Endelig mandag. tony sandset
Norsk forskning strandet på nok et hvileskjær
Hvorfor uttaler ikke de politiske partiene seg om krisen i Forskningsrådet, lurer forsker og spaltist Tony Sandset på.
Forsker, Center for sustainable health care education ved Universitetet i Oslo
Så er det bekreftet at Forskningsrådet får noen dramatiske kutt, tross fullmakten som ble gitt for et par uker siden til å flytte på penger på tvers av poster.
Listen over Forskningsrådets programmer som må tåle 20 prosent kutt i midler er lang og trist lesning. Kuttene beskrives som et slags hvileskjær, ment å spare inn mens man får på plass en bedre struktur på Forskningsrådet og pengebruken.
Ideen er visst at dette skal være midlertidig og at vi snart skal tilbake til en normal situasjon. Men ingenting er normalt med denne situasjonen.
For det første er det foruroligende hvordan disse kuttene vil treffe yngre forskere som enten er på vei inn i akademia, eller som nettopp har kommet seg inn. På kort sikt er det selvfølgelig trist at disse kuttene mest sannsynlig vil føre til færre ph.d.-stillinger og postdoktorer pga. mindre midler i omløp.
På lang sikt er det også et spørsmål hva hele denne prosessen vil gjøre med omdømmet til norsk forskning; både med tanke på å rekruttere personer til ph.d.-stillinger og postdoktorer her hjemme, men også internasjonalt.
I det siste har det dukket opp artikler i internasjonal presse som beskriver denne prosessen. Vi må da spørre oss: Vil dette få noen konsekvenser forbi de økonomiske? Vil vi se færre som våger å satse på forskning som karrierevei (en vei som er stadig plaget av midlertidighet samt en ikke akkurat eksplosiv lønnsvekst)?
Og hva med Norge som forskningsnasjon? Hvor lukrativt vil det være å søke seg til Norge som akademiker når du leser om et styre som blir kastet på dagen - og en statsråd som velger å se bort fra advarsler fra en hel sektor?
I løpet av mine ti år i akademia har jeg aldri sett vår sektor så unisont enig om at disse kuttene er en dårlig ide; både på kort sikt og på lang sikt. På tvers av geografi og fagdisipliner ser vi et forent akademia.
Det i seg selv burde i alle fall være en slags pekepinn for vår mann i regjeringen. Dessverre er det lite å merke til dette. Med disse kuttene er det ikke bare økonomiske rammer som får lide.
Faren ligger ikke bare i at færre får midler og dermed færre ansettelser. Faren er også at dyktige folk støtes vekk fra, ja sågar forlater, akademia. Altså er ikke problemet bare forskningens vilkår, men også at rekrutteringen til forskning vil kunne svekkes.
Det er et tankekors at så godt som ingen av de politiske partiene har uttalt seg om denne saken. Er høyere utdanning og forskning så lite appellerende eller ubetydelig at de lar dette forbigå i stillhet?
Tony Sandset, forsker ved Center for sustainable health care education (Universitetet i Oslo)
Et annet problem er hvordan dette på sikt kan gå utover undervisningen, ikke bare forskningen. Det er sant at Forskningsrådet primært gir midler til forskning, men som vi alle vet er det tette koblinger mellom forskning og undervisning.
Ja, faktisk er disse så tette at det i lang tid har blitt oppfordret til såkalt forskningsnær undervisning, altså at undervisningen i universitets- og høgskolesektoren skal være så nær forskningsfronten som mulig.
Vel, hvis forskningsfronten blir kuttet med 20 prosent, kan vi også tenke oss at dette også vil ramme studentene, all den tid kutt i forskning vil kunne gå utover kvaliteten på undervisningen.
Heller enn å vokse, vil Norge krympe som kunnskapsnasjon med disse kuttene - og det i en tid hvor globale utfordringer står i kø, sammen med viktige grunnlagsspørsmål i alle felt som trenger løsninger. I tillegg bruker vi allerede langt mindre penger på forskning enn land vi liker å samarbeide med.
Kuttene er ikke bare økonomiske men også symbolske; de sier noe om verdien av forskningen, sett fra et politisk ståsted. Og det er kanskje like viktig som de økonomiske konsekvensene. Hva slags signal sendes med dette ut til en hel sektor?
Det har blitt sagt mye om de økonomiske kuttene, men kanskje like interessant er stillheten som har blitt så synlig. De som har advart og ropt er vi som selv er i akademia. Derimot har jeg til gode å se noen av de andre partiene komme på banen og stille opp for sektoren.
Jeg stiller meg ganske undrende til denne stillheten, både fra parter i Arbeiderpartiregjeringen , men også andre partier på Stortinget. Av det jeg kan se, er det ingen andre som har stått opp for akademia. Heller ikke det private næringsliv har sagt noe.
Det er et tankekors at så godt som ingen av de politiske partiene har uttalt seg om denne saken. Er høyere utdanning og forskning så lite appellerende eller ubetydelig at de lar dette forbigå i stillhet? Det er i så fall et varsel for oss i akademia.
Vanligvis skulle man tro at når en sak blir så betent som denne krisen i Forskningsrådet og konflikten mellom sektoren og statsråden så klar, så ville noen flere politiske partier komme på banen. Det har enda ikke skjedd.
Denne stillheten fra andre politiske partier sier også noe om misforholdet mellom ord og handling. På den ene siden hører vi om at kunnskapsnasjonen Norge er en viktig ressurs i møte med vår tids utfordringer. At kunnskap er nødvendig for å takle både klimakrisen, energikrisen, det grønne skiftet, den sirkulære økonomien, eldrebølgen, migrasjonskrisen, etc. Det er rett og slett ikke måte på hvordan kunnskap skal løse krisene.
- Les også: Grunnforskning kan ikke settes på vent
- Les også: Opprop: Slå ring rundt norsk forskning
På den andre siden avslører jo nettopp den øredøvende stillheten vi nå ser fra politisk hold gapet mellom tale og handling.
Da er spørsmålet: Hvor alene er akademia i samfunnet? Er dette også en del av det noen har kalt forakten for akademia og kunnskap? Når andre yrkesgrupper i samfunnet blir truffet av harde kutt, ser vi ofte en voldsom debatt der politiske partier kommer til unnsetning på den ene eller andre måte. Den gang ei for oss.
Nå er det ikke voldsomt synd på akademikere, men poenget er: Hvorfor er det ingen partier på Stortinget som holder kunnskapssamfunnet høyt? Hadde de gjort det, ville de kommet oss til unnsetning?
I det minste hadde de vel uttalt seg kritisk og prøvd å skåre politiske poeng. Stillheten sier vel det meste. Det er et tankekors jeg tror sektoren bør ta på alvor. For hvem vet hvor lenge vi må sitte strandet på dette skjæret eller hvor mye forskningsfronten må smelte før vi får et virkelig løft av norsk forskning?
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
