Debatt ● iselin bøge rom
Minikvalifikasjoner til stort besvær
Fleksible utdanninger har flere potensielle gevinster, men er det en ønsket utvikling?
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Fleksible utdanninger er i vinden. De knyttes til livslang læring og økt arbeidslivsrelevans. Ikke minst har koronapandemien satt fart på denne trenden. Fleksible utdanninger har flere potensielle gevinster, men er det en ønsket utvikling? Modulisering og digitalisering er også en trussel mot strukturene og insentivene i universitets- og høyskolesektoren.
Med minikvalifikasjoner, eller «micro-credentials», skal utdanning tilgjengeliggjøres, og terskelen for livslang læring reduseres. Minikvalifikasjoner er et konsept i støpeskjeen. Fellesnevneren er likevel at det omhandler små moduler med læring, med en form for sertifisering, og ofte med innslag av digitalisering.
For å komplisere det ytterligere omfatter minikvalifikasjonen både læringsaktiviteten og kvalifikasjonen i seg selv, og kan benyttes både vertikalt og horisontalt. Enkelt forklart innebærer det at ved vertikal bruk av minikvalifikasjoner (ofte omtalt som «stackability»), akkumuleres kvalifikasjoner over tid, slik at de samlet sett gir en grad. Med horisontal bruk, er formålet å fylle gap i eksisterende kompetanse, for eksempel gjennom å ta et kurs som supplement til gjennomført utdanning.
Men er minikvalifikasjoner egentlig er noe nytt? Nei, tankegangen har røtter langt tilbake. Fra slutten av 1960-årene innførte man i Norge distriktshøyskoler. Formålet var å tilby kortere og yrkesrettede studier, for å dekke behovene i regionale arbeidsmarkeder. Tankegangen er den samme; lavere terskel for livslang læring og økt arbeidslivsrelevans.
Universitetene og høyskolene har lenge tilbudt enkeltemner, og det finnes en rekke kurs og MOOCs (massive open online courses). Så hva skiller dette fra minikvalifikasjoner? Jo, fleksibiliteten. Se for deg at du skal bygge et hus. Ved et tradisjonelt utdanningsløp er stegene, rekkefølgen og tidsbruken gitt på forhånd. En minikvalifikasjon bygger imidlertid på en tankegang hvor endestasjonen for kompetansehevingen ikke er gitt på forhånd. Veiene til målet er mange, og skal slik passe alle, eller i det minste flere enn det de tradisjonelle utdanningsløpene legger opp til.
Begrepet «livslang læring» ble innført her til lands med kompetansereformen i 1997. I 2013 ble det nedsatt et utvalg (Ellertsen-utvalget), som undersøkte mulighetene for å innlemme kvalifikasjoner fra ikke-formell opplæring i den formelle utdanningen. Fem år senere, trådte reformen «Lære hele livet» i kraft, med motto om at «ingen skal gå ut på dato», og at flere skal kunne stå i jobb lengre, (ved hjelp av livslang læring, så klart).
Samtidig viser Diku og den siste distriktsmeldingen til at andelen fleksible utdanningstilbud, og andelen som velger dem, er i økning. Og med drahjelp fra koronapandemien delte Diku i fjor ut 100 millioner kroner, for at 15 universiteter og høyskoler kunne opprette fleksible utdanningstilbud.
Man har likevel inntatt en mer avventende holdning til bruken av minikvalifikasjoner i Norge. Det er uenighet knyttet til om minikvalifikasjoner i det hele tatt er et ønsket og egnet virkemiddel i norsk universitets- og høyskolesektor. Den offentlige debatten kan heller ikke sies å ha vært yrende. Dette på tross av at det de siste årene har vært betydelig oppmerksomhet rundt livslang læring, fleksible utdanninger og økt arbeidslivsrelevans, og at minikvalifikasjoner i EU anses som et helt nødvendig virkemiddel for å holde tritt med de fremtidige omveltningene i arbeidsmarkedet og samfunnet for øvrig. Så hvorfor har man ikke kastet seg over denne trenden?
Det er uenighet knyttet til om minikvalifikasjoner i det hele tatt er et ønsket og egnet virkemiddel i norsk universitets- og høyskolesektor.
Iselin Børge Rom, Oxford research, Norge
Norske universiteter og høyskoler er underlagt det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket (NKR) – som springer ut av det europeiske kvalifikasjonsrammeverket. Formålet med rammeverket er at kvalifikasjoner og prestasjoner skal kunne sammenlignes på tvers av land og institusjoner. Dette høres jo vel og bra ut, og godt i stil med ønsket om økt fleksibilitet. Utfordringen er bare at NKR kun omfatter formell utdanning, og at det er nivåer som er gjenstand for godkjenning. Enkelt sagt betyr dette at såkalt vertikal bruk av minikvalifikasjoner per i dag ikke er mulig.
Men, det finnes håp, for det er mulig å benytte minikvalifikasjoner horisontalt. Her står norske universiteter og høyskoler fritt, ja faktisk i en særstilling, som akkrediterte studietilbydere. Realkompetansevurderinger kan benyttes for å gi noen innpass til et studium og gi fritak fra fag eller deler av studiet. Det er slik minikvalifikasjoner ofte ses i lys av levekårsutfordringer og økt tilgjengeliggjøring. Utdanningsinstitusjonen kan også utforme egne studietilbud, og ta inn kursinnhold fra eksterne tilbydere.
Siden NKR bygger på karakterer krever dette imidlertid at universitetet/høyskolen selv utarbeider et kvalitetssikrings- og vurderingssystem. Et slikt system må kunne foreta en sammenligning av formelle og uformelle kvalifikasjoner. For eksempel må et kursbevis «oversettes» til studiepoeng. Nå begynner det kanskje å gi mening hvorfor ikke flere har kastet seg på denne bølgen? Å utvikle minikvalifikasjoner er med andre ord svært tid- og ressurskrevende. Kombinert med en finansieringsmodell for høyere utdanningsinstitusjoner, som på ingen måte belønner små moduler, innebærer dette en vesentlig hindring. Regelverket gir i dag insentiver om å eie emnene og programmene, og tilby størst mulig emner.
Sett på den lysere siden foreslår EVU-utvalget (ekspertutvalg for etter- og videreutdanning) nå at det legges til rette for å opprette mindre omfangsrike emner. Forskriften for egenbetaling er også på høring. Forslaget åpner for at man i større grad skal kunne tilby utdanninger mot egenbetaling, særlig rettet mot personer med arbeidserfaring, igjen; for å sikre livslang læring. Det jobbes også på europeisk nivå med hvordan kvalifikasjonsrammeverket bedre kan tilpasses bruken av minikvalifikasjoner.
Nå som mulighetsrommet er tegnet opp, kan man jo igjen spørre seg hvorfor det ikke er større interesse for å prøve ut minikvalifikasjoner. Kanskje kan erfaringene fra tre europeiske universiteter som har testet ut minikvalifikasjoner, gi noe av svaret.
Økt fleksibilitet krever mer av studenten og studietilbyderen. Det krever mye å utvikle modulene, det må oftere avholdes eksamen, og det stilles nye krav til foreleserne. Det kan også være krevende å følge opp studentene like godt som i ordinære utdanningsløp. Ironisk nok kan dette føre til at flere faller fra.
Minikvalifikasjoner er med andre ord ingen gullgruve, i hvert fall ikke på kort sikt. Lykkes man derimot, kan minikvalifikasjoner tenkes å redusere barrierer mellom fag, institutter og fakulteter, og land og institusjoner imellom. De europeiske universitetene er samstemte om at eksperimenteringen har økt deres pedagogiske og digitale kompetanse. Ikke minst kan minikvalifikasjoner bidra til profilering og bedre omdømme.
Som med alle trender eksiterer det en fare for at middelet blir målet i seg selv. Skal universitets- og høyskolesektoren prøve ut dette i større skala, må det være i den tro at minikvalifikasjoner faktisk kan være et formålstjenlig virkemiddel for tilgjengeliggjøring og livslang læring. I den forbindelse vil jeg avslutte med et sitat fra professor Mark Brown ved Dublin City University; «Micro-credentials should be in the service of big ideas, not as a big idea in itself».
