En fundamental misforståelse at Open Access ikke representerer kommersielle krefter

Når Forskerforbundet stiller kritiske spørsmål til Plan S velger Alex Hansen å anklage de for å «alliere seg med de kommersielle kreftene» som ikke ønsker reformering av publiseringsbransjen.

Han følger opp i et senere innlegg med å si at de store forlagene har fått god hjelp av «nyttige idioter» i så måte. Han er tydeligvis blind for at kanskje ikke alle elementer i Plan S nødvendigvis er like gode, og at det kan finnes flere mulige måter å reformere på. De som er uenige med ham har tydeligvis lite hederlige hensikter eller er idioter.

Hansens karakteristikker er egentlig ikke verdig en kommentar, men det virker som at han ikke har skjønt at også åpen publisering er et marked med nettopp kommersielle krefter. Han er neppe alene om å mangle denne innsikten. Det er verd en kommentar.

Det er en fundamental misforståelse at Open Access (OA) ikke representerer kommersielle krefter. En rekke OA-forlag er kommersielle, og noen relativt kjente forlag er Hindawi, F1000 Research, MDPI og Frontiers Media. Forretningsmodellen for disse er basert på forfatterbetaling, såkalt article processing charge (APC).

Alex Hansen er selv sjefsredaktør for Frontiers in physics, som eies av Frontiers Media. Vi kan derfor bruke Frontiers Media som eksempel her. Deres tidsskrifter har APC som varier mellom 8 200 og 25 500 kroner per artikkel. Med nesten 30 000 publiserte artikler i 2018 er Frontiers Media fortsatt en relativt liten aktør i markedet, men hadde altså likevel en omsetning på flere hundre millioner kroner i fjor og er blant de større OA-forlagene.

Frontiers Media lanserer jevnlig nye tidsskrifter som utvilsomt reflekterer ambisjoner om å øke markedsandeler ytterligere. Det er heller ingen grunn til å tvile på at også APC settes så høyt det er betalingsvillighet for i markedet.

Frontiers Media har i dag 69 tidsskrifter, derav 10 ble lansert siste halvannet år. Mellom 2017 og 2018 økte de APC med minst 18 prosent for 25 av tidsskriftene (kun ett reduserte APC), og en tilsvarende økning skjedde også 2018-2019. Hva som er faktisk omsetning og profitt for Frontiers Media vet jeg ikke da jeg ikke har klart å finne noen årsrapport med finansiell informasjon. Men det er ingen grunn til å tvile på profittmotivet her.

Det bør også nevnes at de største forlagene Elsevier, Sage, Wiley, Springer-Nature og Taylor-Francis har en rekke åpne tidsskrifter basert på APC (men også OA-tidsskrifter uten APC og hybridtidsskrifter). Det er nok disse forlagene enkelte har i tankene når de viser til forlag som «kjemper mot alle endringer».

Jeg vil heller si at det ser ut som de har posisjonert seg for det stadig økende APC-markedet uten at de av den grunn vil gi opp abonnementsmarkedet ennå. For eksempel nevnte Elsevier «expansion of author-pay journals» som en strategisk prioritet i årsrapporten fra 2017. Selv om enkelte liker å tro at disse forlagene er «døende dinosaurer» kan det godt hende at også de vil tjene godt på overgang til økt OA-publisering.

Plan S vil øke profitten i OA-markedet. OA-forlagene støtter selvsagt Plan S fordi det tjener deres markedsinteresser å få kanalisert mer av publiseringen over i APC-markedet, og betalingsvilligheten for APC blant forskere vil generelt øke. Da kan APC settes ytterligere opp. Vanlige markedsmekanismer tilsier at økt etterspørsel betyr økt pris og profitt.

Hvis i tillegg mange av dagens anerkjente tidsskrifter blir utelukket for mange forskere er det selvsagt også en fordel for de konkurrerende APC- forlagene. Det er også en fordel for de kommersielle APC-forlagene om de mindre, uavhengig utgiverne ikke klarer omstillingsprosessen. Dette er en kamp om markedsandeler der aktørene nå posisjoner seg i markedet.

Nettopp derfor trengs det fortsatt en utredning av Plan S. Vi vet i liten grad hvordan insentivene i Plan S vil slå ut for en rekke mulige uintenderte konsekvenser, herunder prisutvikling og kostnader. Hvilke kommersielle krefter og aktører som tjener mest på Plan S er uklart, så konsekvensene er heller ikke åpenbare.

En av de viktigste bekymringene er kombinasjonen av APC-finansiering, ikke-selektive tidsskrifter og for-profit publisering. Når hver eneste publiserte artikkel bidrar direkte til forlagets profitt vil jeg si det er et uheldig publiseringsinsentiv, med den potensielle konsekvens at volum prioriteres over systemer for kvalitetskontroll.

Det er selvsagt mulig å være for åpen publisering uten å alliere seg med kommersielle krefter. Det finnes mer idealistiske non-profit OA-forlag med APC, som f.eks. PLOS, og det er også en rekke OA-tidsskrifter helt uten APC fordi en vitenskapelig forening eller andre står for finansieringen. Slike tidsskrifter unngår den uheldige sammenblanding av publiseringsvolum og profittmotiv.

Vi er altså i en situasjon der det ikke er så lett å si hvem som er nyttige idioter for hvem (for å bruke Hansens ord), men det er vanskelig å gjøre kloke vurderinger hvis man ikke også ser de økonomiske interessene og insentivene i OA-markedet. Fokuset på den høye profitten i abonnementsmarkedet er selvsagt viktig, men dessverre ofte nokså ensidig. Forkjemperne for Plan S ser ut til å vise en forbløffende liten interesse for ordinære markedsmekanismer når det gjelder OA-markedet.

Det er varslet tre internasjonale del-utredninger i forbindelse med Plan S, men disse er begrenset til 1) publiser-og-les avtaler, 2) behov for OA publisering på ulike fagområder, og 3) forretningsmodeller for vitenskapelige foreninger som utgir tidsskrifter.

I tillegg skal Unit utrede forholdet mellom Creative Commons og norsk opphavsrett. Dette er selvsagt utmerket hver for seg, men det foreligger altså fremdeles ingen planer verken om en helhetlig utredning av Plan S som sådan eller tilhørende samfunnsøkonomisk analyse. Tips til flere temaer for utredning finnes blant annet her og her. Oppropet om at en ordentlig utredning bør gjennomføres er derfor fremdeles like aktuell.

Et bedre kunnskapsgrunnlag vil forhåpentligvis også kunne redusere enkeltes tilbøyelighet til å slenge ut sleivete karakteristikker av meningsmotstandere som «allierte av kommersielle krefter» og andre usakligheter.