Nord og ned eller rett vest? 

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dommen om Kjerkols masteroppgave er klar. Konsekvensene av skandalen er klare. Det er ikke det jeg vil diskutere, men hvordan vi kan forstå at den masteroppgaven som nå er underkjent for juks og plagiat, i 2021 kan ha blitt bedømt til A. En eksklusiv toppkarakter, som bare de aller beste oppgavene skal få. Her er det soleklart at den nye bedømmelsen rammer den første bedømmelsen, men hva betyr det for det universitetet som har utført dem begge? Og har resten av akademia noe større å lære?

Diskusjonene om hva en slik sak betyr for tillit til en politiker, og til politikere som forsvarer henne, er viktige. For universitet, studenter, arbeidsmarked, vitenskap og tillit til kunnskap sertifisert på universitet, reiser saken også noen andre spørsmål. 

En av de diskusjonene som har vært i gang noen år, har overskrifta «mastersyken». Der stilles det helt berettigede spørsmål om hvorvidt samfunnet trenger så mange med mastergrad, og hva master eller ikke egentlig betyr i alle tenkelige jobber som folk søker, og får, med master som tung ballast. Jeg vil snu dette spørsmålet, fra kjøperne og etterspørselen til produsentsida: Hva gjør dette med tilliten til det vi på universitetet produserer? 

Kan denne A til null-bedømmelsen tyde på at akademisk kunnskap er i ferd med å komme på billigsalg, og at markedsorienteringen kan friste til å tenke som en dropsfabrikk – fylle dropseska som skal selges i kiosken, med færre og dårligere drops, og la eska være like stor og fin som før – alt sammen for å øke omsetning og inntjening?

Hvor mange semesteravslutningsfesttaler på universiteter og høgskoler har en del år nå handlet om hvor imponerende mange kandidater «vårt stolte institutt» har greid å uteksaminere siste år, og hvor god «gjennomstrømmingen» er (antallet studenter som har fullført sine grader på normert tid)? Når det som belønnes, er mer og mer antallet publikasjoner og uteksaminerte, og det snakkes vidt og bredt om at master er det som teller, samme hva en skal bli, er det heller ikke rart om stadig flere fristes til å gjøre unna sin master på minst mulig tid, ved sida av, og prioritert under, alt annet de gjør for å bygge sine karrierer. 

Kan det da hende at dette også bidrar til å lure kandidater til å ta snare veier, uten tanke på hvilken snare de da kan gå i? Er det noe sted det er ekstra tragisk å slurve ved kvalitetskravene til det dropseska fylles med, må det være når innholdet er viten, kunnskap og kompetanse som universitetet skal leverer til samfunnet.

Ved sida av alt Kjerkolsaken kan vise om makt, status, tillit og forskjellbehandling, bør det diskuteres like grundig og lenge hva som gjorde at dette kunne gå som det gikk, på universitet. Før vi vet hva som har skjedd, og om det er et helt spesielt og uforståelig enkelttilfelle (som noen kanskje helst vil si), eller tegn på noe som kan være mer utbredt enn vi liker å tro, trenger vi ikke å dømme Nord universitet nord og ned. Men å ikke ta de lærerike diskusjonene om akademia som denne saken åpner for, kan lett gå rett vest.