professorer Anbefalte partier
Ut mot klimaopprop:
— Bidrar til at forskningen mister sin legitimitet
Professor i kulturelt og religiøst mangfold ved OsloMet, Torkel Brekke, mener forskerne bak det nye klimaoppropet bidrar til polarisering og politisering av forskningen.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Flere stjerneforfattere gikk tirsdag samlet ut i et klimaopprop i VG og oppfordrer folk til å stemme for naturen i årets stortingsvalg. Blant de som har signert oppropet er forskerne og professorene i biologi og bevaringsbiologi Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson.
Forfatterne og forskerne mener at folk i det kommende stortingsvalget bør stemme på enten Venstre, SV, MDG eller Rødt.
I oppropet henviser forfatterne til en undersøkelse Naturvernforbundet har gjort og som de mener plasserer Høyre sammen med Frp og Senterpartiet i den gruppen som kommer dårligst ut når det gjelder klima- og naturpolitikk. Mens de fire andre partiene kommer best ut.
Ikke alle synes dette er greit.
Opphever en sak
«Dette synes jeg er å blande kortene,» skriver professor ved Universitetet i Oslo, Kristian Gundersen på Twitter.
«Snål bruk av professortittelen,» skriver professor ved Høgskulen på Vestlandet og Senterparti-politiker, Oddmund Hoel, i Khronos kommentarfelt.
Også Torkel Brekke, professor i kulturelt og religiøst mangfold ved OsloMet, mener oppropet er å gå for langt.
Han synes det er galt av forskere å bruke sin rolle til å gå tungt inn i partipolitikk og anbefale bestemte partier og kandidater.
— Det er ekstremt sjeldent av bestemte politiske valg kan «bevises» ved hjelp av forskning. Nå er klima- og miljødebatten veldig sentral. Det er bra. Nesten alle er enige i at det er en av vår tids aller største utfordringer. Men det finnes også andre utfordringer. Disse forfatterne opphever én bestemt politisk sak til å overskygge alle andre saker. Det kan man ikke gjøre, sier han.
Folk som ikke stemmer på disse partiene kan tenke «så mitt parti er dumt?» Dette er en måte å marginalisere folk på som er helt feil.
Torkel Brekke
Fremmedgjør deler av befolkningen
Brekke viser til at under den kalde krigen var forsvar og sikkerhet øverst på agendaen.
— Som et tankeeksperiment kunne man da sagt at det var forskningsmessig belegg for at det eneste riktige var å være Nato-medlem og skaffe seg atomvåpen. Alle andre saksforhold blir da helt underordnet. Noen snakker om «sikkerhetisering» av felt. Klima og miljø har nå blitt sikkerhetisert — det har blitt løftet opp til et nivå der alt annet er uviktig. Det er farlig å si, sier han.
En annen konsekvens han er bekymret for av oppropet, er at dette kan komme til å undergrave forskningens legitimitet i deler av befolkningen.
— Folk som ikke stemmer på disse partiene kan tenke «så mitt parti er dumt?» Dette er en måte å marginalisere folk på som er helt feil. Det fremmedgjør deler av befolkningen overfor forskning, og bidrar til at forskningen mister sin legitimitet. Det kan bidra til en polarisering av hele debatten, sier han.
Skjønner ikke rollen sin
Brekke viser til den nye rapporten fra Institutt for samfunnsforskning, om hvordan forskere oppfatter sin ytrings- og forskningsfrihet.
— Den peker på en økende polarisering og politisering av forskning. Det kan være et problem, og det bidrar disse forskerne og forfatterne til, med dette oppropet, sier han.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
— På en måte kan man jo si at det er riktig at klima er viktigere enn alt annet nå. Dag O. Hessen mener det er en samfunnsoppgave å opplyse om dette. Hva tenker du om det?
— Hvis han hadde sagt at det er en samfunnsoppgave for forskere å redegjøre for, og si ifra om hva som skjer med klimaet, er svaret selvsagt ja. Når man trekker inn partipolitikk i en valgkamp, og sier at folk må stemme slik og slik, mener jeg man går for langt. Da skjønner man ikke rollen sin, sier han.
Brekke mener at de fleste partier i Norge er enige om at klimakrisen er viktig.
— Det handler ikke om dét, men om politikkvalg og avveininger. Man kan aldri si at én sak gjør at alt annet er uviktig. Det er veien til en type politikk som vi bør være mer redde for enn vi tydeligvis er for tiden. Hvorfor ikke bare innføre diktatur da — med noen som vil gjøre nok for klimaet? Man er inne på en farlig vei nå, sier han.
Flest forskere på venstresiden
Brekke trekker fram at hans jobb som professor er å fortelle samfunnet noe om hva man kan gjøre med høyre- og venstreekstremisme.
— Men jeg kan ikke gå inn i valgkampen og si at bare dette og dette partiet tar ekstremisme på alvor, og derfor må alle stemme på dem. Det ville vært absurd, sier han.
— Flere forskere er medlem av politiske partier. Du er jo selv knyttet til den politiske tenketanken, Civita. Hva er greit her, mener du?
— Jeg mener ikke at det skal være en grense for hvordan forskere kan engasjere seg politisk. Men vi vet at nesten alle forskere i Norge plasserer seg på venstresiden. Som forskerfellesskap har vi ikke råd til å la en stor del av befolkningen føle seg fremmedgjort overfor universitetsmiljøene, fordi det blir så åpenbart at de står langt fra dem politisk, sier han.
Noen er ikke velkommen?
I et notat fra 2013 satt Brekke fokus på dette temaet. Her skrev han blant annet at:
«Jeg er motstander av all kvotering, men hvis man absolutt vil drive kvotering for mangfold i akademia, bør man kvotere inn folk som stemmer borgerlig. Det er viktigere å heve andelen Frp-ere ved norske universiteter, enn andelen kvinner».
— Folk velger jo selv hvilke yrker de går inn i. Eller mener du at man først blir venstrevridd når man blir en del av akademia?
— Ja, er det høna eller egget? Jeg tror det er litt begge deler. Vi som forskere og universitetslærere har en enormt viktig oppgave med å utvide rommet for politisk uenighet i klasserommet. Jeg frykter at en del universitetslærere enten bevisst eller ubevisst forteller studenter og kolleger på visse deler av det politiske spekteret at de ikke er velkommen. Hvis man sier at man tilhører Høyre eller Frp i et middagsselskap blant forskere, vil det fort bli ganske stille og pinlig. Jeg syns det virker som om det er litt liten takhøyde og romslighet for politisk uenighet i akademia, sier han.
— Hvorfor er dette farlig, mener du?
— Forskningsprosessen består av to deler. 1. Metode. Der må vi være redelige uansett. 2. Spørsmålene vi stiller. Man kan regne med at man får forskjellige typer spørsmål av folk som har ulike politiske meninger. Det er verdifullt i seg selv, sier han.
