Akademisk frihet: Eikrem, Sudbø og Franz Kafka

Det er selvsagt ingen som mener at forskere fritt skal kunne fuske eller utvikle Frankenstein-monstre i laboratoriet. Det er heller ingen som har uttalt at universiteter ikke kan gripe inn mot ulovlig virksomhet.

Gjelsvik er ikke bare uklar, men bryter saklighetsnormer når han omtaler Eikremsaken. Han skriver: «Jeg kan likevel ikke se at Eikrems ytring slik jeg er kjent med den alene [sic] skulle gi grunn til personalmessige konsekvenser, selv om den er et mulig brudd på forskningsetikk…». Denne formen for innuendo der han ikke spesifiserer på hvilken måte Eikrem «muligens» har forbrutt seg er grovt usaklig og kafkaesk, særlig når det sauses sammen med Macchiarini og Sudø. Snakker om stråmenn! Gjelsvik skylder nå Eikrem og offentligheten å fortelle hvilke forskningsetiske retningslinjer han «muligens» har forbrutt seg mot.

I motsetning til det professor Hans Petter Graver hevdet nylig i Morgenbladet beskyttes ikke bare institusjonene, men også den enkelte forsker av den norske universitetsloven (i tråd med i de fleste andre rettskilder).

For eksempel heter det i §1.5 (5): «Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale». Graver burde rette opp denne feilen.

Som man ser er en del av den akademiske friheten retten til å velge emne for sin forskning, men det er altså ingen som har hevdet at det inkluderer retten til å bryte norsk lovgivning. Derimot er ikke en forsker bundet av forskningsrådets, universitetets eller Stortingets prioriteringer, eller av etiske regler satt opp av en fagforening for utøvelse av profesjoner.

Det står for eksempel en medisinsk professor fritt å gi sin vurdering av en bestemt operasjonsteknikk (med sin tittel og institusjonstilknytning), men skal han bruke skalpellen må han selvsagt følge helsedirektoratets rettingslinjer. At en slik faglig debatt med «angrep» på dogmer og vaner er viktig, ble demonstrert nylig da man endret retningslinjene, og vil slutte med 17 ganske vanlige operasjoner, som altså har liten effekt. Vi får glede oss over at medisin er gått fra å være et dogmatisk professorvelde til å bli evidensbasert. Professor Gjelsvik har ikke gått inn i den nye tid her.

Førsteamanuensis Trond Heitman er litt mer nyansert, men gjør likevel sosialfag en bjørnetjeneste. Han mener lærerne som underviser i faget ikke kan uttale seg på samme måte som for eksempel lærere i sosialantropologi. Han gjør altså sosialfag til en dogmatisk disiplin isolert fra det øvrige kunnskapsunivers. Det kan være grunn til å peke på at det teologiske fakultet ved UiO har gått motsatt vei, undervisningen er ikke lenger konfesjonsbundet.

Eikrem er blitt kritisert for å fremme såkalt «kulturalisering» som årsaksfaktor ved innvandrerkriminalitet, og selv om man ikke bestrider at kulturbakgrunn empirisk sett kan ha betydning, mener noen det er umoralsk å si det. Betyr dette at det skal være forbudt å eksponere fremtidige sosionomer for slike ideer? Jeg er selv i likhet med mange andre biologer opptatt av overbefolkning som en kilde til humanitære og økologiske kriser, og er blitt beskyldt for å fremme «malthusiansk ideologi». Skal dette også være forbudt, ikke fordi det er usant, men fordi noen mener det er moralsk nedbrytende?

Jeg er klar over at Heitman ikke direkte foreslår noe forbud, men han setter likevel opp så mange barrierer rundt den frie meningsutveksling at det vil bli resultatet. Det er sjeldent i Norge at man straffer ytringer frontalt, som regel kommer man opp med litt uklare henvisninger til moral og regelverk overfor ytringer man ikke liker. Det minner litt om Darwin, det var ikke egentlig hans biologiske teorier som skapte den store debatten, men at evolusjonslæren ville virke moralsk nedbrytende, særlig på allmuen.

Heitman er bekymret for sosialfagenes prestisje, det er jeg også. Det var ikke tilfeldig at landets statsminister snakket nedsettende om «sosionomisering». Dersom sosialarbeidere skal utdannes dogmatisk og ikke eksponeres for ulike hypoteser og empiriske data slik som på andre studier tror jeg folk vil da miste enda mer av tilliten til den kunnskapen som forvaltes av yrkesutøverne som gjør en viktig, men altså ikke alltid ukontroversiell jobb. Personlig vil jeg i alle fall miste tilliten.

• Se også: Alle innlegg i debatten