Publiser heller bedre enn mer

I anledning sin avgang etterlyser Iver Neumann bonusordninger for å øke den vitenskapelige publiseringen ved OsloMet – storbyuniversitetet: «Det publiseres rett og slett altfor lite på dette universitetet», hevder han.

Det er en velkjent debatt og forslaget er ikke særlig oppsiktsvekkende. Publiseringen ved universitetet ligger på rundt 0,8 publikasjonspoeng per faglige ansatt, noe som er en klar økning fra året før – med 12,2 prosent, men langt bak de klassiske universitetene, som for eksempel Universitetet i Oslo, som «produserte» 1,84 publikasjonspoeng per faglig ansatt i 2018.

Det er mye som kan sies om dette og jeg vil trekke fram tre perspektiver.

Les også:

Norske forskere publiserer mer

For det første er det viktig å være klar over at publiseringsmønstre varierer svært mellom ulike disipliner og fag. Grovt sett er det vanlig å betrakte de humanistiske fagene som monografier- og antologiorienterte, de naturvitenskapelige fagene som artikkeldrevne og samfunnsvitenskapene som noe midt i mellom.

Det er imidlertid mer nyansert enn som så (se for eksempel Sivertsen, 2014). Innen biomedisin utgjør tidsskriftartikler rundt 90 prosent av den vitenskapelige publiseringen. I økonomifag er knapt 50 prosent artikkelpublisering. Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved mitt eget institutt, kjennetegnes av å ha bestanddeler fra litteraturvitenskap, teknologi og klassiske samfunnsvitenskaper som sosiologi og statsvitenskapen. Vårt publiseringsmønster reflekterer også disse tradisjonene.

Selv har jeg for eksempel publisert i mange konferanseserier (proceedings) som gjerne også informatikere publiserer i (og som typisk gir relativt få publikasjonspoeng fordi de er på nivå 1 og jeg gjerne samforfatter), i tillegg til vårt fags egne tidsskrift. Dette er ikke unikt for bibliotek- og informasjonsvitenskapen, men antakelig noe som kjennetegner mange profesjonsnære fagfelt, der det er vanlig med mye tverrfaglig og flerfaglig forskning.

Les også:

Akademisk frihet: Eikrem, Sudbø og Franz Kafka

For det andre: Dersom det er noen form for krise i akademia så skyldes det ikke mangel på vitenskapelige publikasjoner. Sett fra det perspektivet er det langt viktigere at vi bestreber oss etter å publisere kvalitativt gode forskningsartikler enn å sikte etter flere publiseringspoeng per forsker.

Selv har jeg et ambivalent forhold til tellekantsystemet – et bidrag i et tidsskrift på nivå 1 har nødvendigvis ikke noe lavere kvalitet enn en artikkel publisert i et nivå 2-tidsskrift selv om det selvsagt er forskjell på den generelle kvaliteten på tidsskrift og forlag. Jeg synes ikke det trenger å premieres i form av publikasjonspoeng, men at eventuelle incitamenter må ha som mål å støtte opp om at det som blir publisert har høy kvalitet.

Til sist, fra min egen profesjons perspektiv. Bibliotekarer har blant annet som oppgave å forvalte (analog og digital) dokumentasjon av vitenskapelig aktivitet, ved hjelp av en rekke regelverk og prinsipper. Fra det perspektivet er det selvsagt ønskelig med økt publisering – bibliotekarene vil jo gjerne ha arbeid. Samtidig er bibliotekarene også fasilitatorer og formidlere av kvalitetssikret, fagfellevurdert og kritisk viktig informasjon og de kurser studenter til å bli kompetente informasjonssøkere. En bedre publiseringskultur vil bidra til at studenter og forskere lettere vil kunne få tilgang på det de og samfunnet har mest nytte av.

Sivertsen, G. (2014). Scholarly publication patterns in the social sciences and humanities and their coverage in Scopus and Web of Science. In Proceedings of the science and technology indicators conference (pp. 598-604). Universiteit Leiden Leiden