Når skal vi begynne å snakke om kostnadskategoriene?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For noen uker siden la Frp, Sp og Ap frem enkelte spesifikke faktorer som partiene mener skal inkluderes i det nye finansieringssystemet for høyere utdanning, derav blant annet relevant arbeid etter studie. NITO Studentene, i likhet med Mathilde Tybring-Gjedde, mener at det er uklokt av disse partiene å konkludere med premisser for revidering av finansieringssystemet før et utvalg har fått muligheten til å behandle dette i sin helhet. Samtidig stilles det spørsmål ved om partiene setter arbeidslivets behov før studentene sine i denne debatten.

NITO Studentene er enige med Sandberg og Solberg at det er på høy tid at finansieringssystemet i høyere utdanning revideres. Dersom relevant arbeid etter endt utdanning skal inkluderes som en indikator i finansieringssystemet – er det viktig å tenke på hvordan kortvarige svingninger i sektoren vil virke inn på antallet som får seg relevant jobb etter studie. Vil for eksempel en nedgang i byggesektoren for et avgangskull påvirke neste årskull med bygningsingeniører? I tillegg er det viktig å huske på at grad av sysselsetting etter endt studieløp ikke sier noe om hvor kostnadskrevende studenten er igjennom studieløpet.

Det er viktig at vi utdanner studenter med kompetanse etter samfunnets behov, samtidig er det viktig at høyere utdanning har en sikker, stabil og god finansiering som gjenspeiler de reelle kostnadene ved å drive kvalitativ god utdanning og forskning. Dagens kostnadskategorier er med på å bestemme hvor mye penger som bevilges til de ulike utdanningene.

De 3-årige ingeniørutdanningene er plassert i den kategorien som bevilges nest minst penger, selv om de både har et stort behov for utstyr, digitale verktøy og praksis i studieløpet. I en undersøkelse av NIFU fra 2014 kom det frem at ingeniørutdanningene er de mest kostnadskrevende utdanningene, dersom man ser bort fra medisinstudiet. Å underfinansiere visse utdanninger går på bekostning av kvaliteten, kompetansen og trivselen til studentene, og ikke minst relevansen og omstillingsevnen til våre fremtidige arbeidstakere.

Å inkludere arbeidslivets behov for kompetanse i revideringen av finansieringssystemet kan være fornuftig i en tid der samfunnets behov endrer seg raskere enn før, men kanskje vi aller først skal se på hvordan kostnadskategoriene er forenlig med de reelle kostnadene i de ulike utdanningene?