Når åpenhet truer forskningens integritet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I den siste tiden har det vært en debatt om utfordringer knyttet til krav om åpenhet og innsyn i forskning, krav som blant annet følger av offentlighetsloven. Også utover slike rettslige føringer, er det klare forskningspolitiske forventninger om åpenhet i forskning, både i Norge og internasjonalt. Åpenhet er også et grunnleggende forskningsetisk prinsipp. Det gjelder først og fremst åpenhet om forskningens resultater, men kan også handle om åpenhet om forskningens data og annet materiale, samt åpenhet om roller og interesser. Det er mange gode grunner til å etterstrebe slike krav om åpenhet i forskning.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Åpenhet er essensielt for å sikre forskningsmessig kvalitet og nytte. Ved å gjøre forskningen tilgjengelig for fagfeller, kan den kritisk etterprøves. Tett knyttet til dette, er åpenhet også helt avgjørende for at forskningen skal kunne tas i bruk og komme til nytte i samfunnet. Det er rimelig at forskningen gir noe tilbake til samfunnet og offentliggjøres når den er finansiert av offentlige midler. På samme måte har forskningsdeltakere og andre som indirekte involveres i forskning, rett til å få innsikt i resultatene av forskningen de har bidratt til. Videre, forskning og teknologi påvirker oss alle, og åpenhet kan også være viktig for å sikre en bred offentlig debatt om forskning og teknologiutvikling.

Ikke minst kan åpenhet bidra til større tillit til forskning. Generelt er det høy tillit til forskning i det norske samfunnet. Men også i Norge er det tendenser som drar i motsatt retning som vi bør være oppmerksomme på. En rapport som ble lagt frem i fjor peker på viktige sammenhenger mellom tillit og forskningens integritet: Når vi stoler på at forskningen ikke utsettes for press fra oppdragsgivere, myndigheter eller andre, har vi også større tillit til forskningen (Thue m. fl. 2022). Åpenhet om roller og eventuelle eksterne tilknytninger forskere har, er svært viktig i den sammenhengen. I motsatt fall synker tilliten kraftig når det oppstår tvil om forskningen er uavhengig. På konfliktfylte felt, som for eksempel ME-forskning, kan stor grad av åpenhet derfor være særlig viktig å ivareta.

Samtidig viser mange saker den siste tiden at åpenhet har en skyggeside. ME-forskere har gitt uttrykk for hvordan innsynskrav ikke bare kan ta uforholdsmessig mye tid å håndtere, men at dokumenter det er blitt innsyn i har blitt misforstått. Noen forskere uttaler til Khrono at de opplever slike krav som forsøk på å stanse forskningen.

Internasjonalt er interessekonflikter innen tobakk- og klimaforskning etter hvert godt dokumentert, blant annet i boken Merchants of Doubt (2013) av Naomi Oreskes og Erik M. Conway. Her har åpenhet blitt brukt som et våpen, for eksempel av tobakksindustrien, for å undergrave veletablerte vitenskapelige funn og skape tvil i offentligheten for å sikre egne økonomiske og politiske interesser. Resultatet var at de påviste skadevirkningene av røyking i lang tid ikke ble akseptert og fulgt opp.

I De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) kjenner vi til saker fra polariserte forskningsfelt med sterke interesser involvert, for eksempel innen fiskeriforskning og miljøforskning. Felles for mange av disse sakene er at åpenhet og medvirkning av ulike interesser inn i forskningen kan gjøre at tilliten til forskningen blir skadelidende.

Rektor ved UiO, Svein Stølen, uttalte på Dagsnytt 18 2. mars at åpenhet kan true akademisk frihet, bl.a. ved at åpenhetskravene griper så inn i forskernes hverdag og får så store konsekvenser for dem, at de kan kvie seg for å forske på visse tema eller problemstillinger. Jeg deler denne bekymringen. Kierulf-utvalget mottok flere innspill om at forskningsmiljøer unngår kontroversielle temaer eller formidlingen av den pga. mistenkeliggjøring og mistro (NOU 2022:2, s. 60).

Det er viktig med rettslig avklaring, slik jussprofessor Jan Fridtjof Bernt tar til orde for. Utover dette mener jeg vi også må diskutere de etiske grensene for åpenhet i forskning. Det er allerede begrensninger på åpenhetskravet i forskningsetikken. Hensyn til enkeltpersoner og kravet om konfidensialitet kan f.eks. begrunne unntak. På samme måte bør hensyn til forskningens integritet og troverdighet gjøre at vi nøye vurderer hvor grensene for åpenhet skal gå.

Forskningsetikken handler ikke bare om å beskytte enkeltpersoner fra mulig skade av å delta i forskning, men også om å beskytte forskningen fra press fra politiske og økonomiske interesser, og slik sikre uavhengighet, kvalitet og tillit. Åpenhet kan bidra til dette, men kan – dersom den brukes som våpen og være basert på urimelig tvil – føre til det motsatte. All forskning skal være gjenstand for tvil og kritisk etterprøving – det er slik vitenskapen beveger seg fremover. Dette krever gjerne en viss kompetanse. Det må være et stort rom for rimelig tvil, også der det er nærmest konsensus på et felt. Men når tvilen overdrives og misbrukes, og er motivert først og fremst ut fra ønske om å fremme egne interesser eller politiske målsetninger, heller enn å søke sannhet, er den urimelig.

Forskere følger strenge metoder og normer for å sikre kvalitet og uavhengighet, og er ansvarlige i henhold til forskningsetikken. Også personer som bruker forskning bør kunne forventes å opptre ansvarlig og ikke undergrave forskningens integritet for å fremme egne interesser.

les også:

Innsynsstorm mot ME-forskere: – Helt absurd