor kjekt det var å lære tysk på videregående. Tenk deg å gjøre det samme i dag. Ved en alder av 40+. Med all undervisning og materiell på engelsk. I tre timer etter en full arbeidsdag. To ganger i uken. Hver uke. Macht Dir Deutsch lernen Spaß?

Macht Dir Deutsch lernen Spaß?

Tom Brökel,

La oss så se på dette fra ikke-norske ansattes perspektiv. I en rettferdig og åpen konkurranse har de blitt valgt ut som de best skikkede ekspertene til å gjøre en spesifikk jobb, potensielt over andre forskere som er flytende i norsk. Enda viktigere er det at de får tilbudt (nesten) de samme arbeidskontraktene og opererer innenfor de samme rammene som enkeltpersoner som behersker norsk flytende.

Ved min institusjon (Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger), for eksempel, skal 40 prosent av deres 37,5 arbeidstimer brukes på forskning, 40 prosent på undervisning, 10 prosent på administrative oppgaver og 10 prosent på veiledning.

Som regel blir internasjonale ansatte behandlet likt som sine kolleger fra dag én. De underviser like mange timer, søker om stipend, skriver artikler i tidsskrifter, veileder ph.d.-studenter, etc. Ifølge Nifu har de faktisk til og med en tendens til å gjøre det litt mer omfattende enn sine norske kolleger.

Imidlertid er elefanten fortsatt her! I motsetning til kollegene er de også pålagt å lære norsk på nivå B2 innen 3 år. I praksis betyr dette å gjennomføre fire norskkurs: A1, A2, B1 og B2. Et A1-kurs omfatter 85 timers klasseromsundervisning, og det er i tillegg nødvendig med minst like mange timer til forberedelser og lekser. Til sammen 170 timer per kurs. Totalt 680 timer.

For personer uten bakgrunn i germanske språk kan dette betraktes som en absolutt nedre grense.

Som påpekt ovenfor er det å oppnå nivå B2 en del av internasjonale ansattes arbeidskontrakter. Men - og her er elefantens ansikt - timene de må investere trekkes fra privat-/familietiden deres! I løpet av tre år beløper dette kravet seg til omtrent 6-7 ekstra arbeidstimer per ordinær arbeidsuke.

I praksis betyr dette at individer som allerede er opptatt av å finne ut hvordan de skal bygge opp livet sitt i et nytt land, som har lekser, familie og hobbyer som enhver nordmann, implisitt blir pålagt å bruke en ekstra arbeidsdag per uke i tillegg. For de med familie er dette ekstra vanskelig, siden ikke-norske i utgangspunktet har en tendens til å ha liten eller ingen tilgang til støtte fra slektninger som bor i nærheten.

B2 er et helt utilstrekkelig nivå for å kunne undervise eller veilede på norsk på en trygg og komfortabel måte. Gitt rikdommen på dialekter i det norske språket, er B2 generelt utilstrekkelig til å i det hele tatt å følge samtaler mellom norskspråklige, for ikke å snakke om å delta som likeverdig i samtaler som føres på norsk. I de fleste tilfeller gir det ikke engang nye kommunikasjonsmuligheter, siden de fleste nordmenn (heldigvis) er flytende i engelsk.

Derfor må internasjonale personer legge til et tredje eller fjerde språk til sin portfolio, og ved å gjøre dette må de ofre privatlivet eller forskningstiden (reduksjon av arbeidstid innebærer mindre forskningstid fordi de ikke ensidig kan redusere undervisningsmengden) kun for å kunne snakke med de samme personene, som de allerede kan kommunisere med på en mye mer effektiv måte.

For å komme dit er det derfor nødvendig med betydelig mer opplæring og ressurser. Det er virkelig vanskelig å ikke vurdere alternativkostnader her. Folk er hentet til Norge på grunn av deres avgjørende ferdigheter og kunnskap. De blir imidlertid aktivt hindret fra å utnytte disse ferdighetene fullt ut fordi de må bruke tid og ressurser (ikke undervurder det kognitive tapet ved å lære et nytt språk) for å lære norsk.

Uansett blir det klart at kravet om å lære norsk uten at det regnes som arbeidstid enten er en grov utnyttelse av internasjonale personers relativt svake forhandlingsposisjon, eller manglende kunnskap om de faktiske kostnadene, som for tiden er skjult i privatlivet til internasjonale ansatte.

Jeg overlater det til leseren å vurdere om det gir mening å investere disse faglig sterke personenes tid i noe som i de fleste tilfeller gir begrenset verdi. Til syvende og sist er det, som nevnt ovenfor, en politisk beslutning. Jeg klarer imidlertid ikke å se at det skal være de internasjonale ansatte og deres familier som bærer kostnadene ved dette ønsket.

Hvis det norske samfunnet mener at det å lære norsk er en verdifull investering, er det bare rett og rimelig at det også bærer kostnaden. Det betyr at norskopplæring må behandles som all annen opplæring som tilbys ansatte – ved å regne det som arbeidstid. Dermed vil internasjonale ansatte faktisk bli satt i stand til (og ikke bare pålagt) å engasjere seg i det.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS